Juleforberedelser: Slakting av julegrisen

På gårdene startet slaktingen allerede om høsten etter at avlingen var vel i hus. Men dyrene som skulle levere julekosten, ferskt kjøtt og flesk, fikk leve lengre. De ble som regel slaktet i begynnelsen av desember. Julegalten ble tatt til slutt, fordi den skulle bli så feit som mulig.

Det var mye folketro knyttet til slaktingen. Den skulle gjerne foregå på flo sjø, for da ble blødde grisen mest og busta gikk lettere av. Dersom grisen ble slaktet på voksende måne, fikk man drøyere og feitere flesk.

Slaktinga var en stygg og brutal affære, og gikk ikke stille for seg. Tre mann, slakteren og to andre, dro dyret ut fjøsdøra. Det var ikke uvanlig at man godsnakket med grisen under forberedelsene. “Dette ernte det granne fali” (Martin Bråten fra Trøgstad). Det var også vanlig å si: “det er ikke for hat, men for mat”.

Den vanligste metoden å slakte julegrisen på, var å feste grisen på en slede eller slakterkrakk. Uten bedøvelse eller skudd ble den lange, skarpe kniven stukket inn i halsen slik at dyret blødde i hjel. Når grisen var død, ble den flyttet til bryggerhuset. Der ble den lagt i et trau med kokende vann. Så ble den skåldet, skrapet, skåret opp og finpartert på kjøkkenet.

Av grisen fikk man flesk, ribbe, blodpølse, smult og sylteflesk. All maten ble lagret på stabburet.

Kilder: Ørnulf Hodne: Jul i Norge Rut Hult: Østfoldminne