main article image

Orlogsbriggen Allart på Marinemuseet

Gjennom 7 lange år, fra 1807, ble Norge, som en del av den danske helstaten, trukket inn i en krig mot verdens sterkeste sjømakt, Storbritannia. Vi kjempet tappert, men tapte krigen og Danmark tapte oss - til Sverige. På den annen side økte krigen vår evne og vilje til selvstendighet. Selv om trefningen som fant sted utenfor Fredriksvern 10. august 1809 ikke var av de største, er det vel få ting som fryder en liten nasjon mer enn å gjenerobre ett av sine egne fartøy fra ”storebror”.

Flåteranet

Danmark-Norge hadde som strategi å forbli nøytrale under Napoleonskrigen og dermed tjene gode penger på en sivil skipsfart, ofte på kanten av det tillatte, støttet opp av en sterk orlogsflåte. Slaget på Københavns red i 1801 var et klart signal fra Britene om at de ikke ville finne seg i at våre nøytralitetsvurderinger ble for egenrådige. I årene frem mot 1807 gikk imidlertid igjen vår skipsbaserte handel godt, og vår orlogsflåte ble regnet for Europas 4. sterkeste.

Etter den fransk-russiske avtalen ved Tilsit i juli 1807 var britene så å si alene mot resten. Selv om britene fortsatt var overlegne på sjøen, var de alvorlig redd for at Napoleon skulle angripe Danmark, eller at den dansk-norske flåten på annen måte skulle bli presset til å gå inn i konflikten på fransk side. Etter at britene forgjeves hadde forsøkt å overtale vår kronprinsregent Frederik til en allianse eller en avtale om å deponere flåten i en britisk havn, sogar med dansk-norsk mannskap, så de ingen annen utvei enn å sikre seg flåten med makt. Fremfor å gå til angrep på selve flåten som i 1801, valgte de denne gang å omringe København med soldater.

Fra 2. sep 1807 startet et bombardement av byen. Etter 3 netters intens bombardement, dels med en ny type brannbomber, måtte den danske øverstkommanderende akseptere en avtale som innebar at britene i løpet av 6 uker kunne ta med seg hele krigsflåten og en rekke mindre skip, samt de store lagre av flåtens ulike forsyninger. Hovedtyngden av fartøyene forlot København 21. oktober, foran de bøyde hodene til Marinens mannskaper. Det var trolig det mørkeste øyeblikk i vår dansk-norske marinehistorie, mesterlig fanget opp i Chr. Mølsteds maleri.

Den bitterhet som i de kommende årene preget kong Frederiks strategiske vurderingsevne, preget også danskene selv i mange, mange år etter episoden – som dermed også fikk navnet ”Flåteranet”. Denne bakgrunnen er viktig for å forstå gleden ved den senere gjenerobringen.

Blant de fartøy som på denne måte ble ”ranet” fra oss var 8 orlogsbrigger. (Den 9., Laugen, lå i Norge, og unngikk dermed å bli tatt.) I en tid da det var antall linjeskip (3 kanondekk) og til nød fregatter (2 kanondekk) som var avgjørende ved de store sjøslagene, hadde vi fra 1791, og så igjen fra 1805, bygget to små serier av brigger etter fabrikkmester Stibolts tegninger.

Briggene, på ca 300 tonn, var en ny og relativt liten fartøystype som ikke var solide nok til å kjempe i ”linjen”. De høyreiste briggene var imidlertid gode seilskip og bestykningen var relativt god. I en krigssituasjon, med utstrakt bruk av kaper-fartøy mot den sivile skipsfarten, antok man at briggene både kunne beskytte handelsskip mot denne trussel og at de selv kunne drive en kapervirksomhet. Så mens største delen av linjeskipene og fregattene britene tok med seg aldri ble benyttet som krigsskip, ble de selvstendig briggene i større grad holdt utrustet. Allart var altså en av disse, den aller nyeste, sjøsatt så sent som 6. juni 1807.

Det norske kanonbåtforsvaret

I Norge skapte Flåteranet ikke den samme bitterheten som i Danmark. Vi hadde hatt gode handelsforbindelser med britene og mange ønsket at vi snarest mulig kunne gjenopprette disse.

Etter Flåteranet, og under den påfølgende krigstilstanden, ble både våre forsyninger fra Danmark og vår egen kystnære transport truet av britiske krigsfartøy og kaperfartøy. Vi manglet derfor ikke motivasjon til å forsvare oss, og i alle tilfelle var jo både offiserene og embetsverket lojale mot de oppildninger om motstand som kom fra danskekongen.

På imponerende kort tid, og med mange private bidrag, bygde vi opp vårt eget kystforsvar. Ut over noen landstillinger bestod det i hovedsak av små kanonjoller (52) , med en stor kanon akterut, og de noe større kanonsjalupper (42), med en stor kanon i hver ende. Selv om de var små, var de godt egnet til å manøvrere i trange kystnære farvann og særlig ved stille vær. Ved flere episoder i krigens første fase utfordret våre rokanonfartøy med hell selv større britiske fartøy i slike situasjoner. Vi hadde blant annet i juni 1808 erobret den britiske briggen Seagull, og de fleste britiske kapteiner kviet seg etter hvert for å gå for langt inn mot vår kyst.

For å oppnå størst mulig avskrekking og beskyttelse ble styrken delt opp i mindre enheter og forlagt på viktige steder langs kysten. Ved hovedbasen Fredriksvern lå deler av den østlige kanonbåtflottilje under ledelse av kapteinløytnant Søren Adolph Bille, en veteran som også hadde vært med i slaget på Københavns red i 1801.

Gjenerobringen

Muskedunder fra Allart Foto: MMU

Situasjonen 10. august 1809 da gjenerobringen av Allart fant sted - gjengitt ordrett etter Billes egen rapport:

"Torsdag den 10/8 om Morgenen Kl. 9 ¼ blev fra Varden meldt: ”En Brig, kommende Syd fra, styrende mod Land”. Jeg gikk strax ud med 6 Kanonbaade og Kanonjollen Løven; Kl. 9 ½ vedte Briggen Øst over, Vinden sydlig med laber Kuling, men svær Dønning. Jeg forcerede ud efter, alt hvad trække kunde, i Kølvandsorden; imidlertid kom Kanonjollen Nr 7, der laa Forpost ved Svinør, ud til os. Jeg formerede Frontlinie B.B ud og roede ind på ham; da han ingen Flag eller Vimpel tonede, blev han varslet med et Skud for om; han hejste da engelsk Flag, hvorpaa samtlige fik Ordre at attakere; han besvarede os strax med hele Laget, og vi vedblev at forcere ind paa ham; han vendte vest over; jeg beordrede venstre Fløj at omro ham agter. Selv med Kanonbaadene Harald Haardfager og Frederiksværn vilde jeg ro ham for om, men strax efter blev hans Storstang nedskudt, og han forsøkte nu blot at holde sin Bredside mod mig. Da vi havde modtaget et Par av hans Lag, styrede jeg med bemeldte 2 Kanonbaade lige paa ham, medens den hele Division nærmede sig, hvorpå han strøg Kl. 1 ½, efter en Fægtning af noget over 1 Time. Jeg gjorde Signal for Lieut. Grove at gaa derombord med et fartøj for at fordre Kapitainen om bord til mig, og forblev imidlertid hele Divisionen paa et Geværskuds Afstand nær Briggen. Kapt. Tillard kom til mig, leverede mig sin Sabel og meldte, at det var Briggen Allart, erobret 1807 ved København; jeg besatte briggen, lod 2den Division spænde for at bugsere og beordrede Lieut. Grove med sin Division og Kanonjollen Løven at jage en tilsøs omtrendt 1 Mil fra os værende Skonnert, som stod vest efter; han havde foreløpig signaleret med Briggen. Briggen Allart bragte jeg ind til Frederiksværn og ankom Kl. 7 ½ Aften. Fangerne blev anmeldt for Værftets Chef, efter hvis Ordre Officianterne blev sendte til Laurvig, Matroser og Soldater indkvarterede i Frederiksværn, hans Døde og Saarde sendte paa denne Stads Sygehus, og deres Doktor indkvarteret her. Briggen Allart er armert med 16 Stkr. 24-pundige Karonader, 2 Stkr. 6-pundige Kanoner og 1 Stk. 12-pundig Karonade paa en tilbygget Bak. Besætningen er 96 Mand prima plan, hvoraf 1 Kaptain, 1 Lieutenant og 4 Kadetter; Briggen havde 1 Død og 4 Saarede. Briggens Skrog har ikke lidt synderligt, men Sejl og Takkelage betydeligt. Vort Tab er 1 Død og 4 Saarede som medfølgende Liste udviser; de var alle paa Kanonbaaden Frederiksværn. At Enhver har opfyldt sin Pligt saavel under Affairen som efter, skylder jeg den hele Division at melde. Kanonbaaden Harald Haardfager den 12te August 1809. Ærbødigst S Bille Chef for den Fredriksværn`ske Flotille."

Vi vet at to av våre egne sårede etter kort tid døde av skadene. At det etter en times artilleriduell, der Billes styrke til sammen hadde skutt 156 skudd, ikke var større skader, skyldtes trolig at de store dønningene gjorde skytingen vanskelig. Marinehistorikeren Beutlich mener det var fornuftig av Bille å gå så vidt nær Allart og å omringe han, for hvis det plutselig hadde kommet noen vindkast kunne den fort sluppet unna. Et forsøk på å entre briggen, slik han mistenker Bille for å ha hatt tanker om, ville nok gitt en raskere avgjørelse, men trolig også langt større tap, fordi briggen da ville hatt nytte av sin større høyde.

Bille nevner i sin rapport ikke noe om at de mot slutten av kampen fikk forsterkninger av ytterligere 3 kanonsjalupper og at både Lougen og Seagull var på vei ut for å slutte seg til de. Trolig skyldes det at Bille har ment det ikke var vesentlig, for han har heller ikke nevnt at Allart hadde 7 norske matroser og en sjøkaptein som fanger fra et handelsskip de hadde brakt opp dagen før. Kaptein Tillard har i sin rapport pyntet litt på egen innsats, både ved å overdrive antall norske fartøyer og lengden av kampen. At han likevel var en hedersmann viste han senere samme høst, da de britiske fangene skulle sendes sjøveien til Göteborg for utveksling, og han under et uvær hjalp den norske sjefen med navigeringen.

Allart ble ganske fort reparert og allerede fra 1. september samme år var den igjen klar til tjeneste. Den forble resten av krigen i Norge, der den med hell opererte sammen Lougen, Seagull og 5 nyere brigger som etter hvert ble overført fra Danmark. Etter krigen oppstod det en dramatisk dansk-norsk tvist om rettigheten til disse briggene, som er verd et eget studium. Det endte med at Norge til slutt fikk beholde briggene, mot en drøy erstatningssum. Men Allart (og Seagull) ble erkjent som norsk krigsbytte, så for disse ble det ikke krevet betaling .

Allart og Marinemuseet

Modell av orlogsbriggen Allart Foto: MMU

For Marinemuseet er episoden med Allart litt ekstra spesiell. Søren Bille var en av de danske offiserer som i 1814 valgte å gå over til det norske korps av sjøoffiserer, som på det tidspunkt bare utgjorde 39 offiserer. Han ble noen år senere helt avgjørende for at Horten ble valgt som ny hovedbase for Marinen.

Marinemuseets grunnlegger C F Klinck, var som Bille også dansk av fødsel, og etter at Allart igjen var i norsk tjeneste gjorde han en periode tjeneste som nestkommanderende her. Takket være deres felles interesse for nettopp Allart har Marinemuseet flere originale gjenstander fra fartøyet i sin samling.

Til vår utstilling om Flåteranet i 2007 fikk vi laget til en ny modell av Allart.

Najaden

Den norske fregatten Najaden ble senket av britene i et slag ved Lyngør i 1812.

Fregatten Najaden ble bygget i København 1808-1811 etter samme tegninger som Venus fra 1805. Opprinnelig konstruert for 36 kanoner og karronader, men fikk økt antallet til 42 under oppholdet i Kristiansand i mars - april 1812.

Foto fra Marinemuseet

Modell av orlogsbriggen Allart
Sukkerskålen fra Allart - en gave fra familien Bille
Sabler fra Allart - en del av KLincks samling
Ulike gjenstander fra Allert - fra Klincks samling
Muskedunder fra Allart
Krutthorn fra Allart
Kruttkoggere fra Allart
Pistol fra Allart - krigsbytte

Order this image

Share to