Hva er vel julen uten nisser? Nissen er et av de fremste symbolene knyttet til dagens julefeiring. Men nissen, slik han fremstår for oss i dag, er en relativ moderne konstruksjon. I kjølvannet av det store nasjonalromantiske prosjektet på 1800-tallet med innsamling av folkelige tradisjoner og forestillinger ble fortellinger om smånisser og vetter vevet sammen til én stereotypisk nissefigur. I tradisjonsmaterialet treffer vi på nisser i et mangfold av fremstillinger. I den senere litterære tradisjonen blir nissene fiksert til en forenklet utgave. Ved overgangen til 1900-tallet knyttes nissen til den fremvoksende borgerlige familieideologien og blir sammen med Nikolas-figuren integrert i julefeiringen. Det er i denne prosessen den moderne norske nissefiguren ble skapt. I nasjonsbyggingens kulturpolitiske prosjekt ble nissene, i likhet med øvrig folkekultur, tolket som uttrykk for norsk kultur og egenart, i motsetning til tidligere hvor forestillinger om nisser og andre overnaturlige vesener ble ansett som villfaren overtro og papistiske etterlevninger. Slike historier skulle ikke lenger utryddes, men bevares for ettertiden som symbol på det kuriøse og autentiske i den norske kulturen.
På Hvaler finnes det flere bevarte historier om nissen. I likhet med den nasjonale sagntradisjonen er fremstillingen av dem ambivalente, fra en hevngjerrig og skadefro hissigpropp til en hjelpsom og beskyttende oppdrager. Selv om fortellingene fra Hvaler ble nedtegnet relativt sent i forhold til øvrig innsamlet tradisjonsmateriale er det de samme motivene og sjangertypiske trekkene som preger historiene. Da Ruth Hult samlet inn materiale i Østfold og på Hvaler på begynnelsen av 1930-tallet forteller hun: «Om nissen hadde nesten alle litt eldre noe å fortelle. Mange hadde selv sett ham og trodde enda at han eksisterte; men det ble stadig færre og færre av nissefolket».
I norske sagn beskrives nissen ofte som veldig liten. De var gjerne ikke mer enn en alen lang (60 cm). Bekledningen var grå vadmelsklær og rød topplue. Nissen er også blitt beskrevet som både hårete og lodden. Fortellingene fra Hvaler sier mer om adferd enn om utseende, bortsett fra et noe merkverdig sagn som forteller hvordan de hadde mulighet til å undersøke dette nærmere en gang det ble funnet en død nisse. Den døde nissen ble funnet på Brattøa utenfor Halden, og det fortelles at folk fra Hvaler dro i flokk og følge for å se på ham. «Ved nærmere ettersyn viste det seg at nissen var et slags dyr med rød kam, omtrent som en hanekam. Han var geléaktig og så tung at de måtte grave`n ned der han lå», fortalte man. Man mente han var tatt av lynet. I Åsebøbukta på Asmaløy fant man også en gang en død nisse, men noen nærmere beskrivelse av denne foreligger ikke.
På Spjær finnes det flere nissehistorier, det samme gjelder Papper, Kjølholt og Søndre Sandøy. I Ekevika på Asmaløy sies det at det var et stort «nissebol» i gamle dager. Nissene bodde stort sett på låven eller i stallen. På Hvaler fortelles det at nissen bodde «mest på hver gård». Her hjalp de til med fjøsstellet, og varslet når kuer skulle kalve ved å larme med bøtter og spann. Det finnes flere beretninger om Østgårdsnissen og Vestgårdsnissen på Spjær. «Her hendte det at de spilte folkene mangt et puss. En morgen hadde nissen flyttet oksen inn i stallen og hesten inn i fjøset.» Det var derfor om å gjøre å være på godfot med nissen, og ikke provosere ham på noen måte.
Nissen kunne også bo ute i naturen, gjerne ved eller i gamle trær eller berg. «På Papper kunne man ofte se nissen i en stenrøs like ved huset. Han bodde der og forsynte sig med mat i kjelleren.» Flere fra Hvaler har truffet på nissen ute i naturen. «En mann hadde en gang sett nissen gå på skøiter på Kjennvik. Han skrittet i vei hele Stordiket, fra ende til annen». Selv om dette sagnet knytter nissen til menneskets kultur fremstilles han oftest som et naturlig vesen. Nissene var i langt større grad koblet til naturens krefter enn til de menneskelige egenskaper. Sagnet om Jensine sitt nissesyn kan plasseres i denne kategorien:
«En dag gamle Jensine var i skauen efter ved, fikk hun øie på en nisse som sprang utover berget mot sjøen. Hun tittet efter ham der han hoppet ned. Da så hun ikke lenger noen nisse, men et helt lite gårdsbruk; det var vel et par meter hver vei, og det var en liten havreåker og en rugåker og en potetsåker og en åker til, som hun ikke kunde se hvad var. Hun satt en stund og så på dette, men så var det noen som ropte på henne, så hun måtte springe. Siden fant hun aldri dette stedet igjen, enda det var like bortenfor husene».
I sagnene opptrer nissen som oftest alene, og det var en vanlig oppfatning at de bodde alene. I enkelte fortellinger dukker en nissekone eller en nissefamilie opp. Felles for beretningene er fremstillingen av nissene som mannsfigur.
Julekort fra Kystmuseet Hvalers samlinger, poststemplet i 1919.
Et karaktertrekk ved nissesagn er at de ofte skildrer episoder mellom nisser og dyr. Felles for flere av sagnene fra Hvaler er at de handler om nissen som stjeler «maten bort fra kyr han ikke likte og gav den til andre kyr han var glad i». Dette gikk særlig ut over en hest på Kjølholt: «På Kjølholdt hadde man en gang en hest som aldri kunde få kjøtt på bena. Den var så radmager at det var en ynk å se den. Det var selvfølgelig nissen som stjal maten fra den og gav den til andre dyr». Dette sagnet er meget atypisk, da norsk sagntradisjon gjennomgående fremstiller hesten som meget kjær for nissene. De opptrer både omsorgsfulle og beskyttende ovenfor hestene, og tok hevn på menneskene om de ikke gjorde det samme.
Selv om nissen på denne måten voldte stor ugagn fremstilles han også som en «moralens vokter» som sørget for sanksjoner når man overtrådte grenser. Et lokalt sagn forteller at nissen ikke tålte banning. «En tjenestegutt skulde sette inn hesten om kvelden og kom til å banne i stalldøra. Før han vet ordet av det, får han en ørefik så det synger om ørene på ham. Det var soleklart at det var nissen som på denne måten vilde gi ham en lærepenge». Dette sagnet finnes det flere varianter av i øvrig norsk tradisjon.
Det var ikke kun mellom nisser og mennesker det kunne oppstå disputter. Flere fortellinger skildrer hvordan nisser kunne bli uenige seg imellom og fyke i tottene på hverandre. Så også på Hvaler. «På Spjær så man i måneskinnet at Østgårdnissen og Vestgårdnissen sloss ved stordiket, så høiet føk om dem. Men det var ikke et høistrå å se om morgenen».
Selv om nissene var integrert i menneskenes gårdsfellesskap og kunne knyttes til et menneskelig moralsk univers var de samtidig frikoblet fra det menneskelige og tilhørte en parallell tilværelse. Det var noe uforutsigbart med dem som gjorde at de måtte behandles varsomt. Ikke alle kom like godt ut av det med nissene, og flere sagn viser hvordan nissene kunne foretrekke visse mennesker fremfor andre. Var det noen som falt i unåde kunne de bli hindret i å utføre sine oppgaver. Dette sjangertrekket kommer tydelig frem i et sagn fra Søndre Sandøy:
«En mann på Søndre Sandøy hadde vært på grannegården sin og kjøpt e ku. Da mannen skulde dra den med sig hjem, vilde ikke kua av flekken. Mannen trakk i klaven, men det kjentes som noen trakk i motsatt retning. Med ett delte klaven sig i 2, kua snudde og sprang så fort den kunde til fjøsdøra igjen. Nå så mannen en nisse som satt på ryggen til kua og lo av ham».
Nissesagnene er i dag en del av vår kollektive erindring og vi kan være glad for at det elitistiske forsøket på å utrydde disse fortellingene mislyktes. Etter reformasjonen på 1500-tallet ønsket Luther den katolske tradisjon og folkereligiøse praksis til livs. Her hjemme var det spesielt den kjente presten Erik Pontoppidan som gikk i korstog mot allmuens overtro. Han var en av 1700-tallets mest innflytelsesrike skikkelser og en av pietismens fremste talsmenn. De folkelige forestillingene ble ansett som papisme og levninger etter hedensk tro og var på denne måten en villfarelse og falsk religion som måtte utslettes.
På 1800-tallet ble folketradisjonen plassert i en ny fortolkningsramme hvor den nå ble ansett som uttrykk for en autentisk norsk kultur med kontinuitet tilbake til middelalderen. Tradisjonen fikk en viktig funksjon i etableringen av en kollektiv norsk identitet. Forestillingene ble fortsatt ansett som overtro, men ved at de ble gitt status som nedarvet norsk kultur og tradisjon var det viktig å samle inn og bevare dette. Mangfoldige fortellinger om nissen ble dermed skrevet ned.
Lokalt har Ruth Hult samt Erling Johansen og Knut Weel Engebretsen stått for innsamling av denne type materiale. Dette er vel verdt lesning. For de spesielt interesserte kan også Ane Ohrviks fremragende kulturhistoriske fremstilling av nissen anbefales. Min presentasjon er basert på de nevnte kilder.