Hus av jord - stampejordsgarasjen på Borgarsyssel Museum

Det finnes flere typer jordhus. For å skille husene som omtales i denne artikkelen fra jordkjellere og gammer, defineres jordhus her som «en bygning med selvbærende vegger av jord». Ved bygging av denne typer hus har man i hovedsak benyttet to forskjellige metoder; enten stampet jord eller lufttørkede leirblokker. Ved bruk av den første metoden stampes jorden i 15-20 centimeters dybde i en løs forskaling som flyttes rundt og oppover etter hvert som veggene tar form. Det ideelle er å bruke jord med varierende kornstørrelse og med en viss mengde leire. Med den rette blandingen kan jorda etter herding bli hard som betong. Jord med mer enn 30% leire kan brukes til å lage tørkede leirsteiner. Leira eltes med vann og et armeringsmateriale, for eksempel tørket halm, og formes som blokker. Deretter lufttørkes blokkene og brukes som murstein.

En vanlig metode for utvendig behandling av stampejordshus har vært å stryke over veggene med varm steinkulltjære, gjerne påkastet sand før tjæren var tørr. Etter et års tid, når veggene var tørre og ferdig herdet, kunne man påføres maling eller kalkpuss.

Undersøkelser foretatt i forbindelse med Akershusmuseenes jordhusprosjekt, viser at det har vært bygget hus av jord i Norge i tre ulike tidsperioder; slutten av 1800-tallet, 1920-30-tallet og de første årene etter andre verdenskrig.

Et eksempel fra slutten av 1800-tallet er de 12 husene som ble satt opp i Geitmyrsveien på St. Hanshaugen i Oslo i 1870. Prosjektet var en del av datidens filantropiske arbeid med å skaffe arbeiderklassen egne boliger. Siden loven krevde at alle bygninger innenfor byens grenser skulle bygges i mur, ble husbygging ofte for dyrt for vanlige folk. Det var her løsningen på problemet ble «Bygninger af vindtørret Sten», altså jordhus. I tillegg til at husene ble rimeligere, kunne de på grunn av brannsikkerheten bygges like tett som murhus.

I forbindelse med den økonomiske depresjonen etter første verdenskrig ble jordhusbygging igjen populær. Dette sammenfalt også med den voksende småbrukerbevegelsen på landsbygda. Å få reist tilfredsstillende bygninger var den største utgiften for alle som skulle etablere nye småbruk. Jordhus ble derfor lansert som et middel til å redusere nybyggernes investeringsbehov, og det ble arrangert kurs i stampejordsbygging ved flere småbruksskoler. Her ble det reklamert med at bygging av jordhus «er så enkelt at enhver praktisk mann kan greie det». I og med at man ikke trengte faglærte arbeidere, ble arbeidsutgiftene betydelig mindre, og det ble derfor mulig for flere å bygge hus. I 1930 ble også jordhusene likestilt med hus i andre byggematerialer i forhold til å få lån i Den Norske Stats Småbruk- og Boligbank.

Ved utgangen av andre verdenskrig hadde Norge et boligunderskudd på 140.000 leiligheter og minst like mange var saneringsmodne. I tillegg var materialmangelen stor, og jordhusene fikk dermed ny aktualitet som bolighus i byer og tettbygde strøk. Etterkrigstidens boligproblemer nådde den absolutte topp på begynnelsen av 1950-tallet. I 1951 tok derfor myndighetene initiativ til opprettelsen av et eget jordhuskontor i boligdirektoratet. Det ble også arrangert en rekke kurs i jordhusbygging, og i perioden 1951-1953 ble det bygget flere jordhus landet rundt.

I takt med tidens ånd henvendte Borgarsyssel Museum seg våren 1951 til kontorsjef Kåre Sjøholm ved Sarpsborg kommunale boligkontor, for å høre om de var interessert i å drive opplysningsvirksomhet for stampejordsbygging ved museet. Tanken var å få teknikken demonstrert under arrangementet «Smaalensmarken» samme vår. I brevet til kommunen skriver museet at:

«… Smaalensmarken samler en mengde mennesker fra hele Østfold, i fjor ca. 15.000 (…) Skal opplæring i stampejordsbygging få noen betydning for førstkommende kortvarige byggesesong, må vel instruksjonen begynne snarest mulig, og markedstiden 4.-12 mai burde passe utmerket. Det er neppe noen distrikter på Østlandet som får bar, tørr mark tidligere».

Boligkontoret stilte seg svært velvillig til museets henvendelse, og ønsket at kommunen eller museet skulle sette opp et lite beboelseshus i stampejord på museets område. Museet disponerte imidlertid ikke en tilstrekkelig stor nok tomt for et bolighus, og ingen av naboene ønsket heller å gi fra seg en liten hagestump til dette prosjektet. Dermed ble det bestemt at man skulle gå for museets idé om å sette opp en liten garasje i stampejord istedenfor.

I april samme år sendte museet en søknad til bygningsrådet. Størrelsen på garasjen skulle ha innvendig mål på 3 x 5 meter, og den skulle fundamenteres frostfritt med en grunnmur i 30. cm. tykkelse. Boligdirektoratet godkjente søknaden med merknader om at vinduene måtte forsynes med trådglass, at himlingen måtte ha brannherdig kledning, og at garasjen måtte ventileres forskriftsmessig.

Onsdag 9. mai 1951 kunne avisen Øvre Smaalenene melde følgende om Smaalensmarken: «En av de tingene som interesserer mest er en garasje som nå er i ferd med å setts opp av stampejord. Over alt er det nå enorm interesse for stampejordshus, og det er ikke til å undres over at folk nytter høvet til å se hvordan et hus av slikt materiale blir satt opp. Det er fylkesagronomassistent Flettre som er i ferd med å føre opp garasjen sammen med fylkeskonservator Opstad. Flettre har satt opp et par slike hus tidligere, og han er godt inne i saken. Hver ettermiddag er det anledning for interesserte å studere oppførelsen, og de som har noe å spørre om vil få de nødvendige opplysninger. Det var kanskje en tanke for selvbyggerne på våre kanter å ta en tur til Sarpsborg en ettermiddag?»

I forbindelse med oppsettingen av stampejordsgarasjen under Smaalensmarken 1951 ble det laget en vise på hele 14 vers. Den hadde tittelen «En ny og munter Markens-sang om hvorlunde man stamper Huse op af Jorden». Visa ble fremført på scenen av ingen ringere enn museets direktør, og fylkeskonservator i Østfold, Lauritz Opstad. En av mange tilhørere var den gang 13 år gamle Kay Olav Winther. Han kan fortelle at selv i dag sitter minnet om den syngende konservatoren, og at han kunne huske melodien mange år etterpå.

Visa avsluttes slik:

Det spirer og det gror når du legger litt på varmen Heisan, hoppsan, falleriorei Og gressløk og persille det står i vinduskarmen Heisan, hoppsan, falleriorei

Allting er så praktisk – det er ikke til å fatte Heisan, hoppsan, falleriorei I stua sår du gressfrø, og så vokser opp e' matte Heisan, hoppsan, falleriorei

No bedre persisk teppe, det kan vel ikke brukes, Heisan, hoppsan, falleriorei Ikke skal det bankes, bare klippes litt og lukes Heisan, hoppsan, falleriorei

Og du kan spare juletre, og du kan spare foten Heisan, hoppsan, falleriorei Du setter ned e lita busk som vokser opp på roten Heisan, hoppsan, falleriorei

Og særlig blir det billig med de blomstrende tapeter, Heisan, hoppsan, falleriorei For veggene de blomstrer sjæl – du sparer mange meter Heisan, hoppsan, falleriorei

Det blir som Edens have i slik en herlig flora Heisan, hoppsan, falleriorei Den som nå skal bygge, han får holde seg til jorda. Heisan, hoppsan, falleriorei

• Borgarsyssel Museums brevarkiv
• Katalog til utstillingen HUS AV JORD – En utstilling om jordhus i Akershus, ved Akershusmuseene
• Klepp, Asbjørn: Jordhus i Norge. En bygningshistorie som avspeiler skiftende ideologier og økonomiske vilkår. Jord og gjerning 2000 (Årbok for Norsk landbruksmuseum), 1999
• Nasjonalbiblioteket – nb.no
• http://sarpsborgnotater.blogspot.com/2008/05/stampejordhus-i-sarpsborg.html