Vaco- Redningsdrakten for sjøfolk i krig

Dikterne, poeten og krigsreporteren Nordahl Grieg holdt en radiotale til det norske folk fra England i oktober 1941, hvor han sa dette om sjøfolkene i handelsflåten: «Våre skip med sin last ombord bringer motangrepets dag nærere; det er en ting. Men det er også en annen, ugripelig seir som ethvert norsk skip kommer ihavn med; -midt i en tid da våre fiender, herrefolket, tilber brutaliteten og terrorens katteaktige lunefullhet, forteller våre sjøfolk noe annet om mennesket, dets stillfarende styrke, dets rolige mot».

Vaco overlevelsesdrakt blir standardutstyr i Nortrashipflåten

Den viktigste livredderen for norske sjøfolk som havnet i sjøen under den andre verdenskrig, var en ny heldekkende redningsdrakt, utviklet av den bergenske ingeniøren Carl Dybberg i 1939. Vaco-drakten ble godkjent av Sjøfartsdirektøren i 1940, men produksjonen ble stoppet på grunn av krigsutbruddet. Dybbergs samarbeidspartner Per Aabel tok drakten med seg til USA, startet firmaet Vaco Co. og inngikk produksjonsavtale med United States Rubber Company. Produksjonen kom raskt i gang, og i 1941 ble det bestilt 15 000 drakter som ble distribuert til sjøfolk i den norske Nortraship-flåten.

Drakten kom i to varianter, enten med innebygget flyteelement i kapok, eller med muligheten for å bære en egen redningsvest over. Den kom også i to lengder. Drakten hadde støvler og hette, men var uten hansker. Rundt håndleddene var det kun et bånd som skulle gjøre drakten vanntett. Støvlene hadde bly i hælen for at man skulle flyte loddrett i vannet, og dermed holde luftveiene fri ved eventuelt bevissthetstap.

Overlevelsesdrakten sto alltid klar

Redningsdrakten var en uunnværlig del av bekledningen og kan ha bidratt til å gi sjøfolkene en økt følelse av sikkerhet. NTBs krigsfotograf Ole Friele Backer dokumenterte blant annet handelsflåteskip i konvoifart under krigen. Da krigen var over fortalte han om opplevelsene sine da naboskipet i konvoien ble torpedert:

«I en fart kom jeg meg ned og fikk livbelte og redningsdrakten på, prøvde å spise ferdig men maten ville ikke ned. Det var bare å komme seg opp på broen igjen. Så kom neste smell. Det lød dumpt og tungt. Det var båten ved siden av».

Fotografiet over tok Ole Friele Backer da han var om bord på det norske fartøyet MONTEVIDEO som gikk i konvoifart. Backer beskrev selv hvordan noen av mennene på frivakten forsøkte å få seg en blund i oppgangen mens konvoien var under ubåtangrep. De var ikledd redningsdrakt og satt klare til å hoppe på sjøen på korteste varsel, dersom det skulle bli nødvendig. På fotografiet ser vi at den ene sjømannen har stukket skipshunden ned i redningsdrakten sin. Drakten ble likevel betraktet som et ork å gå med om bord av de fleste sjøfolk, og den var ubrukelig i mange arbeidssituasjoner. Backer beskrev redningsdrakten som klam og ubehagelig, og noe man bare brukte når det var fare på ferde. Mange tydde derfor til en enkel livvest når det var behov for å ha på redningsutstyr under arbeid om bord. Men på farlige strekninger sto redningsdrakten klar på gulvet, foldet ned over støvlene. Det tok ikke mange sekunder å trekke drakten på seg og den reddet dermed mange sjøfolks liv. Takket være Vaco overlevelsesdrakten var det mange sjøfolk som unngikk å fryse ihjel i sjøen eller i livbåtene.

Vaco overlevelsesdrakter i samlingen vår: