Den ekstreme dybdeskarpheten gjør at vi delvis kan se hvordan lappene er sydd på buksa, de slitte sømmene på jakka og skjeggstubbene i ansiktet til mannen. Den nesten tannløse riven står i kontrast til de elegante utskjæringene over døren. I det hele tatt passer den gamle og fattigslig kledde mannen dårlig til den staslige inngangen til huset bak ham. På en annen side framstår han ikke som en fremmed her, men snarere en som har sin egen rolle i livet på gården.

Profesjonelle portrettfotografer som Hans H. Lie, som virket i Gudbrandsdalen fra 1890-årene av, fotograferte sjelden mennesker i utkanten av samfunnet. Derfor er dette finstemte portrettet, som samtidig også er en følsom studie av forholdene i samfunnet, et spesielt verdifullt dokument. Det har dessuten også en høy kunstnerisk kvalitet. Lie lar mannen, til tross for hans skrøpelige framtoning, beholde sin verdighet som individ og samfunnsmedlem.