Sild og stormaktspolitikk

Tyskland opplevde allerede tidlig i krigen matmangel og mangel på marint fett til industrien. Som en løsning vendte man seg mot det nøytrale Norge. Tyskerne oppsøkte fiskefeltene og kjøpte sild direkte fra fiskerne til rekordpriser. Den britiske regjeringen oppfattet dette som et brudd på norsk nøytralitet, og besluttet å gå til blokadekjøp av den norske silda.

Mellommann i oppkjøpet var Alfred Martens, britisk konsul og direktør for firmaet Johan C. Martens & Co. («Tran-Martens») i Bergen. Martens foreslo at engelskmennene skulle kjøpe hele den norske fangsten av islandssild vinteren 1916, etter en avtale som ble støttet av den norske regjeringen. Avtalen var ment å være hemmelig. Våren 1916 kjøpte Alfred Martens sild for svimlende 250 millioner kroner i sitt eget firmas navn. Det enorme sildelageret ble plassert rundt på kaiene i Bergen, og Martens avslo alle tilbud fra tyske og norske kjøpere.

Engelskmennene handlet i 1916 og -17 norsk sild for til sammen nesten 500 millioner kroner. Bare deler av det store fiskepartiet ble fraktet over til England. Mens innbyggerne i de tyske byene sultet, lå det store mengder sild og råtnet i Bergen.