Magnus Gjertsen (1904 – 1987) - den internasjonale hjemstavnsmaleren

«Jeg valgte ikke dette yrket. Slik jeg ser det er det noe en har i seg eller ikke har i seg. Det kommer av seg selv. Jeg kan huske jeg tegnet mitt eget portrett i 10-11 års alderen. Likheten var forbløffende. Det ble så levende likt! Etter det strebet jeg bare etter å feste mine inntrykk til papiret.» (fra intervju med M. Gjertsen)

Magnus Gjertsen ble født i Kopervik 6. juli 1904. Fra barnsben av hadde han et talent for å tolke omgivelsene i et billedspråk. Dette talentet benyttet han til fulle. Hvert skritt han tok, hver reise han bega seg ut på var motivert ut fra ønsket om å lære mer, og om å finne nye veier til kunstnerisk forløsning.

«Jeg har alltid latt meg begeistre av store kunstnere –noen ganger alt for mye. Til tider var det en påkjenning å føle påvirkningen av andre. Når det skjedde, gikk jeg ut i naturen og malte. Da glemte jeg Cézanne og alle de andre, og da ble det mer sånn som jeg maler igjen.» (fra intervju med M. Gjertsen)

Gjertsen var alltid åpen og ærlig om sin streben, både som medmenneske og i sitt kunstneriske virke. 21 år gammel (1925) forlot han hjemstedet og reiste til USA, Chicago. Det fantes ikke arbeid nok på hjemstedet, og som så mange andre vestlendinger på den tiden, hadde han tro på bedre framtidsutsikter i utlandet. Gjertsen studerte og arbeidet i utlandet i nærmere 20 år. I alle årene etter at han slo seg ned på hjemstedet igjen, levendegjorde han den kunnskapen han hadde tilegnet seg fra studieårene i USA, Tyskland og Frankrike. Han formidlet det lokale med internasjonale maleriske virkemidler. Med rette skulle han bli kalt den «internasjonale hjemstavnsmaleren».

Gjertsen startet sine kunststudier ved «Art institute of Chicago» (1927-1930). I og med at han arbeidet til livets opphold ble studiene lagt til kveldstid. Professor Charles Schroeder underviste i tegning. Gjertsen har selv fortalt at på grunn av vanskelige lysforhold ble det malt lite på kveldsskolen. Av den grunn holdt også professor Schroeder såkalt «søndagsskole». På søndagene arrangerte han utflukter til parker og anlegg hvor elevene kunne male ute i det fri. I dag eksisterer det noen få malerier i små format fra disse første studieårene.

«Jeg har alltid regnet avgangsprøven min som det å bli antatt på «Illinois Artists Annual Exhibit» ved Art institute of Chicago. Dette var i 1935. Jeg regnet det som det lengste jeg kunne komme i Amerika.» (fra intervju med M. Gjertsen)

Etter nærmere 10 år i utlendighet var hjemlengselen stor og samme år som han debuterte var han hjemme på Karmøy igjen: «Vel hjemme i Kopervik måtte jeg bare male, og jeg malte to til tre bilder om dagen! Nysgjerrigheten var stor. Jeg nærmest sprang og malte – Jeg hadde det så travelt!» (fra intervju med M. Gjertsen)

På tross av, eller kanskje nettopp på grunn av, sin stadige utferdstrang finner vi mange av hans beste verk malt i utlandet, med motiv og innhold fra hjemlandet. Hjemlengsel kombinert med trangen til læring og kunstnerisk utvikling ser ut til å ha fått fram det beste i maleren Magnus Gjertsen. Ikke lenge etter at han vendte hjem til Norge, søkte han ut igjen. Denne gang til München i Tyskland. En utstilling i Oslo hos Blomqvist Kunsthandel førte til gode omtaler. Samme år (1935) stilte han ut på Folkets hus i Kopervik. Utstillingen gav såpass inntekter at han kunne koste på seg studier i utlandet et halvt års tid. Dermed befant han seg i 1936 i München hos professor Hugo Troendle.

I årene etter fulgte flere reiser til og fra hjemlandet. Ønsket om nærhet til nyere europeisk malerkunst kombinert med behovet for mer kunnskap og erfaring, førte Gjertsen til Paris. Her fortsatte han studiene hos Andrè Lhôte i årene 1937–1939. Tiden i Paris og studiet hos Lhôte var lærerik på mange måter:

«Inntrykkene var mange. Jeg ble begeistret for den ene store kunstneren etter den andre. Det kan en sikkert se i bildene mine fra den tiden. De fleste elevene til André Lhôte malte «Lhotisk». Jeg derimot var inspirert av Paul Cézanne. Jeg husker læreren sa til meg: «Du er påvirket av Cézanne, hold deg til det!» (latter). Cézanne er en av de som har gjort mest inntrykk på meg. Jeg valfartet endog til Provence for å se hvor han bodde og arbeidet.» (fra intervju med Magnus Gjertsen)

Paul Cézanne (1839-1909) bestrebet seg på å synliggjøre det usynlige i vår oppfatning av omgivelsene. Sagt med filosofen Merleau-Ponty: «Malerkunsten gjengir ingenting, og især ikke det taktile. Det er noe helt annet den gjør, nesten det motsatte: Den gir synlig eksistens til det som det profane syn holder for usynlig.» (Maurice Merleau-Ponty (1964:25) . Ved å løse tingenes former opp i små flater med rene farger ble ikke maleriet en speiling av det opprinnelige motivet, men en tolkning og en utdypning, eller videreføring av det. Slik kan en si at selv om Cézanne malte flater, strebet flaten mot en intellektuell dybde. Han forsøkte å favne «det værendes væren», og ikke overflaten slik den ofte kommer til vårt mer eller mindre forutinntatte og vanebaserte blikk.

Magnus Gjertsen var spesielt opptatt av disse forholdene i sin egen malervirksomhet. Han uttrykte problemstillingene i sin daglige malergjerning, men var også svært dyktig til å formidle sine tanker verbalt:

«…nettopp dette med å snu og vende på tingene, selv om det bare skjer i tankene, kan være av ikke så liten betydning rent estetisk. Det hjelper oss og lærer oss å se – og å komme tingene nærmere inn på livet. La oss se på en enkel liten tingest, en upersonlig ting som en firkantet kloss. Fra et visst synspunkt ser vi èn side – to sider eller i høyden tre sider. Imidlertid vet vi jo at klossen har seks sider. Vi kan si at vi på et vis ser tingen på to måter: - Slik som den tilsynelatende er sett fra et visst synspunkt og -slik som den er i seg selv. Ved å resonnere slik frem og tilbake, snu og vende på tingen i våre tanker; –idet vi iakttar den kommer vi den nærmere inn på livet. Dette er vel ikke av noen praktisk konsekvens. Men det kunne kanskje lære oss å iaktta, hjelpe oss å se litt nærmere på ting som vi ellers muligens ikke ville hefte oss ved.» (Fra notat til foredrag av Magnus Gjertsen)

Paris-oppholdet betydde mye. De maleriske teknikkene han tilegnet seg der dannet grunnlaget for de mange virksomme årene som fulgte. Gjertsen reiste fra Paris i 1939. 2. verdenskrig sto for døren og han måtte forlate landet. Det ble en rask tur innom hjemlandet før han igjen reiste utenlands; tilbake til USA. Gjertsens andre periode i USA varte fra 1940 til 1946.

De første årene slo han seg ned like utenfor New York, sammen med sin første kone. Gjertsen bygget opp en kyllingfarm og de neste årene tok livbergingen det meste av tiden og kreftene. Det ble lite igjen til kunstnerisk virke og han malte bare tre bilder de tre første årene. Etter at han og kona skilte lag flyttet han til New York.

I de følgende årene malte Gjertsen noen av sine beste verk. Flere av motivene hentet han fra skisser han hadde gjort hjemme på Karmøy. Hjemlengsel og inspirasjon smeltet sammen og gav kjente verk som; «Fisker med fangst» (1943), «Fiskere på brygga» (1943) og «Fiskere» (1943). Sistnevnte befinner seg i Haugesund billedgalleri.

Kunstneren fant kjærligheten på ny i New York. Etter krigen reiste Magnus Gjertsen og kona Vivian tilbake til Norge. De slo seg ned i fødebyen Kopervik, hvor han livnærte seg som maler livet ut. Han ble etter hvert en aktiv og ettertraktet utstiller. I mange år deltok han på Vestlandsutstillingen og en rekke andre kollektiv- og gruppeutstillinger. De siste årene lå publikum i kø foran inngangen til utstillingslokalet for å sikre seg et bilde.

Kunstneren likte å veksle mellom ulike motiv og sjangre. Hadde han malt et portrett gikk han gjerne over til å male landskapsbilder og vice versa. Naturens vekslende farger og strukturer slik det arter seg fra årstid til årstid, og under de stadig skiftende vær- og lysforhold her på Haugalandet, fascinerte kunstneren sterkt. Kunstnerisk beveget han seg etter hvert mot mer maleriske skildringer av Vestlandets natur og miljø, på bekostning av den tidligere mer geometrisk oppbygde billedflaten. Han konsentrerte seg i stadig økende grad om fargen som det bærende elementet i billeduttrykket.

Kunsthistoriker Martin Worts mener at måten Gjertsen befolket landskapene sine på, enten med arbeidsfolk, bønder eller fiskere, sier mye om kunstneren: «De er malt på samme måte som sine omgivelser: Linjene i kroppene deres ligner linjene i båtene de arbeider om bord i, eller konturene i det landskapet som omgir dem. Mennesket blir sett som en naturlig form i sitt eget element». (1)

Gjertsen skaffet seg en moped som fraktet ham og malerutstyret overalt. Mange husker ham enda i grøftekanten på smale Karmøyveger med staffeli, pensel og palett. Andre ganger var han å se på Åkrasanden i vind og blest. Ikke sjelden kom han blåfrossen hjem etter endt arbeidsdag. Kunstneren malte sine nære omgivelser og han malte det slik det var naturlig for ham. Etter hvert falt det også Haugalendingene lettere å «se» det samme mangfoldet som Magnus Gjertsen så i Karmøylandskapet. At veien dit hen til tider var lang og kronglete, viser en episode hvor kunstnerens arbeid ble møtt med en blanding av nyfiken interesse, ublu kritikk og en noe feilslått forståelse og sympati. Gjertsen forteller:

«En gang da jeg sto ved en veikant og malte kom et par karer kjørende forbi. De stoppet hesten og kikket på en stund. Så sier den ene: «Noe så grovt har jeg aldri sett. Det ser ut akkurat som det skulle vært gjort med ei kumåke!» «Ja, ja!» sa den andre. «Han skal vel finpusse når han kommer hjem»». (fra notatet ”Kunst og natur” av Magnus Gjertsen)

Magnus Gjertsen er representert ved betydelige kunstinstitusjoner: Nasjonalmuseet for kunst arkitektur og design, KODE-Bergen Kunstmuseum, Haugalandmuseet-Haugesund billedgalleri, MUST-Stavanger kunstmuseum og Vesterheim museet i Decorah, USA.

Han var viden kjent for sin dyktighet som portrettmaler. Blant annet har han malt alle styrerne ved Utgarden Folkehøgskule fra 1906 til 1976. Et bredt anlagt registreringsarbeid brakte for dagen har brakt for dagen over tusen malerier og tegninger signert Magnus Gjertsen. Han er kjøpt inn til en rekke offentlige og private bygg og på Karmøy rådhus i Kopervik, er det innredet et eget rom med verk av kunstneren.

Magnus Gjertsen minnes som en dyktig kunstner og et fint, reflektert menneske. Med sin kunstnergjerning gav han Haugalendingene ikke bare et nytt syn på sitt hjemlige landskap, men også muligheten til å se sine omgivelser som kunst. Et synlig tegn på kunstnerens betydning var tildelingen av Karmøy Kommunes kulturpris i 1984.

Gjertsen reflekterte mye over kunstens rolle. I årenes løp holdt han en rekke foredrag over temaet. Vi skal la ham avslutte med noen tanker han gjorde seg etter episoden i grøftekanten den gangen for lenge, lenge siden. Kloke ord av en kjær hjemstavnsmaler med en hel verden i sin pensel og pallett:

«Hvordan skal en se på et bilde? Hvordan skal et maleri bedømmes?» […] «Meget av det en ser er vanskelig å forstå. Men allikevel kan vi forsøke å finne noe godt i det, heller det enn å sette opp forutdannede meninger om hvordan kunst skal se ut, og hva en liker og ikke liker. Dermed vil en etter hvert få øynene opp for ting som en ellers ville gå glipp av.» (notat fra «Kunst og natur» av Magnus Gjertsen)

Martin Worts: Magnus Gjertsen: Elementærhumanisme – «fallende blader vender tilbake til roten», i katalog til jubileumsutstillingen: Magnus Gjertsen 1904-2004, s. , i 2004.

Gjertsen, Gunnar m.fl.: Magnus Gjertsen – en internasjonal hjemstavnsmaler, Bokmaker forlag, Haugesund 2009. Katalog til jubileumsutstillingen Magnus Gjertsen 1904-2004 Merleau-Ponty, Maurice: Øyet og ånden, 1964, Pax forlag, Oslo 2000 Wathne, Berit: Magnus Gjertsen i Norsk kunstnerleksikon på snl.no. Hentet 27. april 2020 fra https://nkl.snl.no/Magnus_Gjertsen Worts, Martin: Magnus Gjertsen: Elementærhumanisme – «fallende blader vender tilbake til roten», i katalog til jubileumsutstillingen: Magnus Gjertsen 1904-2004, s. , i 2004.