Fotoskrinet fra Bogstad

Tinna Ludviksdottir/Norsk Folkemuseum

Fotoskrinet fra Bogstad

Viktorianske fotoalbum var vakre og svært forseggjorte, de var objekter man kunne la stå fremme som pynt like mye som de var for å hygge seg med minner. På Bogstad gård finnes noen få slike album men dette foto-skrinet er blant de mer praktfulle eksemplarene. På utsiden er det trukket i fløyel og på lokket er en vakkert inngravert messingplakett. Det holdes lukket av en ornamentert haspe. Innsiden er kledd med silke og har flere små rom som er akkurat passe til visittkort bilder, eller “carte de visite”, som var en standard bildestørrelse. I det midterste rommet er det plass til litt større fotografier, typisk størrelse på de såkalte “kabinettkort” som var en større versjon av visittkortene.

Cartes de visite

Cartes de visite var fotografier, hovedsaklig portretter, i en standardstørrelse på omtrent 6x10 cm ferdigmontert på en kartong. Størrelsen hadde sin bakgrunn i denne tidens visittkort, de såkalte “calling cards”, som ikke bør forveksles med moderne business kort. Det var streng etikette for bruken av visittkort. Selv om cartes de visite i begynnelsen ble tenkt som visittkort, forsvant både den funksjonen og etikette etterhvert.

Ragnhild Heiberg, f. Meyer. Foto: Louise Abel & Comp. / Bogstad Gård

Cartes de visite ble antagelig oppfunnet i 1851 av den ganske så ukjente Louis Dodero (1824-1902), men ble patentert i Paris i 1854 av den mer kjente André Adolphe-Eugène Disdéri (1819-1889) som siden kommersialiserte produktet, som ble svært populært mellom 1854 og 1868. I 1862 ble kabinettkortet (ca 10x16 cm) utviklet, som en større og mer detaljert versjon av visittkortet. Disse ble produsert parallelt med cartes de visite i årene fremover.

Den tekniske siden av carte de visite

Fra fotografiets fødsel var det hektisk aktivitet med både tekniske og kjemiske eksperiment, for å forsøke å forenkle prosessene og forkorte eksponeringstiden, som var svært lang. I 1850 førte eksperimenteringen til oppfinnelsen av våtplateteknikken, også kalt kollodium prosessen, som forkortet eksponeringstiden betydelig, etterhvert til bare 2-3 sekunder mot flere minutt i tidligere fotografier. Våtplatenegativet ble produsert på en glassplate, og sammen med den korte eksponeringstiden førte det til et veldig skarpt bilde. I tillegg ble det enkelt å reprodusere bildet gjentatte ganger uten forringelse i kvaliteten, alle detaljer forble intakt. Sammen med albuminpapiret, som ble oppfunnet samme år, bidro dette til at fotografiet ble billigere å produsere og enklere å reprodusere. Kameraet som ble brukt til carte de visite var et såkalt multieksponerings kamera som hadde flere linser. Teknikken bygget på å eksponere glassplaten flere ganger uten å måtte bytte den. Dermed kunne det bli opp i mot 8 forskjellige eksponeringer fotografen kunne få ut av én plate og ett studiobesøk.

Carte de Visite kamera fra Preus museum samling. Foto: Helle K. Hagen/Preus museum

Glassplaten ble først gjort klar med flytende kollodium og gjort lysømfintlig i sølvnitrat før den ble ført inn i platebeholderen på baksiden av kameraet. For hver eksponering ble en skive foran linsen flyttet slik at kun deler av platen ble eksponert av gangen. Negativplaten ble så fremkalt umiddelbart. Hensikten var å holde platen våt hele veien for at kjemikaliene skulle holdes virksomme, derav navnet våtplate. Hele glassplaten ble deretter kontaktkopiert på et stykke albuminpapir som så ble skåret opp i visittkortstørrelser. Kartongen det endelige fotografiet ble limt på, var ofte trykket med såkalt fotografsignatur, en unik signatur og design som fortalte hvilken fotograf hadde laget bildet. Ved Universitet i Bergen finnes det i dag en database over fotografsignaturer som ble brukt i Norge på denne tiden.

Carte de visite fotografiets motiver og stil

Oppsettet og stilen i portrettene var bemerkelsesverdig homogent. Noe av forklaringen på den store likheten på tvers av landegrensene er at det ble trykket manualer med anbefalinger om hvordan studioet skulle rigges til og hva en fotograf skulle ha tilgjengelig av rekvisita eller kostymer. Over hele verden fulgte fotografer mange av de samme oppskriftene og når stilen forandret seg kom det nye manualer. Fordi cartes de visite først ble brukt som visittkort, skulle den avbildende fremstå som om vedkommende faktisk sto i forværelset på vei inn til en kort visitt, kledd i yttertøyet med hatt og spaserstokk. Derfor finnes det mange bilder av slik karakter. Men etterhvert som denne bruken avtok tok en annen og mer tradisjonell stil over, som bygget på portrettmaleriets tradisjon, hvor den avbildene kunne vise sin sosiale status gjennom rekvisitter og positurer.

Edle Frederikke Wedel-Jarlsberg Foto: Ukjent fotograf / Bogstad Gård

Å gå til fotografen for å bli fotografert var tidligere kun for den godt bemidlede overklassen på grunn av kostnadene i de tidligere teknikkene, men med ny og billigere teknikk ble portrettet tilgjengelig for middelklassen også, som ønsket å imitere overklasses portretter. I fotostudioets teatrale uttrykk, hvor pene klær og overdådige omgivelser var lett tilgjengelig, kunne man fremstå slik man selv ønsket, men når alle lignet på hverandre på bildene ble den skarpe forskjellen mellom klassene mer utvisket. Om en sto i nøytrale eller overdådige omgivelser var ikke lenger et tegn på sosial rang.

Hvordan ble carte de visite brukt

Som tidligere nevnt ble bildene først brukt som visittkort men ettersom carte de visite spredte seg til de lavere sosiale klasser, mistet man forbindelsen med den funksjonen siden de ikke hadde noe forhold til visitten som konsept. Bruken endret seg og man gikk til fotografen for å få bilder av seg selv eller sin familie som man kunne samle i egne album eller sendte til slektninger som bodde i fjernere strøk. Anegalleriet som før besto av oljemalerier, ble nå gjerne supplert av fotografiet og flere familier kunne nå ha slekten på veggen. Fotostudioene lokket også til seg kjendiser og betalte faktisk for å få lov å fotografere dem, for å kunne tjente av salget av bildene. Det ble nemlig svært populært blant publikum å kjøpe bilder av kjendiser og statsmenn, spesielt fotografier av de kongelige ble samleobjekt. Så selv om en finner bilder av kongelige eller kjente personer blant familiebildene i en samling, er det ikke dermed sagt at de representerte omgangskretsen til vedkommende. Bildene ble også en underholding og man kunne bytte bilder seg imellom slik man bytter fotballkort.

Prinsesse Sofia Maria Victoria av Baden. Foto: Jacobsson, Selma

Men det hendige formatet egnet seg også til en annen bruk. Både i Norge og ellers i verden finnes carte de visite album med fangeportrett i tillegg til oversikt over byens prostituerte, ferdig festet på kartong med fotografens signatur. Det var de samme fotografene som sto for de hederlige borgerens stuerene portrett som ble hyret til dette oppdraget. For fotografen var det naturlig å fortsatt bruke samme teknikk og stil, i studio kunne dermed den prostituerte til tider fremstå som en dydig kvinne. At både fanger, prostituerte, kongelige, kjendiser og den vanlige mannen i gata var etterhvert å finne på carte de visite fotografier, forteller at bruksområdet var svært utstrakt.

Cartes de visite album

Samtidig som det ble et stort marked for fotografer som produserte cartes de visite fotografier, ble det likeledes et marked for album, eller andre interessante oppbevaringsløsninger, som var tilpasset formatet. Cartes de visite album var gjerne utformet som fornemme bøker rikt utsmykket på utsiden, ofte i preget lær eller trukket i fløyel med ornamentert dekor. Noen var kreative i utrykket og det finnes blant annet album kombinert med spilledåse, eller album på stativ med en liten skuff til små personlige eiendeler.

Fotoalbum, med spilledåse og speil Foto: Aust-Agder museum og arkiv-KUBEN

Sidene, som hadde standardiserte lommestørrelser til formatet, var ikke sjelden dekorert med pene florale eller natur- temaer, som for eksempel årstidene. Enkelte ganger, som i vårt tilfelle, var albumet utformet som et skrin på innsiden med små nisjer tilpasset størrelsen av bildene. I vårt album er det en større nisje i midten av skrinet tilpasset kabinettkort. Albumet ble gjerne plassert på sentrale steder i hjemmet, slik at det enkelt kunne vises frem, både for skryt og for å brukes som samtaleemne.

Opphav og innhold i fotoskrinet fra Bogstad

Messingplanketten på skrinets forside er inngravert med M.E.Thorsen, som står for Mogens og Elsbetha Thorsen. De var et et velhavende ektepar uten livsarvinger. Elsbetha Thorsen (1807-1888) født Heftye, var tanten til Nini Wedel Jarlsberg (1827-1897), gift med Baron Herman Wedel Jarlsberg. Nini arvet sin tantes personlige eiendeler etter hennes død og dette skrinet var en del av den arven. Nini har sannsynlig vært den som begynte å fylle dette skrinet med fotografier og på første åpning kan en se bilde av Elsbetha Thorsen.

Elsbetha (Betha) Thorsen Foto: Ukjent fotograf / Bogstad gård

Dette vakre skrinet er først og fremst fylt av bilder av slekten på Bogstad gård og deres omgangskrets, men en og annen kjendis er også å finne i bildematerialet. Eksempelvis fotografi av Pave Pius IX, komponisten Ole Bull og dronning Sofie av Norge og Sverige. Det er ikke dermed sagt at disse cartes de visite var kjøpt i kiosken. Det er faktisk sannsynlig at de avbildede tilhørte familiens omgangskrets eller at de hadde en forbindelse til familien. Slekten hadde sterke bånd til kongefamiliene helt fra Peder Ankers tid og flere familiemedlemmer tjenestegjorde ved det kongelige hoff og en av Dronning Sofies hoffdamer var fra slekten ved Bogstad gård. Hennes mann Oscar ll lærte visstnok å gå på ski på Bogstad gård. Ninis sønn, baron Wilhelm Wedel Jarlsberg, var en pavelige kammerherre i Vatikanet, riktig nok under Pave Leo XIII som overtok pavestolen etter Pius IX. Brorparten av skrinets innhold er carte de visite med enkelte kabinettkort, og noen få andre formater også, som en kan se på bildet av skrinet. Bruken av begge disse formatene dabbet av da Kodak introduserte sitt boks-kamera på markedet i 1888 og demokratiserte fotografiet ytterligere. Publikum kunne nå produsere sine egne portretter og familiebilder og var ikke lenger avhengige av fotografens studio eller det standardiserte carte de visite. Albumene ble, som en konsekvens, også utformet annerledes og i billigere materialer som ble tilgjengelig for et hvert budsjett. I dag har mange av oss digitale album på nettet og få holder på tradisjonen med album som fysiske objekter.

Kilder:

Erlandsen, Roger. 2000. Pas nu paa! Nu tar jeg fra Hullet! Om fotografiens historie i Norge de første 100 år – 1839-1940. Våle: Inter-View A/S

Frizot, Michel (ed) et al. 1998. A New History of Photography. Køln: Könemann.

Larsen, Peter og Sigrid Lien. 2007. Norsk fotohistorie: frå daguerreotypi til digitalisering. Oslo: Det Norske Samlaget.

Marien, Mary Warner. 2014. Photography: A Cultural History. 4. utgave. London: Laurence King Publishing.

Anne Benedicte Arnesen. Etnolog, frivillig på Bogstad gård.

Jens Gold. Fotokonservator, Preus museum.

Add a comment or suggest edits

To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».

Leave a comment or send an inquiry

Order this image

Share to