Noen begivenheter preger et bygdesamfunn mer enn andre. Slike hendelser kan jo være både gledelige og triste. Dessverre er det gjerne i den siste kategorien vi finner hendelsene som setter de dypeste sporene. Et mord er heldigvis ikke hverdagskost, heller ikke i Nord-Odal. Men av og til skjer det dessverre, til stor forferdelse for alle involverte parter og bygdefolket for øvrig.
De tragiske omstendighetene til tross; noen mord blir bedre husket enn andre. I Nord-Odal er det i nyere tid særlig to drap som skiller seg ut. Det ene er mordet på den gravide prestegardsbudeia Karen i 1832, og henrettelsen av morderen Kristian Halvorsen året etter. Snaut hundre år etter, i 1920, fikk man et nytt skrekkscenario å forferdes over. Denne gangen var det på andre sida av skogen, i Mo sogn og Knapper østside, at tragedien fant sted.
«Jeg en vise vil nedskrive om et mord i Nord-Odal. Om den morder kan man sige at han var som han var gal». Dette er første vers i sangen om mordet på Signe Mellem i 1920. Sangen på 21 vers var inngangsporten til redselsdramaet i Knapper da jeg som guttunge leste den i tantes sirlig håndskrevne sangbok. Sangen er skrevet av Tåle Bryni ei tid etter drapet og kan synges på melodien av «Stenka Rasin». Som guttunge hadde jeg aldri hørt om denne sangen, og fant ut at det fungerte like bra på melodien til «I en sal på hospitalet». Trist var det uansett. Les og bedøm selv, i enden av denne artikkelen.
Teksten inneholder en hel del detaljer om drapet, og man kan bli forledet til å tro at forfatteren hadde drevet en veldig grundig undersøkelse omkring omstendighetene. Sannheten er imidlertid at hun i likhet med de fleste andre kunne lese om det i avisen. Mange aviser dekket morddramaet i Knapper og ofret rikelig med spalteplass på stoffet. Ved Kongsvinger museum har vi en stor samling av Indlandsposten og Hedemarkens Amtstidende, som begge dekket stoff fra vårt distrikt. Men et raskt søk på Nasjonalbibliotekets hjemmesider viser at nyheten om Knapper-drapet gikk landet rundt. Fra disse kildene er derfor enkelt å følge hendelsesforløpet som ofte er beskrevet i detalj.
Portrett av Signe Mellem. Foto: Nordre Odalen kulturminnelag/Odalstunets fotosamling
Signe Mellem var født i 1895 og var fra Millom i Knapper, ett av veldig mange bruk på Nordre Berg grunn. Mor Karoline var fra Solør og døde allerede i 1900. Far bar det gode odalsnavnet Sjønne og var fra garden. Signe var nummer åtte i en søskenflokk på ti. Signe var høgreist, sterk og godt likt. Et dugandes kvinnfolk, visstnok, og sikkert et arbeidsjern. Dette kom godt med for ei jente som ikke kunne ligge på latsida for å tjene til livets opphold. Flere av søsknene døde imidlertid tidlig. Eldste bror Sigurd var født i 1879 og bygde seg et bruk, Holset i 1915, da han hadde giftet seg og stiftet familie. Kona til Sigurd, Helga (fra Elverum), var en av mange unge ofre i spanskesjuken, som herjet ekstra stygt med denne generasjonen knappergardinger i månedsskiftet oktober–november 1918 (tidligere omtalt i SO 2/2018). Etter konas dødsfall satt han igjen med fire små.
Om Sigurd også var angrepet av spanskesjuken, vet vi ikke sikkert, men han er beskrevet som «svakelig» i sangen om drapet og dessuten ikke i form til å delta i de seinere rettsforhandlingene. Han døde uansett rett etterpå, av tæring, tett oppunder jul i 1920. Til å hjelpe seg med husstell og ikke minst barna, kom søster Signe hjem. Hun hadde vært et års tid i Arendal i en huspost hos forstmester Elster Jensen med familie, som tidligere hadde bodd i Knapper og tok med seg Signe på flyttelasset. Hun vekslet nå på å være hjemme på Millom og borte hos broren på Holset.
Om kvelden 1. mars får Sigurd Mellem besøk av Lars Hestebråten. De to var søskenbarn; mor til Lars var søster til Sigurds far. Med seg har han gaver til familien, bl.a. sild – og godterier til ungene. Dette var ikke første gangen han kom til slektningene med gaver. Han hadde omsorg for den morlause familien, og ungene var glade i han. Signe var også der ei stund etter at Lars kom, men gikk hjemover til Millom etter ei tid, ved åttetida. Hun skulle hente noe, men skulle komme tilbake til Holset, fortalte hun.
Lars var født i 1882 og vokste opp og bodde i Hestebråten, litt lenger vest og nord i Knapper. Han var holdt for å være en forholdsvis «enkel» mann. Til konfirmasjonen våren 1897 fikk han karakteren «maadelig» i kristendomskunnskap. Imidlertid skilte ikke den karakteren han vesentlig fra de andre konfirmantene. Som ungdom hadde han visstnok vært innbrakt til Kongsvinger hjelpefengsel for litt fyll og slagsmål, men med åra, han var nå i sitt 38. år, hadde han roet seg ned, bodde med far og tante i Hestebråten og livnærte seg med å hogge ved og gjøre småjobber for folk. At han var litt låghalt var nok årsaken til at han ikke var fullverdig tømmerhogger som de fleste andre mannfolk av samme stand og alder.
Til tross for aldersforskjellen på 13 år og dessuten det nære slektskapet mellom Signe og Lars, hadde det dukket opp et farlig begjær i Lars sitt sinn. Han hadde i flere år vært dypt forelsket i Signe. Da hun var budeie i Hølsætra noen år fram til sommeren 1919, var han stadig ovafor med mat til henne. Signe ba han om ikke å gå den vanlige setervegen, folk kunne begynne å lure på hva han gjorde der opp hos henne stadig vekk. Likevel gikk han med glede. En kveld låste hun døra for han slik at han ikke kom inn til henne, og han måtte ta til takke med å ligge på golvet hos nabobudeia, som i motsetning til Signe ikke var alene i størhuset.
De varme følelsene ga seg utslag i mer enn mat til Signe. Han hadde gitt henne både penger, klær og utstyr, skulle det seinere vise seg. Og siden Signe var svært religiøs og gikk ofte på møter, hadde han også begynt å slå seg med på disse møtene. Signe tok imot de fleste gavene, men ble etter hvert lei av den innpåslitne mannen og lot han forstå det. Nok var nok, hun var ikke interessert i å ha Lars til kjæreste, langt mindre å gifte seg med han.
Åstedet for drapet i Bekkevolldalen. Ei påtegnet pil viser bjørka hvor Lars sto i skjul til Signe kom. Foto fra avisa Sunnhordland, 10. november 1920, publisert på nb.no
På Holset begynner klokka å nærme seg sengetid, den er omtrent kvart over ni da Lars sier han vil gå hjemover, han skal nemlig hogge ved i Vangen dagen etter. De tar farvel før Signe har kommet tilbake.
Strekningen mellom Millom og Holset er ikke mer enn om lag 500 meter. Det var ikke så lange stubben å gå att og fram mellom plassene, og det gikk en trælveg mellom de to bruka. Vegen, eller tråkket, gikk gjennom et lite dalsøkk langs Tannåa, kalt Bekkevolldalen etter plassen Bekkevoll som ligger rett ved. I bunnen av dalen, rett før vegen begynner å gå opp igjen, stod ei bjørk. Lars gikk ikke hjemover for å komme tidlig i seng, han ventet på Signe. Lang tids uforløst begjær samt frustrasjon skulle nå få sitt utløp. For at ikke Signe skal se Lars i måneskinnet, gjemmer han seg bak bjørka og venter. Han har stått der tidligere også, men ikke orket å utføre den gjerningen han nå har til hensikt å fullføre.
I avisene er det gjengitt mer som belyser hva som rørte seg i Lars sitt hode denne kvelden: «Straks Signe var gaat, kom der en merkelig følelse over Lars, han syntes han maatte eie henne, og besluttet sig til at gaa hende i møte. Klokken et kvarter over 9 gik han, og omtrent mittveis møtte han Signe.»
Når Signe kommer ned bakken med en pose mjøl og et mjølkespann, gjør Lars sitt livs verste valg. Han går fram fra bjørka og møter Signe i bakken. Etter eget utsagn spør han henne om det virkelig er slik at hun ikke kan tenke seg å gifte seg med han? «Jeg vil aldrig gifte mig naar jeg ikke gjorde det i Arendal» er svaret Lars får. Tida utenbygds har sikkert vært med på å øke den unge kvinnens bevissthet på egne valg og kvaliteter. Hvorfor skal hun finne seg i de stadige antydningene fra den eldre slektningen? Hun prøver å puffe han unna og komme seg forbi. Da svartner det for Lars. Han griper tak i henne, holder henne fast og tar henne i skrittet, noe som får henne til å utbryte «mæn er du gæren du, da!». I utgangspunktet er Signe Lars fysisk overlegen, låghalt og skranglete, som han er. Men i basketaket som følger trekker Lars en nyslipt kniv og kjører i halsen på Signe.
På liket av Signe blir det etterpå talt opp 45 knivstikk. Først i halsen, før fire stikk går i brystet og ett av dem rett i hjertet. Resten av stikkene er fordelt over hodet, armene og resten av kroppen. Mens kampen ennå foregikk, tok hun tak i knivbladet for å beskytte seg, noe som førte til at hele handa ble flerret opp av den sylskarpe kniven. «Døden er indtrådt temmelig hurtig av den indre forblødning, og det var i grunden litet blod, som var trengt ut av legemet» skriver Hedmarkens amtstindende 5. mars.
Morderen fullførte sin forferdelige gjerning og lot liket ligge i vegkanten sammen med mjølkespann og mjølet slengt utover. Klærne hennes hadde han også skåret opp, trolig etter at hun var død. Sjøl tok han en tur nedom åa for å vaske av seg det grøvste, før han ruslet hjemover til Hestebråten og gikk til sengs med kniven under madrassen og den blodstenkte busserullen anbragt på hemmelig sted.
Men hva var det Signe hadde skreket før hun åndet ut? Knapper er på ingen måte et tynt befolket område, ei heller var det slik i 1920. Brukene ligger tett i tett, og man skal ikke hoie høgt før naboene får med seg hva som skjer, også på kveldstid, sjøl om det blåste denne kvelden.
Tømmerkjører Torger Sørensen Kirkenær befinner seg om lag 200 meter (!) fra åstedet da mordet skjer. Han hører plutselig en kvinnestemme «Lars! Lars!». En kvinne var utvilsomt i nød og han løper i den retningen han mener å høre skrikene. Men vinden er sterk og gjør det vanskelig å orientere seg. Der han leter, finner han ingen, hverken karer eller kvinnfolk i nød. Han går inn igjen, men før han lukker døra, hører han: «Herre Jesus ta imot meg!». Men da har han falt til ro, og han forteller seinere at han trodde skrikene ikke kom fra noen i reell nød, men fra gutter og jenter som holder leven nede ved vegen.
Faren Sjønne Mellem fant dattera dagen etterpå. Han trodde sjølsagt at Signe kom vel fram til broren kvelden i forvegen, mens broren ikke syntes det var så bemerkelsesverdig at hun ikke kom tilbake. Hun ble nok opptatt med noe på hjemplassen. Da det ble klart at hun ikke er på noen av stedene, ble det altså far sin lodd å finne Signe i snøen i vegkanten. Hedemarkens Amtstidende lot ingen detaljer være unevnt i sin skildring av farens møte med den døde datteren: «Brystet og armene var alledeles ophakket av knivstik, og klærne var opprevet. Hele brystet var bart. Hun lå i en stor blodpøl mitt i vegen med hodet vendt mot hjemmet».
I det vi må anta er et hjem preget av sjokk og dyp sorg, blir liket anbrakt på Holset, og lensmannen tilkalt per telefon. Nyheten må ha spredt seg raskt. Allerede samme ettermiddag var en notis om mordet på plass i lokalavisene. Lensmann Bersvend Fløtten fikk ganske snart nok opplysninger nok til å kunne pågripe Lars hjemme i Hestebråten, og det skjedde allerede samme kveld. Vi må anta at skrikene som ble hørt, var utslagsgivende for den raske oppklaringen. Men Lars nektet først å ha begått drapet. Han erkjente å ha vært på Holset mordkvelden, men da han gikk hjemover traff han ikke Signe, men hørte folk langs vegen. Han hadde ikke prøvd å finne ut hvem dette var, siden «det er saa mange fæle folk der nørdst i bygden, saa det var ikke godt at vite hvad som kunde ske (!)». Nettet snørte seg likevel sammen rundt Lars, og han rotet seg inn i sjølmotsigelser og dårlige forklaringer. Han bekjente til slutt drapet, og det beskrives som at han falt til ro.
Fredag 12. mars opprant dagen for å ta avskjed med Signe Mellem. Antallet sørgende er ikke oppgitt, men avisen sier at «kirken fyltes aldeles». Av dette kan vi gjette på at så mange som 500 deltok i begravelsen i Mo kirke denne dagen. Avisartikkelen gir oss også informasjon om hvordan skikken var med begravelser på den tida. Det er tydelig at likfølget kom, vi må anta med hest og slede til kirken, og at kirkelyden fulgte etter inn i kirken. Kista ble satt i koret og seremonien kunne ta til.
Sognepresten Nordset hadde sin til da tyngste oppgave som prest. I talen var han opptatt av å minne menigheten på hvor viktig det er å være beredt. «Atter og atter mindes vi om at vi er vandringsmænd som med ustanselig fart iler mot evigheten. Vær ferdig! Sier Jesus». -Som med Signe kunne det skje når som helst. «I sin siste stund blev hun fristet til synd» fortsatte Nordset, men en klar hentydning til det som hadde kommet fram fra avhørene: Lars hadde ønsket å ligge med henne der nede i Bekkevolddalen, noe hun avviste med fatale følger.
Presten var nok kjent med Signes kristentro og flittige kirkegang, og denne gode vanen ble også trukket fram som en trøst for far og søsken. Som et vitnesbyrd fra Signe selv, kan vi i dag lese på innsida av permen til Signes egen bibel:
«Min bibel du min dyre ven saa tro som aldrig svigtet mig. Hvor ofte har jeg i min nød søgt raad og hjelp hos dig. Al verdens guld er intet verd mot denne dyre skat. Vær du min trøst i livets dag, mit lys i dødens nat.» Signe Mellem 10. juli 1915
«Dødens nat» hadde kommet langt raskere enn hun kunne forestille seg. For Signe var kampen fullendt og seieren innhentet. For Lars gjenstod lange dager, uker og måneder med undersøkelser, rettsak og spekulasjoner, før det roet seg. Han kunne saktens trenge prestens bønn til menigheten om også å ha omtanke for den ulykkelige morderen som satt innesperret på Kongsvinger hjelpefengsel.
Signes dødsannonse i Indlandsposten den 8. mars 1920.
Både vår, sommer og høst kom nesten til ende før saken ble avgjort i retten. Igjen var mange av landets aviser opptatt av å fortelle om «Odalsmorderen» og detaljene fra mordnatten. Niende november trådte tingretten sammen, og Lars satt på tiltalebenken og måtte forklare seg. Vitnene, både far og søsken av Lars, fikk forklare seg sammen med flere andre bekjente av både offeret og morderen. Alvoret er til å ta å føle på i referatet fra rettsalen: «Hestebraaten er en mand paa 38 aar. Han sitter i retten ganske urørlig og later til at følge skarpt med i forhandlingerne. Han har blondt, glatstrøket haar og smaa barter, stor nese, svagere under ansigtet. Øinene er matte og dybtliggende med røde kanter. Han ser medtat ut.»
Før rettsaken tok til hadde Lars blitt undersøkt både en og to ganger. Det var allment kjent at han var noe tilbakestående, men var han tilregnelig da han drepte Signe? Distriktslegene Aamodt og Forseth foretok en undersøkelse av hans mentale tilstand. De konkluderte i april med at han var mindre vel utviklet mentalt sett, men at han «hverken har været eller er sindsyk». I tillegg til dette ble han sendt til Gaustad for ytterligere undersøkelser. Resultatet derfra var det samme som de to distriktslegene alt hadde slått fast.
I lagmannsretten fikk Lars fritt spillerom til å forklare seg. Et gjentagende tema var gavene som Lars skal ha gitt til Signe. Det var snakk om penger, et par skinnstøvler, ei klokke, et «dragttøi» og ikke minst en symaskin. Det siste var en kostbar gave og ble gjenstand for utspørringen av vitnene i retten. Jo, Lars hadde kjøpt en symaskin til Signe, men hun ville ikka ta i mot den, og han tok den derfor tilbake. Far til Signe benektet at Lars hadde kjøpt noen symaskin. Signes symaskin har han kjøpt selv, på avbetaling, forteller han.
Da Signe var i Arendal, hadde hun skrevet til Lars, bedt han huske på henne og sendt med et portrett av seg selv. De hadde også møttes i Kristiania der han skulle ha gitt henne penger. Var ikke dette en invitasjon til et forhold? I Lars sitt hode var det slik. Lars sjøl oppsummerer det slik for dommeren:
«Det maatte gjeras, det som blev gjort. Du maa jo skjønne at jenta var falsk, naar hu tok i mot presenter og penger, men ikke vilde vite noget av mig. --- Jeg har været dum jeg. Jeg er den dummeste av alle, som kunde tro paa jenta. Men jeg har alltid synes godt om henne. Det er sandheten det, og du maa forstaa at her i lagmandsretten sier jeg bare det som er sandhet.»
Sannheten var lagt på bordet, og dommen var klar allerede klokka 12. Lars ble idømt 12 års fengsel.
Da dommen var ferdig sonet, kunne Lars endelig gå ut som en fri mann. Men livet kunne ikke bli som det hadde vært. Hestebråten var solgt og faren flyttet til ei datter. Løsningen ble at Nord-Odal kommune bygde ei lita stue til han, øverst på Prærien. For å tjene til livets opphold gikk han rundt på gardene og hogg ved og hjalp til med forskjellig. Han blir husket gående etter vegen med en «spillerbutt» på ryggen. I tillegg solgte han sopelimer. Gudrun Bredesen (f. 1918) husket at hun så han komme etter vegen med sopelimer for salg.
Lærerinna Marie Føsker ved «Måsåskula» husjet elevene inn igjen når han kom. «Gå inn, unger, nå kommer’n Lars Hestebråtåa». Flere andre nålevende personer i Knapper husker også at de var redd for Lars. De hadde sjølsagt hørt historien om mordet, og plutselig stod sjølve morderen der. «Je flaug og gjemte mæ under løa» sier en. En annen forteller om at hun ble så redd da han kom for å selge soplimer, at hun skreik rett ut og løp for å gjemme seg da hun så han.
Sjøl om ungene var redd for Lars, hadde de voksne et litt annen innstilling. Noen full rehabilitering til samfunnet kunne det nok aldri bli snakk om. Likevel forteller kildene om at foreldre og besteforeldre fortalte ungene sine at Lars ikke var farlig.
Men Lars ble ikke værende på Prærien så lenge. Hva som er årsaken til at han flyttet, er ikke oppklart. Sikkert er det likevel at han allerede før krigen hadde flyttet ut av bygda, mye trolig til en gard på Hedmarken som tok imot beboere med spesielle behov og ellers ugrei bakgrunn – mot kost, losji og sikkert en form for tilskudd fra kommunen. Neste og siste spor etter Lars Hestebråten er i kirkeboka for Nord-Odal. Her er det oppgitt at han døde 30. juni 1957 på Løten kommunale sjukehus og at dødsfallet er meldt av lensmannen i Løten. Han ble begravet 5. juli ved Mo kirke.
Artikkelen sto på trykk i tidsskriftet Solør-Odal nr. 1, 2020. Der var også ei vise som ble skrevet om hendelsen med.
Muntlige kilder: Gudrun Bredesen (1918–1996) Ragnar Håkenrud (1933–), Henny Nordlund (1928–), Kari Skjønhaug (1930– ) Leif Bjørnstad (1935–) Henry Myren (1930–)
Digitalarkivet, Kirkeboka for Nord-Odal 1902–1926 Gunnar Nygård: «Den fryktelige ugjærning i Nordre Odalen», Jul i Nord-Odal, 2000 Indlandsposten, 4. mars 1920 Digitalarkviet, Kirkeboka for Nord-Odal 1886–1901 Indlandsposten, 5. mars 1920 Indlandsposten, 10. november 1920 Hedemarkens Amtstidende, 4. mars 1920 Hedemarkens Amtstidende, 5. mars 1920 Indlandsposten, 10. mars 1920 Hedemarkens Amtstidende, 3. mars 1920 Indlandsposten, 3. mars 1920 Indlandsposten, 15. mars 1920 Glommendalens Social-demokrat, 10. november 1920 Indlandsposten, 16. april 1920 Tiden, 11. november 1920