Skomakerverkstedet

I middelalderen var skomakerne og andre håndverkere organisert i laug, som ivaretok fagfolkene både faglig, politisk og økonomisk. Laugene fikk etter hvert stor makt og innflytelse i samfunnet. Laugsvesnet ble avviklet på 1800-tallet, og for skomakerne ble det erstattet av skomakerforeninger i byene. I 1908 ble Norges Skomaker-mesterforbund opprettet.

Skomakeryrket er et av våre eldste håndverk. På 1200 tallet hadde skomakeren en viktig posisjon i samfunnet. De laget skoen fra bunnen av, de kjøpte inn skinn som de garvet og sydde sko etter mål. Da kunne skomakeren gjøre seg gode penger og mange ble ganske velstående. Vi kan anta at det medførte en viss anseelse i samfunnet. Mot slutten av 1600-tallet etablerte garverne seg som egen yrkesgruppe, noe som medførte tap av inntekter for skomakerne. Ytterligere endringer kom med den industrielle revolusjon på midten av 1800-tallet. Da ble mye av arbeidet effektivisert av maskiner. Det betydde på den ene sida en enklere hverdag for skomakerne. På den andre sida kom etablering av skofabrikker som resulterte i at billigere masseproduserte sko og støvler kom på markedet. Arbeidshverdagen for skomakerne endret seg etterhvert fra å lage sko, til å reparere og flikke på fabrikkproduserte sko.

Arne Lian drev skomakerverksted på Utset på Innhitra. I et intervju med lokalavisa sier han at det har både sine fordeler og sine ulemper å være skomaker. Han hadde verkstedet sitt hjemme, det betydde at skillet mellom arbeid og fritid kunne bli uklart. På sommeren kunne det være fristende å gå ut i sola, men på vinteren var det godt å være inne i varmen. Enkelte dager ble jeg lei, sa Lian. Men la til: det blir man vel i alle yrker innimellom.

Mye av arbeidet til Skomaker Lian gikk med til reparasjoner og han gjorde bruk av ulike verktøy og redskaper i arbeidet sitt. Her er eksempler på noe av det han brukte

Under krigen var det mangel på materialer og vareknapphet i butikkene. For skomakeren kunne det føre til en større etterspørsel etter hjemmelagde sko. Men en god del endringer ble det. Der man før hadde kjøpt skinn og reservedeler var det nå stopp. Alle forsyninger ble dirigert gjennom Tyskland og tyskokkuperte områder. Det ble rasjonering på mange varer i Norge, og man måtte man ha kuponger for å kjøpe sko. I mangel på skinn og lær fra dyr, ble fiskeskinn brukt til overlær på sko. Steinbitskinn var mest brukt, men skinn fra andre fiskesorter ble også brukt.

Skomaker Arne Lian trappet ned virksomheten i 1974. Da sa han i lokalavisa at det ikke lønte seg lenger. På den tida skjedde det noe som fikk stor betydning for flere yrkesgrupper enn skomakerne.

I 1960 ble Det Europeiske Frihandelsforbund (EFTA) opprettet med Norge som medlem. Det betydde frie markeder for flere varer og tjenester, noe som førte til en strøm av billige importvarer. Mange norske produksjonsbedrifter slet i konkurranse med lavkostland som for eksempel Portugal. Norske bedrifter hadde ofte utdatert teknologi og var tungvint organisert, så omstillingsprosessene ble utfordrende. I 1973 kom handelsavtalen med EF – nå EU, som etappevis avviket tollen på viktige industrivarer og åpna for et marked i Europa med 300 millioner mennesker. Med EØS-avtalen som kom i 1994, ble Norge en del av Eu’s indre marked. Konkurransen fra land med billigere arbeidskraft betydde kroken på døra for mange norske skomakervirksomheter.

I 1950: importerte vi fottøy for 5.524 kroner, i 1976: hadde importen økt til 454.513 kroner. I 1999 kjøpte vi fottøy for 2.138,100 kroner.

Sjøl om både vi og markedet har endret seg er det fortsatt skomakere i arbeid. I dag er det ikke laugene, men den videregående skolen som organiserer opplæringa. I Norge er det kun PLUS skolen i Fredrikstad som tilbyr skomakerutdanning. Faglærer Karoline Vinje forteller at dette er en toårig utdannelse og at det er 5 elever i hvert årskull. Hun forteller også at det er en stor overvekt av jenter i faget. Litt i kontrast til den tradisjonelle skomakeren, som gjerne var en mann.

Skomaker Ketil Aalberg eier og driver Aalbergs Skoservice på Buran i Trondheim. Dette er et tradisjonelt verksted som utfører alt av skomakerarbeid. Aalberg sier det er viktig å ha flere føtter å stå på. I tillegg til å reparere sko, selger han danse- og ballettutstyr. Noe sportssko inngår også i sortimentet. For motorsyklister reparerer og syr han seter, og skulle noen ha lærvarer som trenger ettersyn, så fikser han det meste.

Hitra-Frøya: Arkivmateriale, intervju med Arne Lian (1989) Samtaler med skomaker Ketil Aalberg, innehaver av Aalbergs Skoservice Telefonsamtale med faglærer Karoline Vinje ved Skomaker linja, PLUS vgs. i Fredrikstad Arkivmateriale fra Kystmuseet Boe og Lowzow: Det gamle skomakeri (utgitt i 1989 ved Institutt for Etnologi, Universitetet i Oslo og Forbundsmuseet i Akershus

Foto: Uta Freia Beer for Kystmuseet Creative Commonds Flikr