Verdens vanndag - sett fra Østfold

I dag mangler ca. 2/3 av verdens befolkning reint drikkevann, og forurensa drikkevann kan medføre sykdommer. I Norge er det utbygd mange små vannverk på grunn av at vi bor spredt. 1100 kommunale vannverk forsyner nesten 4,5 millioner mennesker (85 % av befolkninga) med vann med høy drikkekvalitet. (Statistisk sentralbyrå 2017). Etablering av vannverk på landsbygda økte forbruket av vann. Så lenge vannet måtte bæres var forbruket ca. ti liter per person per døgn. Med tilgang til vannverk økte forbruket til mer enn 500 liter per person per døgn (industri er inkludert) i byer og tettsteder. Denne artikkelen er en bildefortelling om strevet med å få tak i vann og sikre vannforsyning og bruken av vannet.

Også de militære måtte sikres vannforsyning. Kongsten fort var Fredrikstad festnings fremskutte verk ca. 0,5 km øst for Festningsbyen. Brønnhuset blei oppført i 1692 med bombesikker muret hvelving. Kongsten Fort hadde som ethvert fullkomment festningsanlegg et eget brønnhus med rikelig tilgang på vann. Ved en langvarig beleiring var det meget viktig å være selvforsynt med vann. Foruten at mannskapene trengte vann, måtte en ha vann ved hver eneste kanon, hvis fortet skulle være kampdyktig.

Alle gårdsbruk hadde gårdsbrønn. I beste fall var det en vannledning til fjøset, der det var ei pumpe. Men de fleste bar vann til dyrene. Om sommeren beitet kyrne ute og drakk rett av brønnen. Ved tørke kunne man ikke bruke vann fra ila til vask og rengjøring, måtte bruke gårdsbrønnen da.

Vannbæringen var hardt fysisk arbeid og et veldig slit. Det var dessuten kvinnenes eneansvar. På bildene ser vi at de gamle, tunge trebøttene er erstattet med sinkbøtter.

Storvask av klær var omfattende og fysisk anstrengende og krevde et vel organisert apparat. Dessuten var det reint kvinnearbeid. Det skulle anselige mengder vann til, også vannbæringen var kvinnearbeid.

Sundt fortsetter: «Efter at nu Bøgningen er foretagen, bringer man Klæderne enten til en Sø eller et andet Sted, hvor en tilstrækkelig Mængde Vand findes, og her foretages den saakaldte Skyldning. De blive da trukne frem og tilbage eller slængte gjennem Vandet og af og til bankede paa en Trækrak eller andet Lignende."

Fra Idd fortelles det: «Det ble selvfølgelig et veldig slit for mor. Verst måtte det selvfølgelig være om vinteren å stå på kne på isen og dyppe tøyet i isvannet og så banke så vannet skvatt til hun ble gjennomvåt til skinnet.»

Sundt fortsetter beskrivelsen: "Efter dette foretages Vridningen, som bestaar deri, at En tager i hver Ende af et Linklæde og vrider det saa mellem sig, indtil Vandet er bragt ut deraf. Derefter bliver Klæderne bragte hen til et Sted, hvor de tages op af Karet og ophænges til Tørring.»

** Kilder: **

Store norske leksikon snl.no

Eilert Sundt: Om renlighedsstellet i Norge. Oslo 1975-utgave.

Arne Bugge Amundsen: Med lut og kaldt vann. Sarpsborg 1988.