Birkebeinerrennet

Birkebeinerrennet er historien om et av verdens mest populære skirenn med spor tilbake til 1200-tallet. Rennet ble arrangert første gang i 1932 til minne om en strabasiøs skiferd i 1206 fortalt i Håkon Håkonssons saga. På den tiden var det borgerkrig i Norge mellom birkebeinere og baglere. I fortellingen brakte birkebeinerne, Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka, den to år gamle kongssønnen Håkon Håkonsson i sikkerhet ved å gå på ski over fjellet fra Gudbrandsdalen til Østerdalen.

Ideén fødes

Norge var en ny selvstendig nasjon og trengte et skirenn med nasjonale overtoner. I Sverige hadde man Vasaloppet fra 1922 – et turrenn arrangert til minne om adelsmannen Gustav Vasas flukt på ski gjennom Dalarne fra danskekongen i 1521. Skiløperne Lars Høgvold og Andreas Olsen fra Lillehammer Skiklub kom i 1924 i prat om at Norge burde ha det samme. De fant inspirasjon i birkebeinerferden fra 1206. I et turrenn i fjellet måtte skiløperne vise styrke, utholdenhet og mot – egenskaper nordmenn likte å identifisere seg med.

Samarbeid mellom Rena og Lillehammer

Skogforvalter og forfatter Haakon Lie fra Lillehammer skrev om Birkebeinerrennet først, i Oslo Aftenavis høsten 1930. Året etter kontaktet formann i Lillehammer Turistforening, Fredrik Grundtvig, styret i Lillehammer Skiklub og foreslo et skirenn over fjellet mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen. Lillehammer Skiklub påtok seg oppgaven som arrangør, og satte ned en komité med Lars Høgvold som formann. Klubben måtte ha en samarbeidspartner i Østerdalen, og Rena ble et naturlig valg. Formann i Aamot Idrettsforening, Agnar Renolen, var positiv til ideen.

Trasé

Fra starten på Birkebeinerrennet på Lysgårdsjordet på Lillehammer i 1933. Fram til 1992 vekslet startstedet mellom Lillehammer og Rena annethvert år. Marius Berge

Ingen visste nøyaktig hvor birkebeinerferden mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen skulle ha gått i 1206. Det ble derfor en stor diskusjon rundt valg av trasé. I et så langt skirenn var det nødvendig å passere setrer med telefonforbindelse for å rapportere om status og forholdene undervegs. Det var også viktig å ha matstasjoner og varmestuer. På bakgrunn av dette ble det bestemt at skirennet skulle gå mellom Lillehammer og Rena. Startstedet skulle veksle mellom Lillehammer og Rena annethvert år.

Dagens løype i Birkebeinerrennet er 54 km og har siden 1992 gått fra Rena til Lillehammer. Løypa starter med stigning fra Rena til Raudfjellet, flater ut til Sjusjøen, og har relativt bratte utforkjøringer fram til mål på Lillehammer.

Det første rennet

Vinner av det første Birkebeinerrennet i 1932, Trygve Beisvåg. Her i målområdet på Lillehammer Marius Berge

Det første Birkebeinerrennet ble arrangert 20. mars 1932. Startstedet var Rena, og innkomsten var på Lillehammer. Skifeber herjet i dagene før rennet, og et stort diskusjonstema var føreforhold og valg av smurning. Noen deltagere hadde med hjemmelaget smurning i sekken, men flertallet stolte på kjøpesmurning.

Av 198 påmeldte var det 155 som la i veg ut fra den gamle idrettsplassen på Rena. Det var overføring på radio, og starten ble kringkastet direkte. Deltagerne var delt inn i to aldersgrupper eller klasser, 20-32 år og over 32 år. Trygve Beisvåg fra Fosnes i Nord-Trøndelag gikk i mål som vinner av det første rennet på tiden 4.51,40.

Sekken

Sekken var og er fortsatt den dag i dag obligatorisk del av Birkebeinerrennet. Marius Berge

Sekken, som alle birkebeinere måtte bære, symboliserte vekten av kongssønnen Håkon Håkonsson. Sekken hadde også en praktisk funksjon. Ferdsel i fjellet var forbundet med fare. I et langt skirenn var det viktig å ha med seg klær og mat for å være selvhjulpen over fjellet. Sekken med nødvendig innhold veide 5,5 kilo. Den ble kontrollert ved start og i mål. Mangler kunne føre til diskvalifikasjon. 5,5 kilo var obligatorisk vekt. Fra 1993 ble vekten redusert til 3,5 kilo.

I dag er det fortsatt et absolutt krav at sekken skal inneholde vindtett jakke og bukse, tørt undertøy eller et isolerende lag, votter, lue og buff. Enkelte har puttet alt fra telefonkataloger til steiner og risposer i sekken for å oppnå riktig vekt, men deltakerne blir diskvalifisert eller får tillegg i tid hvis sekken ikke har riktig innhold.

Lysgårdsjordet på Lillehammer Marius Berge

Merketid og status

Dommerbordet under Birkebeinerrennet i 1932. Marius Berge

Å greie merket, det vil si å komme under satt maksimaltid, har i alle år vært målet for birkebeinerne. Da Birkebeinerrennet ble innstiftet i 1932 var det et omdiskutert eksperiment. Med datidens utstyr og hjelpemidler var faremomentene mange ved den lange skituren over fjellet. Arrangørene satset på sterk fysikk hos deltagerne, og laget et løp for Norges beste løpere. Maksimaltidene var så harde at ikke hvem som helst skulle bli fristet til å delta. De første årene måtte også løperne levere helseattest fra lege for å kunne delta i rennet.

Birkebeinerrennet ble krevende fysisk både fordi løypa var hard og fordi merkekravet var høyt. Dette har forblitt et kvalitetskrav som har gitt Birkebeinerrennet sin status.

Elite og bredde

Helt fra 1932 har landets beste skiløpere deltatt i Birkebeinerrennet. Fra 155 startende i 1932 har påmeldingen økt jevnt og trutt. Hundre tusener av skiløpere har kjempet seg over fjellet i Birkebeinerrennet siden 1932. Eliteutøvere og mosjonister, gamle og unge søker utfordringen i fjellet for å kunne nyte mestringsfølelsen i mål.

Birkebeinerrennet har alltid vært populært og fått mye medieoppmerksomhet. Her er NRKs Per Åvatsmark fra Beinerrennet i 1933. Startsted var Lysgårdsjordet på Lillehammer. Marius Berge

Add a comment or suggest edits

Leave a comment or send an inquiry

Order this image

Share to