Vaco- Redningsdrakten for sjøfolk i krig

Norge var en maritim stormakt under 2. verdenskrig, og handelsflåtens og sjøfolkenes innsats var av avgjørende betydning for de alliertes krigføring. For sjøfolkene i uteflåten startet krigen med Tysklands angrep på Polen 1. september 1939. Da Norge ble okkupert 9. april 1940 hadde allerede 58 norske skip blitt senket, og 394 personer mistet livet i forbindelse med forlisene.

Sjøfolkenes innsats under krigen

Sjøfolk på norske handelsskip i utenriksfart ble kollektivt trukket inn i verdenskrigen. De var ikke okkupert som Fastlands-Norge, de var sivilt mannskap i krig. Omlag 34 000 sjøfolk, sivile menn i hovedsak, seilte inn i verdenskrigens farvann. Som yrkesgruppe hadde sjøfolkene liten mulighet til å velge vekk sjømannsyrket under krigen. Etter som krigen utviklet seg ble det stadig færre muligheter til å mønstre av og gå i land. Av de over 10 000 norske menn og kvinner som mistet livet under krigen, tilhørte omkring 4600 handelsflåten og marinen.

I bakgrunnen står COLUMBUS i flammer. Vi ser mannskapet i livbåter på vei over til USS TUSCALOOSA, som tar dem om bord. Foto: Keystone (?)/NTBs krigsarkiv-RA
Foto tatt fra den norske korvetten POTENTILLA under redning av et skipsmannskap i Atlanteren, høsten 1942. Redningsbåten kom seg opp langs skipssiden tross dønningene og alle ombord ble reddet. Foto: Ukjent/NTBs krigsarkiv-RA
Et handelsskip i konvoitjeneste har fått en fulltreffer. Foto: Ukjent/NTBs krigsarkiv-RA
To menn bemanner antiluftsskyts på et ukjent norsk handelsfartøy i konvoifart. Fotograf: Ukjent/NTBs krigsarkiv-RA

Dikterne, poeten og krigsreporteren Nordahl Grieg holdt en radiotale til det norske folk fra England i oktober 1941, hvor han sa dette om sjøfolkene i handelsflåten: «Våre skip med sin last ombord bringer motangrepets dag nærere; det er en ting. Men det er også en annen, ugripelig seir som ethvert norsk skip kommer ihavn med; -midt i en tid da våre fiender, herrefolket, tilber brutaliteten og terrorens katteaktige lunefullhet, forteller våre sjøfolk noe annet om mennesket, dets stillfarende styrke, dets rolige mot».

Nordahl Grieg, fotografert under radioopptak i NRK i 1937. Foto: Henriksen&Steen/Nasjonalbiblioteket

Vaco overlevelsesdrakt blir standardutstyr i Nortrashipflåten

Den viktigste livredderen for norske sjøfolk som havnet i sjøen under den andre verdenskrig, var en ny heldekkende redningsdrakt, utviklet av den bergenske ingeniøren Carl Dybberg i 1939. Vaco-drakten ble godkjent av Sjøfartsdirektøren i 1940, men produksjonen ble stoppet på grunn av krigsutbruddet. Dybbergs samarbeidspartner Per Aabel tok drakten med seg til USA, startet firmaet Vaco Co. og inngikk produksjonsavtale med United States Rubber Company. Produksjonen kom raskt i gang, og i 1941 ble det bestilt 15 000 drakter som ble distribuert til sjøfolk i den norske Nortraship-flåten.

Figur med redningsdrakt med livvest over, utstilt på Bergens Sjøfartsmuseum. Foto: Bergens Sjøfartsmuseum

Drakten kom i to varianter, enten med innebygget flyteelement i kapok, eller med muligheten for å bære en egen redningsvest over. Den kom også i to lengder. Drakten hadde støvler og hette, men var uten hansker. Rundt håndleddene var det kun et bånd som skulle gjøre drakten vanntett. Støvlene hadde bly i hælen for at man skulle flyte loddrett i vannet, og dermed holde luftveiene fri ved eventuelt bevissthetstap.

Vaco overlevelsesdrakt i gummi. Instruksjon for bruk står skrevet inne i drakten. Fra Bergens Sjøfartsmuseums samlinger. Foto: Bevaringstenestene/ Bergens Sjøfartsmuseum
Vaco overlevningsdrakt fra Bergens Sjøfartsmuseums samlinger. Foto: Bevaringstenestene/ Bergens Sjøfartsmuseum

Gummidrakten skulle oppbevares nedrullet over støvlene, slikt at den var raskt å hoppe oppi. Etter å ha trådd nedi støvlene, skulle man dra på seg ett erme om gangen, og feste stoppene tett rundt håndvristene for å hindre vanngjennomtrenging. Så skulle hetten på hodet, og tauene strammes godt til rundt kinnene. Til slutt skulle stroppen rundt nakken festes med en solid knute foran under haken.

Overlevelsesdrakten sto alltid klar

Redningsdrakten var en uunnværlig del av bekledningen og kan ha bidratt til å gi sjøfolkene en økt følelse av sikkerhet. NTBs krigsfotograf Ole Friele Backer dokumenterte blant annet handelsflåteskip i konvoifart under krigen. Da krigen var over fortalte han om opplevelsene sine da naboskipet i konvoien ble torpedert: «I en fart kom jeg meg ned og fikk livbelte og redningsdrakten på, prøvde å spise ferdig men maten ville ikke ned. Det var bare å komme seg opp på broen igjen. Så kom neste smell. Det lød dumpt og tungt. Det var båten ved siden av».

Frivaktene forsøker å få seg en hvil under ubåtangrep. Disse fire sjøfolkene hadde tilsammen blitt torpedert ni ganger, i følge Backer. Foto: Ole Friele Backer/NTBs krigsarkiv-RA

Fotografiet over tok Ole Friele Backer da han var om bord på det norske fartøyet MONTEVIDEO som gikk i konvoifart. Backer beskrev selv hvordan noen av mennene på frivakten forsøkte å få seg en blund i oppgangen mens konvoien var under ubåtangrep. De var ikledd redningsdrakt og satt klare til å hoppe på sjøen på korteste varsel, dersom det skulle bli nødvendig. På fotografiet ser vi at den ene sjømannen har stukket skipshunden ned i redningsdrakten sin. Drakten ble likevel betraktet som et ork å gå med om bord av de fleste sjøfolk, og den var ubrukelig i mange arbeidssituasjoner. Backer beskrev redningsdrakten som klam og ubehagelig, og noe man bare brukte når det var fare på ferde. Mange tydde derfor til en enkel livvest når det var behov for å ha på redningsutstyr under arbeid om bord. Men på farlige strekninger sto redningsdrakten klar på gulvet, foldet ned over støvlene. Det tok ikke mange sekunder å trekke drakten på seg og den reddet dermed mange sjøfolks liv. Takket være Vaco overlevelsesdrakten var det mange sjøfolk som unngikk å fryse ihjel i sjøen eller i livbåtene.

I ettertid vet vi at omkostningene ble store for de sjøfolkene som kom seg gjennom krigsårene i live. Det har i ettertid blitt sagt at ingen normale mennesker kunne seile i konvoifart uten å bli merket av det i større eller mindre grad. Mange krigsseilere bar med seg fysiske og psykiske skader inn i fredsårene, og levde i et «fredens helvete» etter krigen. For mange andre kom alvorlige helsemessige reaksjoner først mange år senere, i form av ulike senskader.

Kilder

Ole Friele Backer: Krigsfotografen. Bergen 1946. Nordahl Grieg: Frihet og liv er ett. Sanger, dikt og taler av Nordahl Grieg 1940-1943. Faksimile 1945. Per Hanson: Hver tiende mann måtte dø. Fra konvoifarten under siste krig. Gyldendal 1967. Guri Hjeltnes: Sjømann, lang vakt. Handelsflåten i krig 1939-1945, bind 3. Dreyer 1995. Guri Hjeltnes: «Når forventningsbuen spennes høyt» artikkel i Historisk tidsskrift 02 /2017 (Volum 96). Tore Nilsen og Atle Towsen: Handelsflåten i krig 1939-1945. Bergen 1990.

Vaco overlevelsesdrakter i samlingen vår:

Add a comment or suggest edits

Leave a comment or send an inquiry

Order this image

Share to