Norsk Bjergningskompagni - Berging av liv og last

Ifølge en artikkel i Moss Avis 6. juni 1942 anskaffet den bergenske ballasthandler Hans Olsen, også kjent under kallenavnet "Ballasten", en dykkermaskin fra England tidlig i 1860-årene. Dette ble begynnelsen for Bergens første bergingsfirma. Firmaet til Ballast-Olsen opererte fortrinnsvis på Vestlandet og markerte starten på det moderne bergingsvesenet i Norge. Ganske umiddelbart etter Olsen startet opp på Vestlandet ble det startet opp med andre skipsbergingsfirma i Nord-Norge og på Østlandet. Ulike former for dykkerklokker var ikke helt ukjent på midten av 1800-tallet. Fra gammelt av var dykkerklokke en beholder med åpen bunn som ble senket ned i vann. I 1663 hevet dykkere kanoner fra vraket av det svenske krigsskipet «Wasa» ved hjelp av en dykkerklokke. På slutten av 1600-tallet utviklet Edmund Halley et system for lufttilførsel i dykkerklokken fra luftfylte tønner og senere ble det utviklet pumpesystemer.

Norsk Bjergningskompagni A/S

Norsk Bjergningskompagni A/S ble etablert i 1912 med hovedkontor i Oslo, og med stasjoner i Moss, Bergen og Trondheim. Selskapet var avhengige av vellykkede berginger for å kunne kreve bergingslønn, de fikk bare betalt dersom de klarte jobben. Hele den norske kysten var arbeidsområde, etter hvert fikk de fartøy som var stasjonert på Svalbard i sommersesongen. Bjergningskompagniet ble til etter en sammenslåing av tre norske bergingsselskaper. Nordenfjeldske Dykkerselskab hadde fire bergingsbåter (NIDAROS, PARAT, STÆRKODDER og NAP), lektere og utstyr. Vestenfjeldske (SALVATOR) hadde fire båter (JASON, ACHILLES, HERKULES og VIDAR) med utstyr. Moss Værft, Bjergnings- og Dykker Co. hadde fire båter (URÆD, NEPTUN, TRYGVE og TROLD), samt fem løftefartøy og annet bergingsutstyr. Sammenslåingen av selskapene ble utløst av et forsøk fra dansk side på å overta Moss Værft. I 1917 overtok Norsk Bjergningskompagni aksjemajoriteten i dykker- og vrakopptakingsselskapet A/S Tjørve.

No cure- no pay

Bergelønnsreglene hadde i noen tilfeller samme funksjon som finnerlønn. De skulle motvirke fristelsen til å underslå for eksempel vrakgods. Det bærende grunnlaget for bergingsreglene var ønsket om å oppfordre til berging. Bergingslønnen skulle være mer belønning enn lønn. Ved utmåling av beløp ble det tatt hensyn til faregraden. Jo større fare det var for at havaristen skulle gå tapt, at bergingen mislykkes eller at bergerne ble utsatt for skader, desto større oppmuntring trengte bergerne og jo høyrere ble bergingslønnen satt. I tillegg ble lastens verdi tatt med i betraktningen. Bergingslønnen ble også styrt av et annet prinsipp: No cure, no pay. Bare gjennomførte oppdrag fikk betalt bergingslønn.

Havets ambulanse

I «Av bjergningsvesenets historie II» (1943) beskrives det hvor mye venting som kunne ligge bak et bergingsoppdrag: «Hvert minutt kan telle for den havarist som står og hugger på grunn, eller som truer med å brekke over. Ofte er det de to første timene som teller. Havet er en ubarmhjertig herre. Det er ikke langt mellom hver dønning. Ufarlig for det skrog som ligger og gynger i undersjøen, livsfarlig for den som står på grunn. Sjøen har ikke tid til å vente på at bjergningsbåten skal kulle, fylle vann og proviantere. Når bjergningsbåten ligger på sin stasjon, fullt bemannet og med dampen oppe, er alt arrangert med øyeblikkelig utrykking for øye». De små bergingsbåtene, lett gjenkjennelige på sin høye rigg, var ofte gråmalte og uanselige. På tross av lite prangende utstyr gikk de under tilnavnet «Havets ambulanse». En rutebåtskaptein skal ha uttalt: «Å sløife bjergningsbåtene på kysten vil være det samme som å avskaffe brannvesenet i byene».

Dykkeren - en avbalansert herre

Når bergingsdamperen var fremme ved havaristen, var det dykkerne som måtte ned for å vurdere skader og planlegge den videre bergingsjobben. Dykkerne hadde et stort ansvar, og en vellykket berging var avhengig at dykkerne gjorde riktige evalueringer på forhånd. I dårlig sikt og med strømmer og mudder skulle dykkeren vurdere skadeomfang og tiltak, uten annet utstyr enn synet og hukommelsen. «En kvalifisert dykker i Norsk Bjergningskompagni må ikke bare ha full utdannelse og erfaring som sjømann i sin alminndelighet og som bjergningsmann, men det er også en nødvendig egenskap at han har nervene i orden, et likevektig sinn. Han må ikke ha lett for å bli irritert eller gå fra konseptene. Så vel hans egen sikkerhet som arbeidets gjennomførelse avhenger derav. Med andre ord en avbalansert herre» (Hentet fra: Av bjergningsvesenets historie II).

Norsk Bjergningskompagni A/S

Fotoarkivet etter "Norsk Bjergningskompagni A/S" består i all hovedsak av illustrasjonsfoto fra bokverket "Bjergningsvesens historie", som utkom i årene 1941-1966. Samlingen består av ca 300 diaspositiver i glass og er tilgjengeligjort på DigitaltMuseum.