Fra stasstol til dostol

Morten Reime Aabø

Det er spennende å studere et gammelt møbel og prøve å lese dets historie ut fra slitasje, stilelementer og ombygging. Noen møbler er tilsynelatende uberørt av tidens tann, mens andre har mange spor å tyde. Vår stol, gitt til Onsøysamlingen i 1974, er registrert som ON 1088 og har hatt et langt og mangfoldig liv.

Stolen kommer fra gården Mollestad, G.nr 10 i Onsøy, og er gitt av Gudmund Mollestad. Gården ligger på grensen mot Kil i Råde, og flere bevarte skinnbrev og dokumenter beretter om gårdens lange historie som har vært i samme families eie fra 1400-tallet fram til i dag. Mollestad var allerede i høymiddelalderen blant de største gårdene i Onsøy, en såkalt fullgård. På 1700-tallet var eieren, Mons Mollestad, rodemester (skatteinnkrever), og gården stilte med egen dragon til kavaleritjenesten. Flere gjenstander i museets samling er fra Mollestad.

Hva forteller stolen

Stolers oppbygning og delenes navn. Illustrasjon fra «Møbelboken» av Engelstad og Schou

Fra midten av 1600-tallet følger den dansk/norske stilutviklingen den engelske. Dette skyldes den tette handelskontakten mellom landene. Vi kan tenke oss at Fredrikstad og Gressvik, som hadde havner med mange skip som gikk ut med tømmer og plank, fikk en del møbler tilbake i lasten. Velstående kjøpmenn og adel i Østfold fikk trolig møbler fra blant annet England, Danmark og Nederland, som igjen ble kopiert av lokale snekkere.

Stolens stil er i hovedsak barokk. Formen på forbeina minner om bukkefotformen som ble populær i England i 1680-årene. Denne formen ble stilisert til det vi kjenner som «cabriole-leg» nærmere sekelskiftet, og var nesten enerådende gjennom rokokkoperioden/1700-tallet. I Frankrike var den populær enda tidligere. Bukkefotformen kunne ha utskjæringer som lignet hår og klov nederst som en avslutning. Stolen vår har S-formen til bukkefoten og en avslutning som kan minne om en klov. Beina er stilt såkalt frontalt slik at forsiden av profilen løper parallelt med framsiden på sargen. Det vanlige fra cirka 1680 var at de stiltes «über Eck», altså med beina vendt litt utover.

Beinsprossenes plassering forandret seg fra renessansen til rokokko. I renessanseperioden startet de som en ramme mellom stolbeinene helt nede ved gulvet. I Norge var det fortsatt benken som var det viktigste sittemøblet på denne tiden. Gjennom barokken flyttet sprossen mellom frambeina seg gradvis oppover mot framsargen. Den ble etterhvert bredere og rikt dekorert, og har fått betegnelsen bindingsbrett. I senbarokken/ regence ble bindingsbrettet i de fleste tilfeller integrert i framsargen, fortsatt rikt dekorert. Gjennom barokken kryper de andre beinsprossene noen centimeter oppover beina. De danner en H med en midtspross mellom sidesprossene. I England er denne H-sprossen vanlig fra cirka 1635. Når vi kommer til rokokkotiden har sprossene mellom beina forsvunnet fra de fleste stolene. Denne nye konstruksjonen, hvor beinsprossene forsvant og sargen overtok all stabiliserende funksjon, var en stor utfordring for datidens snekkere. Det er et av disse tilfellene hvor moten seirer over fornuften. Denne forandringen ga for første gang nye stoler innvendige støtteklosser i sargen, og overgangen mellom sarg og bein ble laget så stor som mulig for å øke stabiliteten. Tre av beinsprossene på vår stol har beholdt sin plass nede ved gulvet, og rammeformen (ingen H-konstruksjon.) Beinsprossen mellom frambeina har krøpet oppover til plasseringen som bindingsbrettet bruker å ha.

På denne stolen virker det som om vi har en mellomting mellom bindingsbrett og bindingspross. Den har ikke den rike dekoren som bindingsbrettet pleier å ha. Den er en grov spross med en fin silhuett som gjentar formen i avslutningen av toppstykket på stolryggen. De originale armlenene kjenner vi ikke formen på, men ut fra høyden på armlenstøttene, de gamle tappehullene og merkene i akterstavene, ser de ut til å ha vært horisontale, rette og cirka 2,5 cm tykke. Rette armlener var vanlig på engelske stoler fram til cirka 1650. Gjennom barokken fikk armlener forskjellige former, mer avrundede med utskjæringer, avslutning med volutt form, og andre mykere former. Senere ble formen mer og mer organisk, det vil si at de etterstrebet formene fra planteriket. Sammenføyningene mellom armlene og sarg, og armlene og akterstav, ble nærmere rokokkotiden utvisket, slik at armlenet ble en del av sarg og akterstav. Den organiske formen ble perfeksjonert i rokokkoperioden.

Formen på sargene og setet er nesten kvadratisk, men smaler noe inn mot akterstavene. Hvordan det opprinnelige setet har sett ut vet vi ikke. Det kan ha vært en hel plate som lå på sargene med fast eller løs pute. Setet vi ser i dag er for stort og passer ikke mellom armlenestøttene og akterstavene. På oversiden av sargen er det boret 13 hull med treplugger i. Disse trepluggene har vært brukt til å feste det originale setet. Formen på sargen passer godt med barokk-perioden. Utover i perioden, etter 1750, ble det vanlig med seter som var smalere i bakkant enn det vi ser på vår stol.

Stolryggens form og konstruksjon er enkel, men velproporsjonert. Den passer i barokkens formspråk, men kunne like gjerne vært fra renessansen eller nyklassisistisk tid. Toppstykkets avslutning ser ut som en forenkling av to volutter som er stilt opp mot hverandre, eller en forenkling av de brutte bånds stil i regencen. Ryggbrettet ligger i et notspor i akterstavene, tverrspross og toppstykke, og består av en hel plate av ett stykke tre. Det er ingen synlig utsmykning på ryggbrettet, men under rødmalingen skimtes en hvit maling. Denne kan ha vært bakgrunnen til en dekorasjonsmaling, men hverken sterkt sidelys eller uv-lys viser noen spor av malt dekor.

Når man skal prøve å datere noe ved bruk av stilkjennetegn må man huske på et par ting. Noen stiler blir så populære enkelte steder at de henger igjen i lange tider (retardasjon). I Gudbrandsdalen, for eksempel, skjærer man barokke akantusranker på møblene sine den dag i dag, og rosemalerne i Telemark har siden 1700-tallet vært forelsket i rokokkoen. Stilartene brukte tid på å spre seg fra de kongelige hoffene rundt omkring i Europa, men det er overaskende hvor fort det faktisk gikk. I tillegg til importerte møbler som ble gjenstand for kopiering, brakte snekkerlærlinger på vandring i Europa ideer med seg hjem. Det var også mange utenlandske håndtverkere som hadde utsmykningsoppdrag på herregårder, slott og kirker som brakte med seg de nye stilene. Det fantes også kobberstikk i sirkulasjon mellom mesterne som viste utvalgte møbler fra de mest kjente europeiske møbelsnekkerne. Stolens hovedform med lave beinsprosser i rammekonstruksjon, nesten kvadratisk sete, rette armlener og frontal benplassering, er typisk for tidlig barokk før 1650. Det høye bindingsbrettet og bukkefoten er seinere stilelementer. Ingen stilelementer er nyere enn 1680-årene. Når vi i tillegg regner med en viss forsinking og antar at stolen er produsert i Onsøy eller Fredrikstad, er det rimelig å anta at denne stolen ble laget mellom år 1700 og 1720.

Hvem har laget stolen

Dostolen ser ut som en vanlig stol når det løse sete ligger på. Morten Reime Aabø

Det var tre måter å få laget et møbel på i Norge fra middelalder og fram til 1839, da laugsvesenet ble avskaffet. Man kunne lage det selv; den norske bonden var selvhjulpen, hadde tilgang på materialer og behersket mange fag og håndverk. Den andre måten var å benytte seg av bygdehåndverkeren eller annen snekker uten svenne- eller mesterbrev. Denne var enten omreisende eller hadde eget verksted. Den siste produsenten, som egentlig hadde enerett på produksjon av møbler, var stolmakeren, snekkermesteren eller snekkersvennen tilknyttet lauget i byene. Stolmakeren hadde bare rett til å levere stoler. Hvis han ville produsere andre møbler, måtte han innlemmes i snekkerlauget. Fredrikstad hadde ikke noe utbygd laugsvesen, så det var de omliggende byene som i teorien skulle forsyne fredrikstadfolk med møbler. Fredrikstad var en liten og fattig by rundt år 1700. Håndverkere jobbet innenfor vollene, mange uten svennemesterbrev. «Ligning av Fredrikstad by og underliggende distrikts sivile innvånere for Kjøbenhavns brannstyr, 5. april 1729», viser to personer omtalt som snedker.

I 1735 sendte snekkerlauget i Christiania en klage til stiftamtmannen, som ble videresendt til Christiania magistrat, til uttalelse. De klagde på den utstrakte produksjonen av møbler på bygdene. Magistraten svarte: «Det medfører største billighed at folk paa landet og udenfor byen boende, burde tillades at betiene seg af de snedkere som bo paa landet, al den stund de ikke arbeider udi byen for dessen invaanere, eller gjorde noge arbeid som kunde afhandles til de udi byen boende.» Dette viser at det fra myndighetenes side var aksept for den produksjonen som foregikk i periferien. Myndighetene var også misfornøyde med monopolsituasjonen som ikke var gunstig for prisnivået.

Håndverkeren som har laget vår stol har hatt god sans for proporsjoner og kjent til de populære europeiske stiltrekkene, men han har forenklet og brukt elementer fra flere forskjellige epoker i samme stol. Han har brukt lokale tresorter. Setet, platen i ryggbrettet og alle trepluggene er av furu, resten av møblet er laget av bjørk. Dette var billige materialer, lett tilgjengelige, og velegnet til møbelproduksjon. Han har også brukt lim for å minske sage- og høvlejobben i produksjonen av kneet på frambeina på stolen. Dette sier noe om erfaring, kunnskap og økonomisering i bruk av materialer. Han har brukt høvel, profilhøvel, rammesag med fintannet blad, sikling og stemjern i produksjonen. Høvelen har ikke hatt sponklaff, noe man kan se på fiberutriftene. Sponklaffen, som kom i bruk på midten av 1700-tallet, bryter høvelsponene slik at trefibrene kuttes og ikke rives løs fra overflaten. Profesjonaliteten i produksjonen taler imot at det er bonden selv som har produsert den. Håndverkeren bak denne stolen hadde et godt utstyrt verksted for sin tid og god material- og snekkerteknisk kunnskap.

Forenkling, mangel på ornamenter, blandingen av stilelementer, og det at det kun er brukt lokale materialer, tyder på at det heller ikke er en snekkermester eller svenn som har laget stolen. Det er ingen forsøk på å vise fram det de har lært i mange års lære og vandring på faget.

Vår stol passer inn i det vi kaller norsk folkekunsttradisjon. Den er produsert av en erfaren, men ikke "klassisk skolert" snekker. Han sto friere enn en laugssnekker til å levere sin egen tolkning av stilartene, og mange av dem var særdeles dyktige og like mye kunstnere som snekkere. Mange av disse bygdehåndtverkerene var også omreisende, og man kan følge dem på verktøysporene fra gård til gård. Profilhøvler var som regel egenproduserte og fungerte som en signatur. Det var også en stor jobb å sette opp (slipe) verktøy, særlig profilhøvler. Tilsynelatende like profiler kan spores til en bestemt snekker på grunn av hakk i høveltannen som fulgte snekkeren fra jobb til jobb.

Dette er en dansk bondestol fra slutten av 1600-tallet i Sorø Amts Museums eie. Ryggens fasong og konstruksjon er nesten identisk med vår stol. Kanskje de originale armlenene på dostolen har sett ut omtrent som på denne stolen? Bilde fra boken «Danske møbler før 1848» av Waangepetersen.

Stolens andre liv

Det er mange spor på denne stolen som viser at den har endret utseende og hatt forskjellige funksjoner gjennom tiden. Vi ser flere lag med maling, tydelige spor etter ombygging, og en slitasje som samsvarer med den nye bruken. Gjenbruk er populært i dag, og var en selvfølge før da nøysomheten var en dyd og ressursene knappere enn vi er vant med i dag.

Det mest iøynefallende tegnet på ombygging, er armlenene. De har en veldig karakteristisk form som gjør at vi kan datere ombygningen. Omtrent hundre år etter at stolen var ny, var empirestilen topp mote i Europa. Dette var i utgangspunktet en stil som stammet fra hoffet til Keiser Napoleon 1. Bonaparte, og ble populær i Norge fra cirka 1810. Det sier oss at ombyggingen fant sted etter dette. De ellers ganske kantete stolene fra denne perioden hadde ofte slike avrundede armlener som går i en s-form fra festet i akterstavene til innfestingen i sarg eller armlenstøttene. Grunnen til at stolen trengte nye armlener var dens nye funksjon, nemlig som nattmøbel eller dostol. De nye armlenene er cirka fem cm høyere enn de originale. Denne forandringen gjør det mulig å løfte ut setet for å få tilgang til «doringen» under. "Doringen" er laget av en treplate limt sammen av to bord med ett stort hull i, og festet innvendig i sargen med treplugger. Det nye setet er laget bredere enn avstanden mellom akterstavene og armlenstøtten, men får plass på grunn av sporene som ble laget i venstre akterstav og armlenestøtte. Dette gjør at setet holdt seg bedre på plass når den ble brukt som vanlig stol.
Nattmøbler er en samlebetegnelse på møbler som enten gjemte en nattpotte, eller møbler med et sete som man kunne sette nattpotten eller en bøtte under når man gjorde sitt fornødne. Det finnes varianter som ser ut som en liten kommode eller nattbord, såkalte akkomoditetsmøbeler, hvor man løftet topplaten og åpnet fronten for å komme til en stol med hull i setet og potte under, eller man dro ut en skuff med innebygd doring og potte. Dostolene var ofte ombygde stoler, men nærmere vår tid har dostoler vært i salg som nettopp dette.

Stilepokene i Europa

Stilepokene var ikke kjent i samtiden og er et forsøk av ettertiden på å sette ting i system. Stilene har overlappende perioder, og de brukte noen år på å spre seg fra de sentrale landene til periferien.

Renessanse 1400-1630
Barokk 1600-1720
Sen-barokk/regence 1700-1750
Rokokko 1730-1780
Nyklassisisme 1760-1810
Empire 1800-1830
Biedermeier 1825-1850
Historisme 1840-1920
Jugend/art nouveau 1890-1910

Hva forteller fargen

Dostolen uten sete. Morten Reime Aabø

Fargene man kan se på stolen er blå, hvit, rødbrun, engelsk rød og svart. Blåfargen ligger i bunnen på stolen bortsett fra på ryggbrettet, setet og armlenene. Den hvite på ryggbrettet ser ut til å være en samtidig farge som den blå. Over den blå og hvite ligger først en rødbrun farge (brent umbra?), og over den igjen den engelsk røde fargen. Armlenene har kun den siste rødfargen. Setet ser ut til kun å ha vært malt svart. «Doringen» har enten vært umalt eller blitt skrubbet så mye at den har mistet all maling. Ut fra malingslagene kan vi da se at stolen en gang mellom den var ny og ombyggingen, har blitt malt med en rødbrun farge. Da stolen ble ombygd, ble den malt med en renere og lysere rødfarge, engelsk rød. Da ble også det nye setet malt svart.

De blå pigmentene man hadde tilgang til på 1600- og 1700- tallet, var kostbare, og det mest eksklusive av dem var ultramarin. Ultramarin ble fremstilt av halvedelstenen lapislazuli. I 1704 kom den første kjemisk fremstilte blåfargen på markedet. Denne fargen ble kalt pariserblå, og fikk en enorm popularitet. Den ble rokokkotiden og Louis Seize-tidens pigment. Andre kjente blåfarger på denne tiden var azuritt, indigo, lakmusblå og smalt.

Dansk empirestol fra herregården Benzon. Legg merke til armlenenes form, det er denne formen de har etterlignet på dostolen. Bilde fra boken «Danske møbler før 1848» av Waangepetersen.

De røde og brune fargepigmentene er i all hovedsak jordfarger og man kan bokstavelig talt spa dem opp av bakken. Dette er billige pigmenter som krever lite raffinering før bruk, og fungerer godt sammen med linolje selv uten bruk av sikkativ (tørkemiddel). De rødbrune og røde fargene var mye brukt på møbler utover på 1700-tallet. Mahogni var den mest populære tresorten i finere møbelproduksjon gjennom hele rokokkoperioden, nyklassisismen, og empire. Det er vanlig å tolke rødmalingen som ble brukt på almuens møbler som en etterligning av mahognifargen.

Slitasjen på malingen er uvanlig stor til å være en vanlig bruksstol. Setet, armlenene, armlenestøttene, framsargen og bindingssprossen er nesten rene for maling. Man kan se for seg at dette har med bruken som dostol å gjøre. En dostol krever mer rengjøring enn andre stoler.

Armlenene

Detalj av venstre armlenes innfesting i akterstaven og reparasjonen med jernbolt. Morten Reime Aabø

Venstre armlene har et brudd rett ved innfestingen til akterstaven, som har blitt reparert med en gjennomgående jernbolt. Den første tanken var at armlenene kom fra en finere empirestol, som fikk et brudd i det ene armlenet. Bruddet ble reparert og armleneparet gjenbrukt på denne stolen. Etter nærmere undersøkelse må det konkluderes at stolen fikk nye armlener. Stolen ble mye brukt i perioden som dostol, og ble reparert da armlenet gikk i stykker. Det er flere ting som taler for dette. For det første har bruddet i armlenet skjedd etter at stolen ble malt rød den siste gangen. Når man maler treverk vil det alltid bli maling i sprekkene. Bruddet i armlenet har tydlige, åpne sprekker som ikke inneholder spor etter maling. For det andre kan man se at armlenene er nylagde til denne stolen, fordi de har helt riktig lengde og at de på grunn av formen verken kan forkortes eller forlenges. Avslutningen på armlenet mot armlenestøtten skal ende slik at senter treffer senter. Plasseringen av overgangen mellom armlenet og akterstaven må være der armlenet går i en spiss.

Et annet moment er at håndverkeren, som lagde den opprinnelige stolen, var dyktig med god formsans, mens vi ikke kan si det samme om ham som har laget armlenene. Armlenene er grove i utførelsen, vi ser at linjene i buene er ujevne og ikke særlig nøye tilvirket. De to armlenene er heller ikke helt like i formen. Det er sannsynlig at de er laget av en nevenyttig eier eller en lokal håndtverker for å brukes på en dostol, og ikke en finere stol.

Det er fascinerende å se at han har lagt så mye arbeid i å gjøre dostolen pen og moderne når årsaken til ombyggingen var rent teknisk. Resultatet av ombyggingen ble en helt spesiell og praktisk stol med stor sjarm. Slitasjen og reparasjonen sier oss at stolen har hatt et langt liv også som dostol.

Stolens mål

Total høyde: 113 cm Total bredde: 58 cm Minste bredde: 51 cm Total dybde: 50 cm Høyde nye armlen: 71-80 cm Høyde gamle armlen: ca 66 cm Høyde sete: 44,5 cm Høyde beinsprosser: 5 cm Høyde bindingsbrett v/frambein: 28,5 cm

Kilder

Engelstad, Eivind S. og Schou, Aage, Møbelboken (1951) Waagepetersen, Christian, Danske møbler før 1848 (1980) Brænne, Jon, Dekorasjonsmaling (1998) Visted, Kristofer og Stigum, Hilmar, Vår gamle bondekultur (1952) Gjerdi, Trond, Møbler i Norge (1976)

Add a comment or suggest edits

For å publisere en offentlig kommentar på objektet velger du «Skriv en kommentar». For å sende en henvendelse direkte til museet velger du «Send en henvendelse».

Leave a comment or send an inquiry

Order this image

Share to