Et museum som gjør andre gode

Moderne samfunn er skjøre sammenføyninger. Tillit og samfølelse mellom grupper som lever ulike liv, gir seg ikke selv. Den må skapes og vedlikeholdes. Det forstod nok Anders Sandvig da han tidlig på 1900-tallet bygde friluftsmuseet Maihaugen på Lillehammer. Det var en tid med store sosiale og politiske motsetninger. Sandvig ville vise at ulike grupper var avhengig av hverandre. Både hjemmene til storbønder, embetsfolk og husmenn skulle med for å vise et samlet hele på Maihaugen.

Museet fikk på den måten en oppgave som likner på den Elsafadi tok opp: Det arbeidet for å gjøre folk gode. Ikke minst var det en håndsrekning til folk som kom fra små kår og kanskje tenkte lavt om egen betydning. At Maihaugen i praksis kanskje ikke ble altomfattende, er en annen sak. Et frø var sådd, og Sandvigs etterfølgere utvidet samlingen både i tid og bredde.

Ideer om demokrati og like muligheter er så dypt innpodet at de lett tas for gitt. Samtidig ser vi at forskjellene mellom folk øker. I Europa og USA ser vi alarmerende tegn på samfunn som slår sprekker. Også i Norge blir kløften mellom dem som lever i velstand og dem som relativt sett er fattige, større. I 2018 vokste 11,3 prosent av alle norske barn opp i hushold med vedvarende lavinntekt.

Norges olympiske museum og Maihaugen inngår i Stiftelsen Lillehammer museum. "Inkludering" inngår i museets verdigrunnlag. Slike fine ord kan lett bli pynt uten dypere innhold. Bredden museet har stått for må opprettholdes og fornyes i praksis. Det handler om å forholde seg til svake og sårbare grupper på lik linje med nobelprisvinnere, idrettshelter og kongelige. Noen vi kanskje hevde at det er å spenne buen for høyt, men ville Lillehammer museum fortsatt være et folkemuseum dersom det gav avkall på denne ambisjonen?

Utstillingen "Idrettsglede for alle?" handlet om hvordan utstyrspress og kostnader fører til at mange barn og unge blir stående utenfor. Tegninger, tekster og gjenstander ble brukt for å vise hvordan fattigdom kan oppleves i møter mellom barn, foreldre, skoler, idrettsledere og utstyrsprodusenter. Gjennom tenkte, men virkelighetsnære situasjoner, ble barn og unge invitert til å stille spørsmål, reflektere og prate sammen. Et museum kan ikke løse sosiale problemer, men på sitt beste være et sted der det som er sårt og vondt kan uttrykkes og bli del av en felles bevissthet. Å gjøre hverandre gode handler ikke minst om mot til å ta opp vanskelige spørsmål.

Anders Sandvigs Maihaugen var aldri ren fortidsnostalgi. Samlingen ble viktig fordi den ble plassert midt i sin samtids sentrale spørsmål. Slik ble Maihaugen en drivkraft i byggingen av samfunn og demokrati. I dag utfordres vi til å tenke hvordan samfunnsrollen kan formes i tiden vi lever i nå.