I november 1941 ble Norsk Skomuseum opprettet som en del av Norsk Teknisk Museum. Det var krig, det var mørke tider og opplysningene om etableringen av dette skomuseet er vage i museets beretninger og protokoller.
Richard Seligmann kom til Norge i 1905. Han var født i Hamburg og utdannet som garver. Etter å ha jobbet i bank og vært disponent ved et garveri i Oslo, etablerte han tidsskriftet "Lær, Sko og Skinn" i 1927. Ambisjonen var fra starten å bygge et miljø rundt sko i Norge, i en periode da den innenlandske skoindustrien bygde seg opp. Seligmann var ikke bare redaktør og stod for det redaksjonelle innholdet i bladet. Han startet også en diskusjonsklubb for bransjen i 1928. Representanter for skofabrikkene, grossister, skomakere, forhandlere og garvere møttes jevnlig for å diskutere ulike temaer på Hotel Bristol i Oslo. Foto fra boka Hvem er hvem i næringslivet. Merkantilt biografisk leksikon, publisert 1939. Klipt ut fra Nasjonalbibliotekets søkeside.
Richard Seligmann giftet seg med Luise Benvenida Seligmann. De fikk fire barn, Hans, Erik, Margit og Rolf. Familien ble norske statsborgere i 1920. To av barna døde før andre verdenskrig. På slutten av 1930-tallet flyttet også svigerforeldrene til Oslo der de trodde de var trygge for jødeforfølgelsene. Høsten 1942 ble de deportert til Auschwitz og drept. I 2016 ble det satt opp snublesteiner ved familiens bolig i Irisveien.
Richard Seligmann besøkte Bally skomuseum i Sveits på slutten av 1930-tallet. Fabrikken ble grunnlagt i 1851 og ble kvalitetsmerke innenfor sko. Skomuseet i Schönenverd hadde utstillinger som viste utviklingen fra middelalder til samtid, og må ha vært svært inspirerende for Seligmann som ønsket å lage noe tilsvarende i Norge.
Våren 1941 gikk det ut en invitasjon til bransjen: «Skofabrikanter og skotøykjøpmenn som vi har drøftet saken med er enige med oss om at vi burde opprette et norsk skotøymuseum.» På stiftelsesmøtet i oktober 1941 var disse mennene til stede: Joh. Kalager (trolig fra Halden Skofabrikk), redaktør Richard Seligmann, fabrikant Egil Christiansen (Halden Skofabrikk), Rolf Waaler, Wilhelm Engebretsen og ingeniør Philip Pedersen.
Også i museets beretning fra 1941-1942 var historien om skomuseet beskrevet: «På et møte av interesserte menn innen skotøybransjen den 6. oktober 1941 på direktør Rolf Waalers kontor i Oslo Fag- og Forskoler ble det besluttet å søke å opprette et Norsk Skomuseum som en egen avdeling av Norsk Teknisk Museum.» Skomuseet fikk egne retningslinjer, og museets representant var direktør Philip Pedersen. På nytt møte 12. november ble det nedsatt en arbeidskomité bestående av skofabrikant Egil Christensen, agent Henry Frogh og Philip Pedersen.
Mannen bak skomuseet, Richard Seligmann, omtales ikke. Vi vet ikke hvorfor. Det var krig, kanskje var det for å beskytte jødiske Seligmann eller at museet og skobransjen ønsket å beskytte seg selv. Uansett, Richard Seligmanns navn er ikke nevnt med et eneste ord i museets protokoller og skrifter.
Jødisk museum i Oslo fant forbindelsene mellom Richard Seligmann og skomuseets samlinger på Norsk Teknisk Museum. En liten utstilling om Seligmanns liv og virke åpnet på Jødisk museum i oktober 2018 og stod til høsten 2019. Teknisk museum lånte ut eksempler på sko, materialprøver, lester og den siste utgaven av tidsskriftet "Lær, Sko og Skinn" fra 1942. Gjenstandskonservator Marianne Sjølie gjør skoene klare for utstilling.
Seligmann ønsket å samle inn eksempler på sko fra den krisepregede skoproduksjonen. Han skrev i tidsskriftet sitt om materialknappheten og morsomme skotyper oppstått som en følge av den: "Vi har allerede vennet oss til all den klapring i gatene av treskoskrittene. Mange morsomme skotyper er oppstått, de fleste av dem kommer sikkert til å forsvinne så snart mer normale tider kommer igjen. Vi burde ikke la de alle sammen gå i glemmeboken, men bevare de mest karakteristiske typer for etterslekten."
Flere av lestene i skomuseets samling er stemplet Fagus-Werk. En lest er en modell til å lage sko etter. Den kan også settes inn i skoen for å bevare fasongen, etter at skoen er ferdig produsert. Det er egne fabrikker som lager lester. Lestefabrikken Fagus-Werk er en av de mest kjente. Den ble grunnlagt i Alfeld i Nieder-Sachsen i 1910, og er spesielt kjent for sin nyskapende arkitektur tegnet av Walter Gropius og Adolf Meyer mellom 1911 og 1913. Eieren Carl Benscheidt skal ha ønsket en radikal struktur på fabrikkbygningen for å uttrykke firmaets brudd med fortiden. Benscheidt hadde bakgrunn fra naturmedisin og var opptatt av ortopedisk riktige sko, som var nytt på denne tiden.
