Bergverksdirektør Henrik Kristian Borchgrevink

Første gang jeg hørte snakk om Bergverksdirektør Henrik Kristian Borchgrevink var i et møte med noen av Hadeland Bergverksmuseums Venneforenings medlemmer. Det oste av beundring og respekt når det ble snakket om denne mannen, selv 70 år etter hans død, og av personer som aldri selv hadde møtt han. Denne mannen måtte jeg finne ut mer om.

Henrik Kristian Borchgrevink ble født på Hamar 5. november 1865. Faren var Hamars første ordfører, Henrik Christian Borchgrevink og moren het Christine Gjestvang. Moren var lensmannsdatter og Henrik Kristian var yngst i søskenflokken på sju. Hele søskenflokken fikk gode utdannelser og hadde høyt respekterte jobber. Henrik Kristian tok artium ved Hamar skole i 1884, og deretter gjennomførte han Krigsskolens nedre avdeling og ble vernepliktig offiser og senere major. Det var likevel ikke en militær karriere Henrik Kristian skulle få, og kanskje lå bergverksdriften latent til hos den senere bergverksdirektøren. En av hans forfedre, Leonard Christian Borchgrevink (1698-1772) hadde i sin tid vært direktør ved Røros Kobberverk. Henrik Kristian tok Bergeksamen (Cand. Min.) i 1890, og arbeidet som bergingeniør ved Vigsnes verk på Karmøy fra 1890-92. Vigsnes var et kobberverk og kobberet i Frihetsstatuen i New York skal etter sigende komme herfra.

Kanskje var det fortellingen om Frihetsstatuen, som han helt sikkert hadde fått høre om på Vigsnes, som lokket Henrik Kristian til USA, eller kanskje var det andre grunner. Uansett reiste han, som så mange andre nordmenn på den tiden, til «the promised land» i 1892, hvor han arbeidet som maskiningeniør ved ulike bergverk fra 1892-99. Om han kjente til den vakre Severine Jensen Rossland før han reiste til USA, eller om de ble kjent «over there» er ikke brakt på det rene, men allerede i 1893 gifter han seg med Severine i Illinois. Sevy, som hun ble kalt, kom opprinnelig fra enkle kår i Søgne, hvor faren var husmann.

Herr og fru Borchgrevink kommer tilbake til Norge ca. 1899, og flytter inn i en stor, fasjonabel leilighet i Parkveien i Kristiania. Fru Sevy er husmor og Henrik Kristian er bergingeniør i en maskinforretning, men allerede etter få år blir han direktør for det som skal bli Hadelands Bergverk AS og noen få år senere blir han også direktør for søsterselskapet Bergverksaktieselskapet Norge.

Grua sentrum med blant annet Grua jernbanestasjon og Grua sagbruk. HBE1998/2:3 (c) Randsfjordmuseet

Det er ingen tvil om at bergverksdriften var utgangspunktet for utviklingen av tettstedet Grua. Gruvedriften kan spores mange hundre år tilbake i tid, men med åpningen av sinkfeltene på Nysetra i 1888 så framtiden lys ut for det lille gruvesamfunnet. I 1900 fikk Grua direkte jernbaneforbindelse til Kristiania, delvis på grunn av gruvedriften, og med etableringen av oppredningsverket «Vaskeriet» blomstret det lille tettstedet midt i skogen utover på 1900-tallet, mye takket være Direktør Borchgrevink.

Selv om Henrik Kristian og fru Sevy ofte kom til sommerstedet sitt, Bråten, på Grua, var det i Kristiania de hadde sitt faste hjem og bosted. De bodde stort og fint, og holdt seg med både «kokkepige» og «stuepige». Det må ha vært litt av en omveltning for husmannsjenta fra Søgne å bli fru Bergverksdirektør Borchgrevink. Henrik Kristian og Severine fikk ingen biologiske barn, og kanskje var det savnet etter barneføtter i gangene i de store leilighetene i Kristiania som gjorde at de tok til seg to gutter fra Sevys familie, Adolf og Theodor Kildahl. Fru Sevy var Adolf og Theodors grandtante gjennom hennes søsterdatter Dorthea (som igjen var søster til Ingeniør Reidar Norman, et kjent navn for alle med interesse for Hadelands Bergverk).

Bak f. h. Reidar Normann. Dame med hvit hatt er Marie Elisabeth Normann, damen med stor hatt er fru Borchgrevink. Guttene er Adolf & Theodor Kildal. Bergverksdirektøren er dessverre ikke med på bildet... HBE1998/3:19 (c) Randsfjordmuseet

Driften i sinkgruvene både på Hadeland og i Hakadal nådde et høydepunkt omkring 1910. Utfordrende driftsforhold, samt lavere sinkpriser som følge av første verdenskrig gjorde driften lite lønnsom framover mot 1920. Selv gikk direktøren personlig inn med penger ved flere anledninger for å redde driften, men til ingen nytte. I 1925 forsøkte arbeiderne seg på streik for å oppnå høyere lønn, men da var driften så ulønnsom allerede at direktøren var nødt til å la alle arbeiderne gå og driften ble avviklet.

Om det var de dårlige utsiktene for sinkdriften som fikk Henrik Kristian til å søke nye utfordringer, eller om han hadde andre grunner for å reise vekk vet vi ikke, men fra 1923, før driften var endelig avviklet på Hadeland, søkte han seg til bergmesterembetet for det Vestlandske bergdistrikt. Der virket han som Bergmester fram til han gikk av med pensjon i 1934. Fru Sevy døde i Bergen, 24. august 1932. Henrik Kristian reiser tilbake til Oslo etter at han ble pensjonist og bodde i Oslo da han døde i januar 1939.

Dagbrudd, muligens Nyseter på Grua. En mann skyver en vogn bortetter en skinnegang. HBE2003/5:1 (c) Randsfjordmuseet

Selv om bergverksdirektøren og fruen var bereiste, så var det på Grua direktøren ville bli begravet. Der hadde han selv vært pådriver for å få bygget et kapell for stedets innbyggere på begynnelsen av 1920-tallet. Det var til kapellet på Grua han sendte fru Sevys urne i 1932, hvor den ble oppbevart fram til en felles urnenedsettelse etter direktørens død i 1939. Herr og fru Borchgrevinks urner er plassert under to store, flate, anonyme steiner – visstnok etter eget ønske. Urnenedsettelsen skjedde omtrent samtidig med en utvidelse av kirkegården, slik at de ble gravlagt på et vigslet område, men på en del av kirkegården som ennå ikke var tatt i bruk. Derfor har trolig «myten» om at han ble lagt utenfor kirkemuren oppstått.

I minneomtalen ved Borchgrevinks død omtales han som en mann med mange interesser og en som nedla et overmåte dyktig arbeid på mange felter. Og til tross for at Borchgrevink ikke så seg i stand til å holde driften på Grua i gang utover på 1920-tallet, og et antall personer mistet sitt levebrød, har flere tidligere arbeidere ved bergverket omtalt direktøren som en mild og rettferdig mann som var høyt respektert i gruvemiljøet på Grua. Denne beskrivelsen og respekten henger altså ved hans navn enda, 70 år etter hans død.

Grua kirke J. H. Küenholdt A/S

Kilder & litteratur

Barth, Bj. Keyser 1929, Norges Militær Embedsmenn. A. M. Hanches Forlag, Oslo.

Borchgrevink, Bj. 1911 Slægten Borchgrevink med sidelinjer.

Digitalarkivets folketellinger / skannet tinglysningsmateriale

Diverse korrespondanse mellom Hadeland Bergverksmuseum og Lunner kirkekontor vedr. gravplassen

Søk i aftenpostens arkiv

Add a comment or suggest edits

Leave a comment or send an inquiry

Share to