Bergeråsen, tidligere kalt Kirkeåsen, ble bygget i 1971/72 og var ett av tiltakene som bidro til å sikre videre drift ved fabrikken, da det var nedgangstider for tekstilindustrien i Norge, på slutten av 1960-tallet. Etterspørselen etter boliger var stor, både fordi fabrikkene i kommunen hadde behov for å rekruttere arbeidere og fordi folk fra hele landet trakk mot bynære strøk for å få jobb.
Prinsippet ble å bygge flest mulige billige boliger raskt, men måten det ble gjort på er et eksempel til etterfølgelse! Det ble bygget til sammen 170 boliger i 1971/72, fordelt på «Nedre» og «Øvre». Moelven produserte elementhus som ble levert i moduler og montert på stedet, på påler. Veiføring, husenes plassering og fundamenteringsmåte ble valgt slik at inngrepene i naturen skulle bli minst mulige. Reguleringsmønster og hustype gav hver bolig et skjermet og lunt uteareal, samtidig som det ble lagt vekt på å ivareta de enkelte tomtenes karakteristiske trekk når det gjaldt utsiktsmuligheter og orientering. Knapt halvparten av området på 350 mål ble bebygd, resten ble reservert som friarealer med varierende karakter. Det var en forutsetning at ubebygde områder skulle forbli uberørt. Husene var på ett plan, med veranda/terrasse og store vinduer som gav godt lys og god kontakt mellom ute og inne.
Bergeråsen var et mangfoldig samfunn, med innbyggere fra mange samfunnslag og fra hele Norge. Det bodde mange barnefamilier på Bergeråsen, og unger i alle aldre lekte sammen mellom husene, i gata, på lekeplassene eller i skogen som omkranset hele byggefeltet. Det var et sted hvor alle kjente alle, og det var trygt og godt å vokse opp. En ting ungene hadde felles var at alle var nye på Berger – de såkalte «innflytterbarna»
