Spanskesyken – pandemien i verdenskrigens fotspor

Sommeren og høsten 1918 var Den første verdenskrig inne i sin sluttfase. Fire år med krig hadde ført til at millioner av mennesker var døde, imperier sto for fall, og verden skulle ikke bli den samme igjen. Men idet krigen gikk mot slutten, skulle en annen katastrofe ramme verden. Det var som så ofte i krigstider en epidemi. I 1918 fikk den voldsomme dimensjoner og skulle vise seg å bli den mest dødbringende pandemien vi kjenner til. I løpet av månedene den herjet, fra våren 1918 til de siste utbruddene i 1919 og kanskje så sent som i 1920, skulle hundrevis av millioner bli syke verden over. Dødstallene fra epidemien skulle til og med komme til å overstige de ufattelige tapstallene fra krigen.

«Den spanske syge»

Sykesal fra Oklahoma. Den rådende teori er at spanskesyken utviklet seg i militærleire i USA og ble bragt derfra til skyttergravene i Europa. Fotograf: Ukjent

Hva var egentlig sykdommen som vi kjenner som «spanskesyken»? Den korte forklaringen er at den var forårsaket av et influensavirus. I utgangspunktet var ikke influensa noen uvanlig sykdom for hundre år siden og er det heller ikke i dag. Den rammer oss jevnlig med ulik styrke, og selv om den ikke er en ufarlig sykdom, kommer de fleste seg greit igjennom den. Det som ble spesielt med spanskesyken i 1918 og 1919, var den voldsomme spredningen den fikk, og den særdeles høye dødeligheten. Samtidens leger, og andre som kommenterte sykdommens forløp rundt om i verden, kunne fortelle om uvanlig kraftige symptomer. I tillegg til vanlige influensasymptomer ble det i mange alvorlige tilfeller avdekket store blå eller sorte flekker i huden. Mange sammenlignet dette med symptomene fra middelalderens pestepidemier.

Det mest påtagelige var allikevel en uvanlig sterk lungebetennelse med kraftige symptomer. Dette var en hyppig følgesykdom til influensaen, og den fikk i mange tilfeller dødelig utgang. I de verste tilfellene gikk det kun dager, eller til og med timer, fra symptomene viste seg til pasienten var død. Enkelte beskrev det som om «lungene brant», og hos enkelte pasienter var lungebetennelsen så alvorlig at lungene rett og slett kollapset, eller at væskeansamlingene i lungene førte til at pasienter rett og slett druknet. Senere forskning har vist at viruset angrep lungene og i særlig grad bronkiene, slik at lungebetennelsen fikk blomstre kraftig opp. Samtidens leger og kirurger sto nærmest maktesløse overfor de kraftige utslagene av sykdommen.

Spanskesykepandemien mellom 1918 og 1920 var en katastrofe. Den kan ha rammet minst en fjerdedel av jordens befolkning. Det vil si at så mange som 450 millioner mennesker kan ha blitt syke under et av hovedutbruddene sommeren og høsten 1918 og vinteren 1919. Selv om det er vanskelig å fastslå med sikkerhet, er det beregnet at mellom 50 og 100 millioner døde av selve influensaen eller en av de alvorlige følgesykdommene. Det betyr at viruset kan ha tatt livet av over fem prosent av jordens befolkning. Spanskesyken står dermed fremdeles som den verste pandemi vi kjenner til – og samtidig en av de best dokumenterte.

Selv om andre deler av verden ble hardere rammet enn her hjemme, fikk Norge i aller høyeste grad merke spanskesyken. For landet under ett er det anslått at mellom 13.000 og 15.000 mennesker døde av selve influensaen eller en av ettersykdommene. Den mest dødelige var også her den svært hissige lungebetennelsen. Disse tallene tilsier at omlag én prosent av den norske befolkningen døde, mens svært mange flere ble syke under et av utbruddene.

Leger rundt om i landet bemerket den høye dødeligheten hos unge mennesker. Det var uvanlig mange i 20- og 30-årsalderen som døde brått, etter kraftige symptomer. Ved vanlige influensautbrudd er det først og fremst eldre og personer med svakt immunforsvar som er mest utsatt for å dø. De mange dødsfallene blant unge mennesker gjorde naturlig nok et dypt inntrykk. Det har vært spekulasjoner om at immunforsvaret hos unge mennesker kan ha vært med på å skape en overreaksjon mot det hissige spanskesykeviruset. Det er flere teorier om hvor spanskesyken oppsto. Én teori er at den kom til Europa med amerikanske soldater tidlig på våren 1918. Andre mener den kan ha utviklet seg i Kina og kommet med kinesiske arbeidere som ble brukt av de allierte på Vestfronten. Uansett opprinnelse fikk viruset gode muligheter til å spre seg og utvikle seg blant de tallrike soldatene i Frankrike og Flandern denne siste krigsvåren.

Navnet «Den spanske syge» hadde ikke noe direkte med Spania å gjøre. Årsaken var at spanske medier var de første til å omtale det store sykdomsutbruddet. Da selveste kong Alfonso XIII ble rammet, fikk sykdommen naturlig nok stor omtale i landets aviser. Alt tyder på at flere utbrudd av spanskesyken var i gang allerede om våren i store deler av Europa, ikke minst i Frankrike. At nyhetene om sykdomsutbruddene først kom i Spania, var en konsekvens av verdenskrigen. Landet var nøytralt og hadde ikke innført streng pressesensur, slik de store krig førende nasjonene hadde gjort. Nyheter om et sykdomsutbrudd, eller enda verre en større epidemi, kunne bli svært skade lig for krigsmoralen, både blant soldatene og sivilbefolkningen. Det tok derfor en god stund før nyheten om sykdommen ble omtalt i franske, tyske, britiske medier. Men så smått begynte de uro - vekkende nyhetene å bre seg. Etterhvert nådde nyheten Norge.

Kong Alfonso XIII av Spania. Sykdommen ble tidlig omtalt i aviser i nøytrale Spania, hvor selv kongen ble rammet av den. Sensuren i mange krigførende land hindret at nyheter om den dødelige sykdommen ... Foto: Kaulak.

Fredrikstad rammes

Sykehusene i Fredrikstad ble overfylt i løpet av høsten 1918. Før høstutbruddet av spanskesyken i Fredrikstad hadde sykehusene vært fylt opp av difterisyke. Foto: Ukjent/ Fredrikstad Museum.

I Fredrikstad kunne avisleserne følge de storpolitiske begivenhetene i 1918 tett. Lokalavisene brakte daglig oppdateringer om alt fra britiske, franske og tyske troppebevegelser til rykter om keiser Wilhelms helsetilstand, Bulgarias krigsnederlag eller Tsarfamiliens skjebne. Denne konstante nyhetsstrømmen gjorde nok et sterkt inntrykk på folk, selv her i det nøytrale Norge. For folk i Fredrikstad var ikke upåvirket av krigen. Man merket den i hverdagen, gjennom streng rasjonering, mobilisering til nøytralitetsvern, dyrtid og ikke minst utallige torpederinger av norske handelsfartøyer. I tillegg skal vi ikke glemme den generelle bekymringen og angsten for verdenssituasjonen, som må ha plaget mang en kvinne og mann i krigsårene.

Som om dette ikke var ille nok, begynte det altså å dukke opp urovekkende notiser om den etterhvert så fryktede spanskesyken i byens aviser. Det må ha gitt mange grunn til bekymring å lese om denne mystiske sykdommen som herjet flere steder i verden, og som hadde gjort så mange syke og tatt så mange unge liv. På tross av det eksotiske navnet, skulle det snart gå opp for Fredrikstads innbyggere at det ikke var mye eksotisk over alle lidelsene som sykdommen brakte med seg.

Allerede i juni ble det meldt om de første alvorlige utbruddene i Kristiania. Folk i Fredrikstad kunne stadig lese notiser i lokalavisene om denne «spanske syge» og alle dens herjinger i hovedstaden. Enda verre var at den tydeligvis spredte seg. Det er mest sannsynlig at viruset hadde rammet hovedstaden etter et skipsanløp fra Storbritannia, hvor et større utbrudd var i gang allerede i mai. Da sommervarmen begynte å tine opp Fredrikstad-folk, kunne man frykte at spanskesyken også var på vei hit. Det ble fortalt «sygdommen kommer plutselig med sterk hodepine og høi Feber. Det eneste som synes at hjælpe er at gaa tilsengs saasnart man merker angrepet».

Bare få dager etter den første omtalen kunne Fredriksstad Blad melde at noen tilfeller av spanskesyke var rapportert i Glemmen, og 5. juli ble det bekreftet at spanskesyken hadde nådd byen. Frykten må ha vært stor for hva dette ville innebære, og ryktene om den fæle sykdommen var på dette tidspunktet blitt vel kjent for byens innbyggere. Byens apotekere kunne kort tid etter fortelle at folk strømmet til for å skaffe seg alle slags remedier som man trodde og håpet kunne hjelpe.

I løpet av noen hektiske sommeruker ble det registrert stadig flere syke i Fredrikstad. 22. juli meldte byens stadsfysikus at det var innrapportert over tre hundre sykdomstilfeller til helsemyndighetene. Ved utgangen av måneden hadde antallet kommet opp i over 800, men det reelle antallet var sannsynligvis mye høyere. Mange hadde bare blitt sengeliggende uten å kontakte en av byens leger.

Sykdommen herjet også stort utenfor bygrensene. Ute på Hvalerøyene var en større marineavdeling forlagt på nøytralitetsvakt. Midt i juli ble det meldt at hele 15 prosent av mannskapsstyrken lå syke. I de mange arbeiderbydelene rundt Fredrikstad var også mange rammet, og det hele så alvorlig ut. Allikevel ebbet det hele ut, nesten like plutselig som sykdommen hadde dukket opp. I slutten av juli var det i all hovedsak over. Ser vi på dødstallene i dette første utbruddet – sommerutbruddet – ble det bare i Fredrikstads del rapportert om et fåtall dødsfall. Noen skyldtes lungebetennelse og kom nok som ettervirkning av spanskesyken, men dette første utbruddet ble langt mildere enn man kunne ha fryktet.

Det samme forløpet ser vi også i andre deler av Norge. Mange trakk nok et lettelsens sukk over at den fryktede og mystiske sykdommen ikke så ut til å ramme Fredrikstad særlig hardt. Byens avislesere kunne igjen rette oppmerksomheten mot krigens gang ute i Europa, eller mot de politiske forberedelsene til stortingsvalget i oktober, som avisene var fulle av artikler om.

Høstepidemien

Sigurd Hansen med familie. Hele familien døde i 1918 av spanske syken. Sigurd var bordhusarbeider ved sagbruket. Fra venstre: Håkon Hansen 8 år (1910–1918), Sigrid Hansen 5 år (1913–1918), Sigurd Hans... Ukjent fotograf, ØFB.1981-00445, Østfold fylkes billedarkiv.

De som trodde at spanskesyken hadde skånet Fredrikstad, tok feil. Det er ikke uvanlig at influensaepidemier rammer i flere omganger, og ofte er det første utbruddet relativt mildt. Av dem som hadde blitt rammet av viruset i juli, hadde mange utviklet immunitet. Men de fleste i byen var jo ikke blitt syke i den første bølgen. De sto laglig til hogg da viruset vendte tilbake. Den andre bølgen viste også et virus som var blitt hissigere og langt farligere.

Det kan være vanskelig å bestemme når det første utbruddet ebbet ut og det neste startet. Her i byen var det meste over i slutten av juli, men de første tilfellene i den såkalte høst - epidemien skal ha blitt registrert i Frankrike allerede i august. Herfra bredte sykdommen seg hurtig utover store deler av verden. Viruset ble spesielt farlig på grunn av de sær deles gode mulighetene det hadde til å leve videre og forandre seg i skyttergravene på Vestfronten. Det er derfor gode grunner til å tro at nettopp krigen gjorde epidemien særdeles farlig og ga spanskesykeviruset muligheter til å utvikle seg i en ekstremt farlig retning. I september kunne Fredriksstad Blad bringe nyheten om at «spansken» var brutt ut flere steder i Norge. I Nord-Norge var mange blitt syke, og i Trondheim var et større utbrudd på gang. Det skulle snart vise seg at dette ikke denne gang forble små og lokale tilfeller. I flere av landets byer brøt sykdommen snart ut igjen for fullt, og det kom urovekkende rapporter om langt verre utbrudd enn om sommeren. Avisene kunne snart referere de første meldingene om utbrudd på Østlandet, og naturlig nok skapte det på nytt frykt hos mange i Fredrikstad.

Allerede i september skal de første tilfellene ha blitt meldt i byen, men det var i oktober at det ble riktig alvorlig. 14. oktober fortalte Fredriksstad Blad i en notis at en ung jente i byen var død, og spanskesyken ble fastslått som årsak. Det skulle vise seg at sykdommen kom til å utvikle seg grufullt hurtig. Dagen etter at avisen meldte om dette første dødsfallet, var nærmere en tredjedel av elevene på Seiersten skole syke. To dager senere tok Fredrikstads helsemyndigheter drastiske grep og stengte flere av skolene i byen. I tillegg til elevene var også mange av lærerne blitt syke. Snart stengte myndighetene også byens kinematografer og oppfordret folk til å unngå store folkemengder eller trange lokaler. Dette var alvorlige grep, men også noe av det eneste helsemyndighetene i byen kunne gjøre av preventive tiltak, og man håpet at det skulle hindre spredningen. Ikke alle var imponert over myndighetenes reaksjon. Det ble stilt spørsmål i avisen om det var bedre at elevene var hjemme og sprang rundt i gatene fremfor å sitte rolig ved skolepultene. Her kunne de jo også smitte hverandre. Men disse stemmene ble ikke hørt. De fleste ga sin tilslutning til at det var riktige tiltak og godt egnet til å begrense smittefaren. Fra mange andre steder i landet ble lignende tiltak gjennomført som i Fredrikstad. Men selv med myndighetenes inngripen hindret dette ikke epidemien i å spre seg.

Det alvorlige utbruddet fikk også andre utslag. Høsten 1918 var det stortingsvalgkamp. Avisene, som var svært politiserte på denne tiden, hadde dekket valgkampen i lang tid. I ukene før selve valgdagen 21. oktober var det valgmøter og intens valgkamp. Midt i dette brøt spanskesyken ut og hindret mye av den siste valgkampen. Flere ganger ble v el g - erne oppfordret gjennom avisene til å forhåndsstemme. Sykdomsutbruddet medførte stor risiko for å bli rammet, og avisredaksjonene og de ulike politiske partiene ønsket å få velg erne til å gjøre sin borgerplikt før det eventuelt skjedde.

I løpet av siste halvdel av oktober var hundrevis rapportert syke, og nå kom dødsfallene tettere og tettere. Mest kritisk var det i de første ukene av november. I avisene kunne man lese rekker med dødsannonser. Ser vi i kirkebøkene fra Fredrikstad og sognene rundt byen, er det en dramatisk utvikling å spore fra midten av oktober. Det gir et skremmende innblikk i den redsel og lidelse som mange ble rammet av. Fra 2. til 9. november ble det meldt om 46 dødsfall. Samtidig lå hundrevis av alvorlig syke rundt om i hele distriktet. I begynnelsen av november meldte flere at sykdommen herjet svært hardt i tettstedene rundt sentrum, ikke minst på Selbak, Moum og Torp. Fredriksstad Blad omtalte 3. nov - ember at en hel familie var funnet død på Torp, og dette var ikke det eneste tilfellet. Samtidig var det blitt innrapportert 16 dødsfall i byen. Ser vi på den mest intense perioden, er det den alvorlige lungebetennelsen som oftest blir oppgitt som dødsårsak.

Presset på byens leger, helsemyndigheter og de få sykehusene var stort. Legene hadde heller ikke mye å tilby dem som ble rammet, utover å forsøke å lindre symptomene. Det viktigste rådet pasientene fikk, var å gå til sengs så snart de første tegnene til sykdommen viste seg og holde seg der til man var frisk. Man måtte begrense unødvendig aktivitet for å unngå å smitte enda flere. Ett råd var å skylle munnen godt i kokt vann. Det kunne kanskje hindre noe smitte. Mer virkning hadde nok rådet om å unngå store folkemengder og ikke gå på møter eller reise med offentlig transport – mer enn man absolutt var nødt til. Det ble blant annet oppfordret til å la være å reise med fergene i byen, liksom man i Kristiania frarådet folk fra å reise med trikken.

På Vestsiden gravlund ble alle begravelsesseremonier foretatt utendørs, slik at følget skulle slippe å oppholde seg innendørs for lenge. At spanskesyken var smittsom, var man fullstendig klar over, men kunnskapen om virus hadde man ennå ikke. I avisene ser vi derfor at man mente sykdommen var forårsaket av noen ubestemmelige «basiller». Det fantes ingen vaksiner eller medisiner som egentlig kunne gjøre noe for de syke, kun medikamenter som kunne lindre de første smertene. I Fredriksstad Dagblad kunne man lese at det var gjort forsøk med både varme kluter på lungene og sågar en kvikksølvsalve som visstnok skulle gjøre underverker mot sykdommen. Det legene oftest foreskrev var konjakk. Etterspørselen ble etterhvert svært stor, noe som også ble forklart med brennevinsforbudet regjeringen hadde innført under Den første verdenskrig. Fra apotekene ble det meldt at de kunne tilby et lite utvalg mer eller mindre fantastiske legemidler som Fredrikstad-folk tydeligvis trodde kunne hjelpe. Byens apotekere rapporterte at folk hamstret alt fra kamferdråper til kinin og eggetoddy. Man famlet rett og slett i blinde mot det dødbringende viruset.

Helsemyndighetene var ikke rustet til å ta seg av en epidemi av dette omfanget. Vel å merke var man ikke uvant med smittsomme sykdommer. Bare i krigsårene hadde det vært mange utbrudd av diverse alvorlige sykdommer, og tuberkulosen var noe man konstant levde med. Allikevel kom spanskesyken i en styrke leger og myndigheter aldri

hadde sett. Et ekstra problematisk element under høstepidemien i Fredrikstad var at det samtidig herjet et større utbrudd av difteri. De få og relativt små sykehusene byen hadde på denne tiden, også det relativt nybygde epidemilasarettet på Fjeldberg, var så godt som fylt opp med alvorlig syke pasienter allerede. Det var derfor begrenset hvor mange influensasyke det var kapasitet til å legge inn på sykehus, og legene i byen forsøkte etter beste evne å rekke over alle som syknet hen.

Situasjonen var svært alvorlig, og det måtte løsninger på plass. Private initiativ og samarbeid med helsemyndighetene i byen førte til at det etablert flere midlertidige lasaretter i byen og distriktet rundt. Særlig stor omtale fikk byens sanitetsforening. Under ledelse av Nathalia Bing og Anna Backer fikk kvinnene organisert et stort, midlertidig lasarett i Phønix, byens fasjonable klubblokale. Sanitetskvinnene var på denne tiden blitt en landsomfattende organisasjon og var allerede i en slags krigsberedskap under de uoversiktlige tidene under Den første verdenskrig. Lasarettutstyr og kunnskap om stell av syke var deres primære oppgave. De kunne derfor på imponerende kort varsel få omgjort det store lokalet til et velfungerende lasarett, hvor leger og sykepleiere kunne ta seg av de mest alvorlig syke.

Hvor lenge skulle høstepidemien vare i Fredrikstad? I løpet av første halvdel av november var det meldt nærmere 200 dødsfall i byen og omegn. I tillegg hadde hundrevis flere blitt alvorlig syke. Men rapporter fra helsemyndighetene viser tydelig en bedring fra siste halvdel av november, og mot slutten av måneden var antall sykdomstilfeller og dødsfall betydelig redusert. At den mest kritiske fasen var over, ser vi tydelig ved at lasarettet i Phønix stengte 2. desember. Samtidig ble det meldt at skolene igjen var åpne som normalt.

Det alvorlige utbruddet var i løpet av første halvdel av desember på det nærmeste over, og folk kunne begynne å puste ut. Men selv om antallet nye sykdomstilfeller og dødsfall ble færre, var ennå mange syke. Ettersykdommene kunne også ramme i lang tid etter selve influensaen, og vi ser derfor flere spredte dødsfall av lungebetennelse lenge etter - på. Mange av dem må kunne regnes som en følge av spanskesyken.

Selve høstepidemien i Fredrikstad må vi derfor kunne si varte i knappe to måneder. Det kom også et tredje hovedutbrudd som rammet mange deler av verden hardt. Flere steder i Norge ble alvorlig angrepet om vinteren, i særlig grad områder noe lenger fra de store byene. For Fredrikstads del ble dette et langt mindre utbrudd enn sommer- og høstutbruddene. Det ble meldt om en del syke, og noen spredte dødsfall er registrert, men det var av et helt annen omfang. Det kan virke som befolkningen i større byer som Fredrikstad, som allerede to ganger hadde vært utsatt for store utbrudd, nå hadde utviklet en viss immunitet mot spanskesyken.

Spanskesyken, krigen og Fredrikstad

Under spanskesykens herjinger i 1918 med mange dødsfall var likvognen med følge av sørgende et daglig, trist innslag i byens gateliv. Tegning: Gunnar Bratlie, Fredrikstads bys historie 1914–1940.

Verdenskrigen var trolig hovedårsaken til at spanskesyken ble en uvanlig kraftig pandemi. De eksepsjonelle forholdene som hersket i skyttergravene på Vestfronten, med enorme konsentrasjoner av mennesker, ga gode forhold for viruset. Soldatene var naturlig nok svekket både fysisk og psykisk av krigshandlingene, noe som gjorde dem ekstra utsatt for å bli syke. Men også sivilbefolkningen i de krigførende landene hadde vært utsatt for harde påkjenninger og var svekket i møte med spanskesykeviruset. Både matmangel og andre sykdommer bidro til denne svekkelsen.

Høstutbruddet skulle også vise seg å ramme Fredrikstad hardt – og med flere syke og døde enn de fleste andre steder i Østfold. Det kan ha vært flere grunner til det. De tette forbindelsene byen hadde med omverdenen, brakte viruset raskt og enkelt til byen, først og fremst fra hovedstaden Kristiania. En stor befolkning som bodde, arbeidet og levde tett på hverandre, ga gode forhold for at viruset kunne spres raskt til mange.

Fredriksstad Blads utgave 21. oktober 1918 viser omfanget av sykdommen i Fredrikstad. Antallet dødsannonser i byens aviser hadde mangedoblet seg på få dager.

Selv om Norge og Fredrikstad var for - skånet fra direkte krigshandlinger, var ikke befolkningen upåvirket. Mange husker ennå den strenge rasjoneringen som ble innført under Den andre verdenskrig, men mindre kjent i dag er at det også ble innført et strengt rasjoneringsregime under Den første verdenskrig. En alvorlig mangel på både mat og andre viktige varer tiltok utover krigsårene. Den europeiske industrien ble rettet mot krigsmateriell. Tyske ubåter senket også norske handelsfartøy, og alt dette påvirket Norge. Landet var i stor grad avhengig av import av ulike varer, og ikke minst matvarer. Dette førte til kraftig prisstigning, og dyrtiden som den ble kalt, var et fenomen alle fikk et forhold til under krigsårene.

Det var store vanskeligheter med å skaffe og fordele tilstrekkelige forsyninger til befolkningen. Myndighetene innførte derfor et strengt kontroll- og rasjoneringsregime. Særlig fra 1916 ble dette strammet til, i takt med krigens utvikling. I kommunene ble det derfor opprettet såkalte «provianterings - råd» med ansvaret for å følge opp rasjoneringen. En situasjon med økende mangel på varer over flere år – og viktige matvarer – kan ha svekket deler av befolkningen. De kan ha blitt ekstra disponert for alvorlige sykdommer som spanskesyken.

Selskapslokalet Phønix ble innredet som midlertidig sykelasarett høsten 1918. Østfold fylkes bildearkiv.

Ser vi tegn til at spanskesyken rammet noen grupper mer enn andre? Det store bildet viser at spanskesyken berørte mange i alle samfunnsgrupper. Men noe peker seg ut. Mest oppsiktsvekkende var det store antallet unge mennesker som døde. Dette var en befolkningsgruppe som i utgangspunktet skulle være den sterkeste og mest motstandsdyktige. Nyere studier tyder også på at spanskesyken ikke rammet likt i alle samfunnslag. Vi har flere eksempler på at fremstående personer døde, som Kråkerøys unge ordfører Julius Pettersen. Han ble syk og døde 5. november, bare 29 år gammel. I øvre samfunnslag døde mange, men det var en overvekt av dødsfall i fattigere lag av samfunnet. Årsaken til dette kan være de større påkjenningene arbeiderklassen levde under. De hadde generelt et dårligere kosthold og var mer utsatt for alvorlige sykdommer.

Dette kan ha gjort denne samfunnsklassen ekstra disponert når spanskesyken rammet. Fredrikstad ble hardere hjemsøkt enn mange andre deler av Østfold. Byen hadde vokst til å bli en av landets største industribyer. Handel og næringsliv hadde blomstret i flere tiår, og selv om krigen hadde skapt vanskeligheter, var det allikevel en by i vekst og fremgang. I takt med industriveksten hadde befolkningen også økt voldsomt. Men boforholdene var svært varierende og trangboddheten var påtagelig mange steder i byen. Igjen var det de store, nye arbeiderbydelene rundt sentrum, hvor forholdene var dårligst, og mange levde trangt og under kummerlige forhold. Sykdommer var ikke uvanlig her. Ikke minst hadde tuberkulosen hatt gode forhold.

Epilog

To sider fra Glemmen kirkebok i oktober og november 1918. Antallet lungebetennelser, den typiske dødelige ettersykdommen av spanskesyken, tok livet av mange unge mennesker disse månedene. Statsarkivet i Oslo.

Da det hele var over i Fredrikstad frem mot sommeren 1919, kunne leger og myndigheter konstatere at byen hadde gjennomlevd den verste pandemien noen hadde hørt om. Nyheter fra verden der ute fortalte også hvilken katastrofe spanskesyken hadde vært. Dødeligheten viruset hadde forårsaket, var av enorme dimensjoner.

Etterdønningene etter spanskesyken var heller ikke over. De harde påkjenningene mange av de syke hadde vært igjennom, selv de som overlevde selve influensaen eller lungebetennelsen, har trolig påvirket menneskers helsetilstand i mange år etter selve utbruddet.

Det gjorde at mange ble disponert for andre mer eller mindre alvorlige sykdommer og fikk en svekket helsetilstand senere i livet. Slik sett skulle spanskesyken forfølge mange lenge etter det man hadde gjennomlevd i 1918.

Store lidelser og dødsfall, som mange familier hadde opplevd, var selvsagt også en tung påkjenning. Det er ikke uten grunn at det ennå i dag, hundre år etter, fortelles mange historier i familier rundt om i Fredrikstad om slektninger og bekjente som døde i den fryktelige pandemien. Spanskesyken gjorde stort inntrykk på folk. Ikke minst var det hardt og vanskelig å forsone seg med at så mange unge og i utgangspunktet friske unge mennesker ble offer for sykdommen. Selv om befolkningen i 1918 var vant til en langt høyere dødelighet enn i dag – også blant unge mennesker – var omfanget under spanskesyken noe langt utover det man var vant til.

Det er litt av et paradoks at denne pandemien – med alle sine konsekvenser – ikke er mer kjent i dag. Vel å merke har minnet om den levd til våre dager, men er i ferd med å glemmes. Mer oppsiktsvekkende er det å lese aviser og beretninger fra samtiden. Selv om sykdommen absolutt omtales, er notisene i aviser og andre beskrivelser ofte små og summariske. På tross av en verdensomspennende epidemi som i aller høyeste grad også rammet Fredrikstad og Norge, oppnådde den nesten aldri førstesideplass i avisene. Dette fenomenet har blitt bemerket mange steder, både i Norge og i utlandet.

Den tilsynelatende lave interessen for spanskesyken må forklares med at den sammenfalt med avslutningen av Den første verdenskrig. Selv om dødstallene i spanskesyken var enorme, bleknet det nok mot medienes og allmennhetens interesse for avslutningen på den store verdenskrigen. Midt i den verste perioden av epidemien ble våpenstillstanden mellom de krigførende partene på Vestfronten inngått 11. november 1918. Dette fikk førstesideplass, også i Fredrikstad-avisene, selv om folk lå syke og døde i hopetall midt i egen by.

På et annet tidspunkt i historien hadde nok spanskesyken fått en helt annen oppmerksomhet, og kanskje hadde også minnet om den for ettertiden blitt noe annet. Men det betyr ikke at lidelsene for alle dem som ble rammet, eller sorgen for de mange hundre familiene som mistet noen kjære i sykdommen, ikke var reelle.

Litteratur:

Tom Borza: «Spanskesyken i Norge» i Tidsskrift Den norske lægeforening, 2001. https://tidsskriftet.no/2001/12/medisinsk-historie/spanskesyken-i-norge-1918-19. Lest 10.03.2018. Martin Dehli: Fredrikstad i krigstid og krisetid 1914-1940. Fredrikstad bys historie, bind 4, Fredrikstad 1987. Harry Johansen: Det var engang en Smertu-gutt, Mitt Forlag. Fredrikstad 1992. Lauritz Opstad, Erling Johansen, Knut W. Engebretsen, Arne Romberg, Håkon Helgesen: Kråkerøy. En østnorsk kystbygd. Fredrikstad 1957. Elisabeth Lønnå: Pågangsmot og omsorg. Fredrikstad Sanitetsforening 1905–2005, Fredrikstad 2005. Svein-Erik Mamelund: Spanskesyken i Norge 1918–1920. Diffusjon og demografiske konsekvenser. Hovedoppgave i samfunnsgeografi, Oslo 1998. Svein-Erik Mamelund: Spanskesyken rammet sosialt skjevt, Samfunnsspeilet 1/2005, Oslo 2005. Artikler fra 1918 og 1919 i Fredrikstad-avisene: Fredriksstad Blad, Fredriksstad Dagblad, Smaalenenes Social-Demokrat. Fredrikstad byarkiv, Fredrikstad formannskaps arkiv. Formannskapsprotokoller og saksarkiv 1918–1919.

Add a comment or suggest edits

Leave a comment or send an inquiry

Order this image

Share to