Kampen for å delta - kvinner i idretten
Idretten har vært en av flere arenaer hvor kvinner har kjempet seg til en plass. Kjønnsrollemønster og kvinneideal tillot ikke at kvinner utførte kraftidretter. Det var uestetisk og mannhaftig. Oppfatningen var at kvinnekroppen ikke tålte «anstrengende legemsøvelser».
I dag tar vi for gitt at kvinner og menn har like rettigheter og tilgang til idretten, men er det slik?
Kjønnsroller og kvinneideal
I etterkrigstidens Norge var den hjemmeværende husmoren fortsatt et ideal. I 1960-årene tok flere kvinner utdanning og flere gifte deltok i arbeidslivet. På 1970-tallet startet kvinnekampen. Opprøret nådde også idretten, og kvinner krevde å få delta i alle idretter – på lik linje med menn. I langrenn, sykling, skiskyting og fotball, noe senere i kraftidretter som bryting og vektløfting, og fra 1990-årene også boksing.
Kvinner i OL
De moderne olympiske lekers grunnlegger Pierre de Coubertin mente at OL-konkurransene ikke egnet seg for kvinner. Coubertin og IOC fikk likevel begrenset innflytelse i dette spørsmålet da de internasjonale særforbundene fikk ansvaret for å utforme OL-konkurransene. De åpnet etter hvert opp for kvinners deltakelse i flere idretter. I London 2012 fikk kvinner konkurrere i samtlige sommeridretter. På vintersiden kom skihopp for kvinner med først i 2014 og kombinert er fortsatt kun for menn.
Friidrett
Da Grete Waitz deltok i OL for første gang i München i 1972, var 1500 meter den lengste distansen for kvinner. På denne tiden løp hun 160 km i uka, men ble likevel vurdert til å være for svak til å løpe lange distanser. I 1976 fikk kvinnene lov til å løpe 3000 m i OL. I 1984 kom maraton for kvinner på programmet.
Boksingens "First Lady"
En norsk kvinne med kolombianske røtter har revolusjonert bokseverdenen. I en alder av 14 år debuterte Cecilia Brækhus i kickboksing, og rakk å bli både europa- og verdensmester allerede som tenåring. Senere gikk hun over til weltervekt i boksing og ble profesjonell. Hun ble den første kvinnen i verden som har vunnet alle fem proff-forbundenes verdensmester-belter. Boksing er en av de klassiske olympiske idrettene som var med allerede i antikkens OL. Likevel måtte kvinner vente helt til London-OL i 2012 for å få bokse om olympiske medaljer på lik linje med menn.
Skihopp
Skihopp for kvinner kom på OL-programmet i Sochi i 2014. Først i 2018 besluttet Det internasjonale skiforbundet å fjerne regelen som hindret kvinner å hoppe lenger enn 118 meter. Denne utviklingen har tatt lang tid. Johanne Kolstad fra Nordre Land var aktiv skihopper allerede på 1930-tallet, men ble nektet å delta i renn her hjemme. Hun dro derfor til USA og turnerte over hele Nord-Amerika i fem år. I 1938 satte hun sin fjerde og eneste offisielle verdensrekord med 72 meter. Tidligere skihopper Anette Sagen kjempet i årevis for at kvinner skulle få samme rettigheter som menn. Hennes kamp for likestilling i hoppbakken la grunnlaget for at Maren Lundby kunne feire et historisk OL-gull i PyeongChang i 2018.
Kunstløp
Madge Syers fra Storbritannia meldte seg på til VM i kunstløp i 1902. Kunstløp var en idrett for menn. Siden reglementet ikke nevnte kvinner, fikk hun delta og tok sølvmedaljen. Hennes deltagelse utfordret Det internasjonale skøyteforbundet. De mente at side skjørter hindret dommerne i å vurdere kvinnenes tekniske ferdigheter. Syers svarte med å løfte skjørtene og skapte full forvirring. Den første internasjonale konkurransen for kvinner kom i 1906. VM-status fikk kvinnenes mesterskap først i 1924. Under OL i London i 1908 var kunstløp en ny gren. Både kvinner og menn fikk delta, og Madge Syers ble første kvinnelige OL-vinner i en vinteridrett. Sonja Henie fulgte i Syers fotspor og ble Norges første kvinnelige OL-vinner i 1928.
Langrenn
I skinasjonen Norge har motstanden vært stor mot kvinnelangrenn. Norge stemte imot at langrenn for kvinner skulle komme på OL-programmet i 1952. I stedet innførte Norges Skiforbund stillangrenn for kvinner i 1947, der stilen telte mer enn å gå fort på ski. Ingrid Wigernæs var den første profilen i norsk kvinnelangrenn. Mange “pene mennesker” snudde seg vekk og holdt seg for nesen når hun løp forbi dem i Nordmarka. Trass motstand ga hun seg ikke og samlet de beste jentene til langsiktig satsing. 16. februar 1968 fikk opinionen til å snu: «Jentut’n» med Wigernæs som trener tok OL-gull på stafetten i Grenoble og beviste at norske kvinner kunne gå fort på ski. I dag troner Marit Bjørgen øverst på listen over tidenes mestvinnende vinterolympiere uansett kjønn.
Situasjonen i dag er bedre, men ikke bra nok!
Utviklingen i idretten speiler resten av samfunnet. Det er mer likestilling enn før, men menn og kvinner er ikke likestilt. I norsk idrett er bare 26 % av ledere og trenere kvinner. Kjønnsbalansen er likevel bedre blant yngre ledere og trenere enn blant eldre. Det er fortsatt ulike regler for menn og kvinner i flere idretter, for eksempel ulik lengde på distanser i langrenn, færre vektklasser i boksing og forbud mot fysisk takling i ishockey. En større barriere er den store forskjellen i inntekter, trenings- og arbeidsvilkår i mange idretter, blant annet fotball. Dette henger sammen med ulik interesse for og holdninger til herre- og kvinneklasser blant tilskuere, sponsorer og media. Norges fotballforbund fikk stor internasjonal oppmerksomhet da de i 2017 bestemte at kvinne- og herrelandslaget skulle ha lik betaling.