Aksjonen ble ledet fra hovedkvarteret i Folkets Hus i Fredrikstad. Alt i alt deltok nærmere 70 motstandsmenn, og takket være en godt fungerende etterretnings- og sambandsgruppe hadde aksjonsledelsen til enhver tid full oversikt over alle tyske bevegelser i distriktet. Alle tiltak ble løpende koordinert, og to og to Milorg-jegere fikk ansvaret for å kapre hver sin slepebåt på havna. I tillegg ble en større bergingsbåt kapret av fire mann i Moss. Alt foregikk i det skjulte, og uten at noen utenforstående fikk mistanke om hva som var i ferd med å skje. Motstandsmennene passet også på å spre desinformasjon, slik at ingen fikk mistanke til den voldsomme slepebåttrafikken i elveløpene.
De aller fleste kapringene foregikk på en rolig måte, hvor de bevæpnede motstandsmennene fikk kontroll over både båter og mannskap. I enkelte tilfeller ble det kanskje mer spennende enn godt var for de involverte. Aksjonen kunne fort ha blitt avslørt allerede tidlig, hadde det ikke vært for to Milorg-jegere som klarte å holde nervene under kontroll. En av slepebåtene ble kapret på havna i Fredrikstad på morgenkvisten, men den vennligsinnede skipperen om bord meddelte de to kaprerne at båten var underveis til Rauøy fort i Oslofjorden. Tyskerne hadde bestilt båten, og de to motstandsmennene om bord konkluderte fort med at det ville vekke mistanke om båten uteble. Det ville igjen kanskje være ødeleggende for kapringen av de resterende båtene som først ville bli igangsatt utover dagen.
Det hele endte med at slepebåten seilte av sted til kystfortet med både mannskap og kaprere om bord. På Rauøy gikk plutselig flere tyske soldater om bord i båten, og de to kaprerne gjemte seg så godt det lot seg gjøre under dekk. Tyskerne hadde skyteøvelser med fortets kanoner, og i mer enn åtte timer slepte båten en stor målskive etter seg, på kryss og tvers i farvannet utenfor de to fortene Rauøy og Bolærne. For de to motstandsmennene var seansen en nerveprøve av de sjeldne, og det hele toppet seg med at tyskerne forlangte at båten måtte bli på fortet til neste morgen. Heldigvis lykkes skipperen om bord å overbevise den tyske fortsjefen om at slepebåten trengte bunkers. Dermed fikk de seile til byen, med streng ordre om å innfinne seg neste morgen.
Med en gang slepebåten var ute av syne i kveldsmørket, ble kursen satt mot Sverige, hvor de andre slepebåtene allerede hadde ankommet de trygge farvannene. Etter en nervepirrende tur i stummende mørke, hvor de passerte ikke mindre enn tre kystfort, uten seilingstillatelse, kunne de to kaprerne endelig puste lettet ut. Hvilen ble imidlertid kortvarig, for nå ventet returen til Norge. Svenske myndigheter tok kontroll over båtene, og motstandsmennene stuet seg sammen under dekk på en fiskeskøyte som lå og ventet. Deretter ble kursen satt mot den lille fiskehavna Slevik utenfor Fredrikstad.
På grunn av mørket og det elendige været som herjet ble seilasen tilbake en tøff opplevelse for de lite sjøvante kaprerne. En tur som i utgangspunktet var beregnet til to timer tok nesten åtte timer, før en utslitt gjeng, sterkt preget av sjøsyke, kom seg ubemerket i land ut på morgenkvisten. For ikke å vekke mistanke måtte alle begi seg på jobben med en gang, men først ventet en halvannen til to mil lang gåtur gjennom skog og ulendt terreng.
Aksjonen var en ubetinget suksess, og tyskerne klarte aldri å gjennomskue hvem som sto bak kapringene. For motstandsmiljøet i Østfold var aksjonen en moralsk oppstiver av de sjeldne, og den markerte også begynnelsen på en aktiv tid for Polar Bear-gruppene som opererte i Oslofjord-området. For tyskerne medførte tapet av slepebåtene et skudd for baugen i forhold til planene om bruk av eventuelle blokkskip. Dessuten medførte mangelen på slepebåter en sterkt begrenset aktivitet i forhold til utbyggingen av kystforsvaret på østsiden av Oslofjorden, og tyskernes storstilte utskipning av tropper og materiell fra Skjebergkilen, og til fronten på kontinentet, stoppet nesten opp.