Krig og kjærlighet

I denne alvorlige og uvirkelige situasjonen med koronavirus får vi god tid til å gjøre oss noen refleksjoner over vanskelige tider. Selv om jeg er født etter krigen, har jeg av de eldre generasjonene blitt flasket opp med historier fra krigsårene. Det er muligens derfor jeg innerst inne har litt katastrofetanker og ikke blir så overrasket over at verden brått kan forandre seg.

Under dagens koronakrise er det sikkert flere enn meg som blir litt forundret over hvordan folk klager på ting som muligens ikke er så viktige - og hva skal man med alle de dorullene? Vi får håpe at koronaen går fort over sånn at alle kan gå på do igjen uten frykt for at lageret med dopapir går tomt. Likevel er det noe som gnager i meg, en litt guffen følelse: Hva om det ikke går over? Før annen verdenskrig rådet optimismen og for mange kom også denne uvirkelige situasjonen brått på. Et uttrykk som ble brukt av dem som måtte ut i krigen, var «Hjemme til Jul», men det skulle bli 5 år med krig.

Jeg har derfor i den siste tiden tenkt tenkt mye på krigen, og særlig på min mormor som fortalt mye om den. Hun ble født i 1907 og hun skulle møte tøffe utfordringer i sitt liv. Litt spøkefullt kan man si at den første utfordringen var navnet hennes. De var ti søsken. Jentene kom på løpende bånd, og i svangerskapet med min mormor var herr og fru Olsen sikre på at dette ble en gutt. Eller kanskje de ønsket seg det veldig. De var fast bestemt på at det var «Freddy» min oldemor bar på. Min mormor ble født, og om de var skuffet over nok en jente, vites ikke. Uansett skulle dette barnet hete Freddy! De slang på et Synnøve, altså ble hun hetende Freddy Synnøve. Min mormor insisterte på å bruke Freddy, og falt aldri for fristelsen til å bruke Synnøve i stedet for. Hun ble avvist når hun skulle hente pakker på posten, og hun ble lagt inn på herreavdelingen på sykehuset for operasjon. Alltid etterfulgt av replikken «Men er ikke De en mann»?

Som ungdom traff hun Hans, og de ble kjærester. Men en dag la en båt til kai i Moss, og mormor ble invitert om bord på kake. Der traff hun Hugo fra Stavanger, han var sju år eldre enn henne. Det ble forelskelse og Hans ble sviktet. Da mormor var 21 giftet hun seg med Hugo, og min mor kom til verden i desember 1928. 15 måneder senere ble min onkel født, og mormor fikk «barsellammelse». På den tiden ble kvinner bedt om å ligge til sengs i mange dager etter fødselen. Dette medførte at hun fikk blodpropp. Blodproppen skadet synet hennes slik at hun ble svært svaksynt, og hun fikk lammelser i beina. Fra hun var 23 år gammel var hun «invalid». Det var det som var betegnelsen den gang. Hverdagen ble vanskelig med to små barn alene. Hugo gikk i land, han fikk arbeid og de flyttet til Rjukan. Min mormor vantrivdes noe helt vanvittig. Rjukan var mørkt og deprimerende. I tillegg hadde hun ansvar for to aktive småbarn. De bodde rett ved elva Måna, og hun var livredd for at barna skulle komme seg dit og falle uti. Hun gikk svært sakte, med en slepende gange og var avhengig av stokk. Det var umulig for henne å ta igjen et barn som løp av sted.

Uten foreldre og søsken til å hjelpe seg besluttet de å flytte tilbake til Moss, og Hugo mønstret på Hvalfangerbåt. Han var utdannet maskinist ved Sjømannskolen i Oslo og fikk seg lett jobb. Hugo tjente gode penger og sendte penger hjem til Freddy. I 1937 kjøpte de tomt på et av Jeløys bedre strøk, De hadde egen bil og god økonomi. Man kan vel si at livet smilte til den lille familien. Men så kom krigen overraskende på den lille familien. Hugo var på reise hjem fra hvalfangst våren 1940, men på grunn av krigsutbruddet i Norge reiste han fra Gibraltar til England. Der seilte han først med engelske båter, senere med D/S POLYANA. Skipet var på reise i konvoi fra Oban til Freetown med beregnet ankomst 30. april 1941. Konvoien ble oppløst 14. april, og senere hørte man ikke mer fra D/S Polyana. Ifølge tyske rapporter ble hun trolig senket 24. april 1941 av en tysk ubåt av typen U103. 25 mann omkom. 18 var nordmenn, og en av disse var Hugo.

Min mormor ble enke og alene med to barn, 33 år gammel. Det var ennå i begynnelsen av en krig som skulle vare i fem år. Det var tøffe tider og mange hadde det vanskelig. For min mormor som ikke kunne arbeide, ble økonomien trang. Hun tok på seg sømoppdrag, og i 1942 måtte hun selge tomten. Gode hjelpere pakket bilen inn i en presenning bak en diger vedstabel i en stor bod i nabolaget. Tyskerne var ivrige etter å konfiskere kjøretøy, men mormors bil fant de aldri. Det vakre i denne historien var at Hans aldri kunne glemme Freddy. Han sa alltid at «Kunne jeg ikke få Freddy, så ville jeg ikke ha noen», og til slutt skulle han få henne. Han giftet seg med Freddy, som hadde sviktet han, fått to barn og var «invalid». Han bar henne bokstavelig talt på hendene så lenge han levde. Etter et strevsomt liv som industriarbeider, så han frem til pensjonisttilværelsen. Han rakk bare å være pensjonist et par år før han døde.

Som enke igjen tok mormor frem brudebildet av henne og Hugo og plasserte det på skjenken ved siden av brudebildet av henne og Hans. Hugo hadde hun alltid båret med seg i sitt hjerte. Det jeg husker og beundrer mest ved min mormor, var at hun aldri klaget og var bitter. Hun sa alltid: «Det er mange som har det verre enn meg». Som barn syntes jeg det var rart at mormor var så positiv. Men i dag forstår jeg et det var et valg hun tok for å gå videre, og for å kunne leve et godt liv. Situasjonen vi har i dag rammer mange hardt, det er det ingen tvil om. Men det er alltid noen som har det verre, og i dag har vi flere sikkerhetssystemer som kan hjelpe oss. Livet i seg selv har dessverre ingen garantier.