Elektrisk Bureau - telefonfabrikk og industrigigant

Oppstarten av et selskap som skulle produsere telefonutstyr skjedde i en hektisk hovedstad der konkurransen var frisk om å tjene store penger på den nye oppfinnelsen telefon. Oppfinner Bell’s selskap trodde på lett match da de feide inn i Europa med sin oppfinnelse og plan om å få enerett på telefoni i by etter by. Det fikk de slett ikke – i hvert fall ikke i Norge: nasjonalisme og lokalpatriotisme sto sterkt, og misnøye med stive priser ga grobunn for kampanjer mot å «sende pengene våre til Amerika». Byene hadde heller ikke gitt Bell noen enerett da selskapet var først ute både i Oslo og Drammen, eller da de prøvde seg i Bergen, Trondheim og Stavanger. Lokale initiativer organisert som telefonforeninger, senere delvis brukereide aksjeselskaper med lokale interessenter, utkonkurrerte Bell etter hvert.

I første omgang ble det imidlertid en uvanlig vekst i antall telefonselskaper og telefonabonnenter med ulike telefonapparater, manuelle sentraler og egne telefonlinjer som snart krysset byene i et virvar over hustak og gater som vakte stadig stigende irritasjon. Knapt ti år etter Bells oppfinnelse lå Norge i verdenstoppen i antall telefoner pr. innbygger. Konkurransens resultat i prisfall, patriotisme og oppmerksomhet rundt telefonen kan være grunnen til dette.

Bell hadde nemlig ikke tatt ut patenter på telefonen i Skandinavia. Det betydde fri etablering av konkurrerende systemer, og flere importerte slike til Norge. Den sterkeste konkurrenten var svenske L.M. Ericsson. Ericsson hadde en aktiv agent i Norge i svensken Carl Söderberg. Under de mest hektiske utbyggingsårene fikk Ericsson problemer med å levere nok utstyr både på sitt eget hjemmemarked i Sverige og utenlands. Langt på vei hjalp Ericsson dermed sin norske agent i gang med å etablere en konkurrerende virksomhet. I tillegg rammet trolig den samme patriotismen som senket amerikanerne også svenskene på denne tiden, og Ericsson så kanskje sitt snitt til å kunne tjene på det norske markedet via et norsk stråselskap. Ideen om å etablere en egen fabrikk i Norge lå nær, og Söderberg ble en av initiativtakerne.

Carl Söderberg startet Elektrisk Bureau i 1882 med finansiell hjelp av gullsmed Oluf Tostrup. Söderberg brakte med seg et varelager og et solid kundegrunnlag som hovedleverandør til telefonselskapene i både Oslo, Bergen og Stavanger. Fra forretningslokaler i Karl Johans gate 5 var planen å fortsette salg av telefonapparater fra både Ericsson og andre merker som tyske J. Berliner, britiske Paterson og franske Madame Bonis. Bestyrer var ingeniør Bertrand Kolbenstvedt, som sammen med et lite personale på en håndfull teknikere og verkstedarbeidere solgte telefonapparater og drev annen elektrisk installasjon som brannvarslere og lysanlegg. Firmaet hadde også et viktig agentur på tyske Schuckerts sterkstrømsteknologi som dynamoer og elektromotorer.

I 1885 lanserte Elektrisk Bureau sin egen telefon basert på egne patenter. Söderberg selv hadde patentert en egen mikrofon som noen mente var en forbedring – andre en dårlig kopi av Berliners mikrofoner. Den som virkelig bidro med teknologiutvikling var instrumentmaker Thorstein Øyan, som ble ansatt som verksmester i 1883. Han var medeier i selskapet, og sidestilt med Kolbeinstvedt i den daglige ledelsen. Fra da av ble EB en norsk elektroteknisk industribedrift som satset på egenutviklete produkter og egen fabrikk. I 1886 kom Akers Mek. inn på eiersiden, og EB etablerte seg som en mer rendyrket fabrikk i lokaler ved Akers verft i Vika.

Fortsatt vekst i telefonmarkedet og en solid markedsposisjon, styrket av en ivrig produktutvikling med stadig nye og forbedrede telefonapparater, ga en kjempevekst for Elektrisk Bureau i Vika. Fabrikksjef Øyans første banebrytende design kom med EBs jernstøpte veggtelefon, som ble en stor salgssuksess. Fra da gikk EB fra å være et produsent som kopierte utenlandske forbilder til selv å bli kopiert. Øyan utviklet også en kullkornmikrofon som vakte internasjonal oppmerksomhet.

Suksessen muliggjorde, og krevde, en egen ny og større fabrikk. Den ble bygd på Majorstua, i det som i dag er Middelthunsgate 17. EB holdt hovedkontor og fabrikk her til 1970, da fabrikkbygningen ble solgt og kraftig ombygd til hovedkontor for Kredittkassen / Nordea. Fasaden mot Middelthunsgate ble bevart, men alle bakbygninger og interiører ble erstattet av nybygg. Sommeren 2019 ble hele bygningsmassen, også de tidligere vernede fasadene, revet av OBOS for å gi plass til nye boliger.

Det var en 2700 kvadratmeter stor fabrikkbygning i fire etasjer pluss kjeller og loft som sto klar i 1896. Det kunne produseres 6-7000 telefonapparater i året, og selv om dette forble et hovedprodukt ble det også utviklet og produsert annet teleutstyr som sentralbord, slik at EB kunne levere komplette anlegg.To år etter ble nabotomten bebygd med en stor lav fabrikkhall som ble tatt i bruk som en egen dynamofabrikk. EB hadde fortsatt elektriske anlegg på menyen, i tillegg til telefon. Et solid anker var agenturet på tyske Schuckerts sterkstrømsteknologi. Det var også denne som lå bak dynamofabrikken – her var det produksjon etter Schuckert-tegninger som gjaldt. Også her traff EB godt i en tid der Norge sto i starten av en omfattende elektrifisering. Ved århundreskiftet sto dermed EB som en av Norges ledende industribedrifter, med ledende markedsposisjon på telefoni, solid posisjon på elektriske anlegg, 370 ansatte, en voldsom aksjeutvidelse for å matche fabrikkutbyggingene, og en god lønnsomhet.

Samtidig var Elektrisk Bureau og Sem ikke fremmed for å inkludere kvinner også i den mer fagtunge delen av produksjonen. Norges første kvinnelige tekniske tegner (nok tilsvarende ingeniør om det hadde vært en mulighet for kvinner med sans for teknikk og konstruksjon…) Thea Falck-Ytter ble en betrodd medarbeider av Sem, og en fremtredende person i EBs tegnesal. Med sitt solide feste i hjemmemarkedet var neste naturlige steg å erobre verdensmarkedet. Tilløp var registrert i 1890-årene, bl.a. med bestillinger fra Danmark, men mest var det rosende omtale og oppmerksomhet ved ulike messer som skjedde, mer enn faktiske store salg utenlands.

Gjennombruddet på eksportmarkedet kom etter 1900, dels som en økt satsing av tvungen nødvendighet: Hjemmemarkedet krympet voldsomt i kjølvannet av krakket i 1899 og de urolige tidene i årene før unionsoppløsningen. Også samarbeidspartner Schuckert kom i problemer i Tyskland, og ble kjøpt opp av konkurrenten Siemens – og dermed forsvant det andre hovedproduktet fra EB-fabrikken da Siemens etablerte et egen datterselskap i Norge fremfor å fortsette samarbeidet med EB. I denne situasjonen ble eksport redningen. Den steg fra under 30 000 kroner i 1899 til over 500 000 kroner i 1904. Dette var likevel ikke nok til å kompensere for tapet av hjemmemarked og Shuckert-produktene – arbeidsstokken ble redusert og lønnsomheten sank i årene rundt 1905. Det var telefonapparater og sentraler som var de viktigste eksportproduktene, hovedsakelig til mindre private telefonselskaper. Verden over i alt fra nærmeste naboland og Storbritannia til pavens Vatikanstat, USA og storbyer i Afrika, Asia og Sør-Amerika gjorde EB seg gjeldende med konkurransedyktig teknologi og priser.

Situasjonen normaliserte seg igjen ganske raskt i tiåret frem til 1914 og utbruddet av første verdenskrig, med ny vekst i telefonmarkedet innenlands. De private telefonselskapenes tid var forbi, og det statlige Telegrafverket overtok først med Rikstelefon og siden med overtakelse av de private anleggene i by etter by og etter hvert bygd etter bygd. I alt dette ble EB en privilegert leverandør, delvis beskyttet av toll og en statlig innkjøpspolitikk som kunne prioritere norske produkter selv om de var dyrere enn for eksempel Ericsson eller Siemens. EB fortsatte også å ha en fot i sterkstrøm, nå i konkurranse med Siemens-Schuckert gjennom nye avtaler med amerikanske Westinghouse, og senere med svenske ASEA. Det at EB valgte å satse på flere hester, og samtidig konsentrere seg på hjemmemarkedet så fort det tok seg opp igjen, gjorde at EB forble mer en «stor fisk i en lite dam» enn en stor og konkurransedyktig telefonileverandør på verdensmarkedet.

I kriseårene under første verdenskrig ble eksportmulighetene kraftig redusert, og det var problemer med å skaffe både råvarer og arbeidskraft. Dyrtid og nøytralitetsvakt for de mannlige ansatte var også med på å øke utgiftene. Ekstraordinær produksjon av krigsmateriell som felttelefoner på statens regning kompenserte for en del av tapet. Økonomien i «jobbetiden» var samtidig optimistisk og ledet bl.a. EB til å investere i utvidelser i fabrikken og satse på egenproduksjon av bl.a. kabler og ledninger, som ikke kunne importeres fra Tyskland. Den ekspansive direktøren bak dette var Gabriel Sem, men han døde brått i 1916. Sems etterfølger ble rekruttert fra den ganske nye NTH i form av en av professorene der, den unge men likevel erfarne industrimannen og Tysklands-ingeniøren Jens Bache-Wiig. Han skulle få den tunge oppgaven å lose EB gjennom det første tiåret etter første verdenskrigs slutt, et av de mest økonomisk turbulente tiår i Norgeshistorien.

Et felt som ble sterkt rammet var sterkstrøm og kabelfeltet. Her hadde EB satset både før krigen, for å være med på elektrifiserings-bølgen, og under første verdenskrig med kabelproduksjon for å kompensere for bortfall av importert kabel og ledning fra Tyskland. Utbyggingen av de kommunale kraftverkene og installasjon av elektriske anlegg i hjem og arbeidsplasser fikk nærmest bråstopp etter 1920. EB kompenserte med mer aktivitet på telefonimarkedet, delvis støttet av en desto mer aktiv stat som bøtte på krisetidene med å sette fart på utbyggingen av rikstelefonnettet. Det kom også igjen store ordrer fra lokale telefonselskaper i Oslo og andre norske byer, og som smått også igjen fra eksportmarkedet. Mange av de tidligere markedene var falt bort, men til gjengjeld fikk EB flere store leveranser til den nye Sovjetunionen.

Verdenskrigen hadde imidlertid påført EB et større problem: Selskapet hang ikke lenger med teknologisk. Nå var det var nemlig automatiske telefonsentraler som gjaldt. EB hadde lansert en egen tidlig versjon av en slik allerede under Jubileumsutstillingen i 1914. Men til tross for at de hadde flere dyktige svakstrømsingeniører på utviklingslaben som jobbet videre med dette, så var ikke den relativt lille Oslo-bedriften i stand til å henge med i utviklingen i en tid da de var avskåret fra å følge med på det som skjedde utenlands, særlig i Tysland og USA. Også i Sverige satset L.M.Ericsson stort på utvikling av mer moderne telefonteknologier enn det EB behersket. Etter første verdenskrig fortsatte EB utviklingen av egne automatsentraler, og fikk levert flere små anlegg til ulike bedrifter. Men samtidig opprettholdt de produksjonen av det de kunne best: Manuelle sentraler som måtte betjenes av «sentralborddamer». Høydepunktet her ble leveransen av det som skal ha vært Europas største manuelle sentralbord i 1924 – rikstelefonsentralen i Oslo. Den hadde 96 vekslere og 192 arbeidsplasser. Samtidig var dette teknologi på overtid: En grunn til rekorden må ha vært at de fleste andre hadde gått over til automatiske sentraler.

Et annet felt som kom inn i EB på denne tiden som skulle få store langsiktige virkninger var radioteknologi. Trådløs telegrafi hadde alt vært et satsingsområde langs norskekysten og på skip, men det var tyste og amerikanske leverandører som dominerte her. Rundt 1925 kom radio med kringkastingens spede start, og dette skulle lose EB inn i radioteknologien.

De nye satsingene på 1920-tallet var ikke nok til å sikre økonomien i Elektrisk Bureau. Fabrikkutvidelsene og ombyggingene krevde store investeringer, og samtidig som Rex gjorde en viss suksess, droppet salget av klassiske produkter – særlig manuelle sentraler. Telegrafstyret, som var den største kunden av telefoner, gjorde også en bråstopp i innkjøp av telefoner etter 1925. Egne automatsentraler som kom på markedet i 1924 kunne heller ikke konkurrere med utenlandske, som også de norske telefonselskapene kom til å foretrekke. Den store fabrikken på Majorstua som hadde holdt over 1000 mennesker i arbeid i 1920, gikk snart for knapt halv maskin med under 400 ansatte. Jens Bache-Wiig kastet kortene i 1926, da økonomien fortsatt var elendig. Selskapet forsøkte seg på en redningsoperasjon, mens Bache-Wiig gikk til konkurrenten, ITT-eide Standard Electric. (Han kom til å lede dette selskapet frem gjennom diverse oppkjøp og fusjoner til storselskapet Standard Telefon- og kabelfabrik – STK. Han ble sittende som styreformann i STK til sin død i 1965.) En ny direktør, Caspar Hansen, fikk bare to års innsats med å rasjonalisere fabrikken på Majorstuen før også han ble erstattet. Tiltakene i fabrikken hjalp lite i kriseårene da selv statlige innkjøp uteble. Flere av aksjeeierne vurderte i 1928 sterkt å legge ned hele selskapet, og løse inn aksjene i eiendomsverdien. Men i stedet kom det ivrige oppkjøpere av aksjene: Den svenske hovedkonkurrenten LM Ericsson og flere norske stråmenn.

På den andre siden fikk også det som var av utviklingsmiljø i Oslo bidra til hele konsernet. Et fremtredende eksempel er den nå klassiske telefonen som ble utviklet av EBs konstruksjonssjef Johan Chr. Bjerknes og designert av kunstneren Jean Heiberg i 1932. Dette var verdens første telefonapparat uten den vanlige gaffelen som stakk opp over apparatet til å legge røret på, som var dominerende til da. Telefonen var dessuten lagd i formstøpt svart bakelitt, som var et helt nytt materiale som kom til å bli mye brukt særlig i elektroteknikk, og som også ga helt nye muligheter i formgiving. Også på innsiden var telefonen nyskapende med sitt tekniske skjema. Telefonen ble standard i både Norge, produsert av EB, og i Sverige ved LM Ericsson. Heiberg-telefonen satte også en ny standard verden over for hvordan telefoner skulle se ut.

Et lite kuriøst biprodukt som kom ut av plastfebrikasjonen var at ledig kapasitet ble utnyttet til produksjon av grammofonplater under Rex-merket. EB sikret seg flere populære norske slagerartister og la dermed plateselskap til på den etter hvert lange listen over aktivitetsområder på 1930-tallet.

Utover på 1930-tallet økte omsetningen mest i EB takket være tilgangene til Ericsson-sentralene, ny vekst i telefonsentraler og abonnenter i bygd og by, og den nevnte veksten i radiomarkedet. Her kom også skipsradioer og radiotelegrafi inn som en liten men viktig nisje for EB etter at de kapret Philips laboratoriesjef i Nederland, norske Leif Gaudernack, samt en rekke lisenser for Philipsprodukter. Men fortsatt slet EB med lønnsomheten. Mye av grunnen var sterk konkurranse og priskrig. Mange store leveranser til tross – det var lite penger å tjene. Noen leveranser gikk med tap.

Dette endret seg etter 1933-34 som en følge av dramatikk i globale selskapsøkonomien: Den kjente svenske finansakrobat og industrieier Ivar Kreuger hadde kjøpt seg høyt opp i LM Ericsson og drømte om verdensmakt på telemarkedet i samarbeid med amerikanske ITT. Lite gikk som planlagt i denne operasjonen. Dramatikken toppet seg da Kreuger ble funnet død på et hotellrom i Paris, etter det som etter alt og dømme var et selvmord. I etterkant kom det frem at Kreugers eierandeler i Ericsson nå var i hendene på erkerivalen ITT. Indirekte hadde dermed ITT sterk innflytelse over begge de to norske telefon- og kabelprodusentene: STK og EB. Denne situasjonen ble utnyttet til en effektiv, og hemmelig, markedsdeling som norske telemyndigheter godkjente i 1935. Telegrafstyret hadde på dette tidspunkt store planer om ny fart i teleutbyggingen, og trengte uansett alle mann på dekk i industrien for å produsere nok utstyr. Kabler, sentraler og apparater ble produsert på spreng av EB og STK og deres datterselskaper som EBs Den Norske Kabelfabrikk i Drammen, og enda måtte en stor import til for å dekke behovet.

Med sine høyteknologiske produkter ble EB en viktig industri i et Norge under tysk okkupasjon. Telefoner, sentraler og kabler var både viktig for å holde det sivile samfunnet i Norge i gang, men også av stor interesse for den tyske okkupasjons- og krigsmakten. Med direktør Albert Kvaal i spissen holdt Elektrisk Bureau hjulene i gang i balansen mellom å etterkomme tyskernes krav til produksjon og leveranser, og holde den nasjonale linjen. Det fortelles om aksjoner fra de ansatte i form av alt fra gå-sakte-aksjoner og radiolytting til ren sabotasje. Hjemmefronten skal ha plassert sine folk i bedriften og brukt lokaler til møtevirksomhet og hentet ut viktig sambandsutstyr til bruk i motstandsarbeidet. 22 desember 1944 gjennomførte Mil.Org. sågar en sabotasje inne i fabrikken da en nesten ferdig radiosender som tyske militære skulle ha ble sprengt. Alt dette skal ha foregått med direktør Kvaals stilltiende samtykke, mens han holdt tyskerne fra døren ved selv å fronte sine tyske sympatier fra sin studietid, og melde seg inn i NS. Kvaal ble arrestert i 1945, men aldri tiltalt for noe. Han kom imidlertid aldri tilbake til EB.

Med nedslitt fabrikk etter trang mellomkrigstid og enda trangere okkupasjonstid skulle gjenoppbyggingen markere en ny giv for Elektrisk Bureau. Det tok imidlertid lang tid før det ble noe å juble for akkurat på dette området. Blant alt som skulle gjøres i en tid med knapphet både på arbeidskraft, råvarer og valuta å bruke til import av nødvendige varer, kom sivil telefon langt ned på lista over det det styrende Arbeiderpartiet mente var verdt å prioritere. Så sent som i 1957 uttalte LO-leder Konrad Nordahl at telefon-nøden – det at vanlige folk i Norge rett og slett ikke fikk telefon – var en «fornem nød». Dvs. ikke livsviktig, men mer av et luksusgode som fikk komme senere. Telefonen var for arbeidslivet, de som hadde hatt telefon før krigen, og ellers for leger og andre «viktige» personer. Vanlige folk fikk bruke telefonkioskene som dukket opp i stigende antall over hele landet. Holdningen satt lenge, og virkningene av den var merkbar til langt ut på 1980-tallet, da det fortsatt var lang ventetid for å få privat telefon mange steder i landet.

For telefonindustrien som Elektrisk Bureau var dette en alvorlig strek i regningen på 1950-tallet. Bestillingene på nye telefoner uteble, og fabrikken igjen truet av nedbemanning. Kampanjer for større bevilgninger til Televerket hjalp noe, men viktigst var at bedriften igjen fant nye nisjer å utnytte i ventetiden. Datterselskapet Industrikontroll A/S ble opprettet i 1948 for produksjon av stemplingsur og hullkortsystemer. I 1955 ble Norsk Signalindustri A/S opprettet for produksjon av jernbanesignalanlegg.

For også EB fikk store ordre på radioteknisk utstyr og store ordre både fra forsvaret og Televerket. EB hadde også gode tider innen skipsradio i den siste maritime gullalderen på 1950-og -60-tallet, da den norske handelsflåten ble fornyet og utvidet, og antallet norske skip og sjøfolk på alle hav nådde sitt maksimum. Også utbyggingen av NRKs sendernett for FM-radio og ikke minst fjernsyn sikret store ordrer fra Televerket, som var ansvarlig for nettet, til Elektrisk Bureau.

Gjenreisings-Norge betydde også boligbygging med behov for elektrisk utstyr, og erstatning av tapte og nedslitte husholdningsapparater som komfyrer og varmeovner. Rex-merket og produksjonen av brunevarer gikk derfor godt til et stykke ut på 1960-tallet, da markedet begynte å bli mettet, og konkurransen hardnet både fra innenlands produsenter og fra import. EB solgte komfyrproduksjonen til Sarpsborg Elektriske Fabrikker i 1962, og i 1968 ble handelsavdelingen solgt til Per Kure og Rex-butikken på Hambros plass ble til Økonom. Det var da mer enn nok å gjøre på telefeltet, og EB gikk inn i sin siste glansperiode.

Rundt 1970 blåste alle vinder i EBs retning, og glansdagene varte helt til bedriften feiret sitt 100-årsjubileum i 1982. De usikre år-til-år-avtalene med Televerket ble fra 1960-årene erstattet av femårsplaner, der EB og STK ble sikret store bestillinger til svært gunstige priser – for produsentene. Fortsatt gjaldt en innkjøpspolitikk som beskyttet norske produsenter, og telefeltet hadde fått høyere prioritet på statlige budsjetter. Og dette kom i tillegg til suksesser på radio-området. For EB var det tid for ekspansjon og fornyelse også i fabrikkene.

Her ble det i første omgang et poeng å komme seg ut av Oslo-gryta, hvor kampen om plassen og arbeidskraften var stor. Ved å dra helt til Aust-Agder fikk EB dessuten fatt i distriktsutbyggingsmidler og lokale støttekroner til industrireising. Den første satsingen kom derfor på Hisøy ved Arendal, der en stor og moderne fabrikk ble bygd i flere trinn fra 1962. Her ble deler, telefonapparater og etter hvert særlig telefonsentraler produsert. Produksjonen av telefonapparatene ble flyttet til en egen telefonfabrikk i Risør i 1976. Det var også tid for å si farvel til Majorstuen. Et nytt stort hovedkontor og fabrikk ble bygd på Billingstad i Asker i 1970-72. En delefabrikk med bl.a. plaststøperi ble bygd på Lørenskog i 1979.

I operasjonen, hvor EB altså ble en medspiller i den statlige industripolitikken – typisk for 1970-årenes «politiserte økonomi» som historikerne Christensen og Rinde sier det, overtok EB aksjene i Nera fra Bergenske Investa og Elektro Union for en krone. Gjelden som fulgte med på kjøpet ble dels sanert av staten, og dels refinansiert av staten. En snuoperasjon ble satt i gang for å forene EBs og Neras gode radiolinjekrefter i et nybygg på Kokstad utenfor Bergen. Alle hjerter gledet seg i Bergen.

Etter 1980 snudde de industripolitiske vindene, og også teknisk skulle det bli stridt for EB. Politisk vendte det fra Arbeiderpartiets siste storhetstid til Høyrebølge og Willoch-regjeringen. Dette ble fulgt opp av et frislipp i bank og finans, en mindre eiesyk og styringsvillig stat, og en inntreden av en ny type næringslivsledere. Inn kom økonomene skolert i å tenkte på aksjeeiernes profitt fremfor en bredere samfunnsansvarstenkning som hadde preget mange av landets største industribedrifter i den grad at de kanskje hadde sakket akterut i innovasjonstakt og lønnsomhet. Elektrisk Bureau var nok en av disse, som hadde levd godt på høye priser til Televerket, og det markedet de nær hadde monopol på. Andre deler av virksomheten fikk lov til å ekspandere og / eller gå med underskudd, finansiert av de delene av selskapet som gikk bra. Den voldsomme ekspansjonen hadde styrket selskapets verdi, men ikke lønnsomhet. I jubileumsboken som kom ut i 1982 – et toppår for EB - ble det bl.a. skrytt uhemmet av selskapets store satsinger på nye fabrikker og anlegg, som ga selskapet en solid grunnkapital. Det er påpekt at dette kan sees som en invitasjon til det som skulle komme: Jappetidens aksjeraid etter selskaper med lav aksjeverdi og skrantende lønnsomhet, men store eiendomsverdier.

Den første av jappetidens finansakrobater som meldte seg var Niels A .B. Bugge. Høsten 1984 kjøpte han seg opp i EB på samme måte som han hadde kjøpt seg inn i tradisjonsrike men skrantende bedrifter som Porsgrund Porselæn og Helly Hansen. Før året var omme eide Bugge-gruppen 25% av EB – like mye som Ericsson. I motsetning til Ericsson kunne de nye eierne ingen ting om telefoner. Nå var det helt andre logikker som gjaldt, og den gamle ingeniørtunge ledelsen i EB skjønte knapt hva som traff dem. I finansavisene og børs-kretsene lød tipsene at EB var et kupp – aksjeverdien var knapt høyere enn prisen på 100 000 kvadratmeter kontor- og industrilokaler, «og på kjøpet får man en spennende fremtid innen telekommunikasjoner», som det het i Kapital.

Den spennende fremtiden skulle vise seg å bli i overkant spennende: EB tapte en avgjørende sjanse i det som var det neste viktige teknologiske spranget i telesektoren: Digitalisering. På samme måte som EB i 1920-årene satt fast i manuelle sentraler i automatsentralenes tid, tapte EB anbudskonkurransen om Televerkets digitale satsing. EB hadde satset alt på sine status som «hoffleverandør», og på Ericssons digitale sentraler Axe. Og på den sovende konkurransen med Standard Telefon og Kabel – STK, som EB hadde delt Norgesmarkedet med etter avtalen fra 1935. Nå ville Televerket ha samme standard og system over hele landet, dvs. kun en leverandør. Konkurransen reell. STK satset alt på å vinne konkurransen på bekostning av EB – og STK vant med sin eier ITTs digitale System 12. Dette ble offentliggjort i 1983, og EB-jubelen fra 100-årsjubileet året før stilnet raskt.

I denne situasjonen hadde EB lite å stille opp med under det aksjeraidet selskapet ble utsatt for. Bugge-gruppens representant kom inn i styret, noe som utløste streik blant urolige arbeidere i EB. Det ble iverksatt en rekke analyser for å finne ut hvordan man kunne få ut lønnsomhet fra EB-gruppen, som den nå ble kalt. Mye kunne legges ned, annet kunne selges dyrt. Datterselskapet Norsk Kabelfabrik i Drammen kunne alene angivelig selges for mer en halvparten av EBs totale verdi. Alle disse opplysningene drev aksjekursen i været, og Bugge kunne snart selge med god fortjeneste.

Kjøperen som sto klar var EBs gamle bekjente - NERA-eieren fra Bergen, Investa, som også svingte seg opp i jappetidens aksje- og industri-raid. Her var det fortsatt spor av formuen fra Bergens Telefonkompagni som var i spill, sammen med øvrig bergensk bank- og forsikringskapital og en innfløkt flora av lån, bl.a. fra en rekke banker i Bergen. Etter å ha fått forsikringer om at den helt sentrale teknologipartneren Ericsson fortsatt ville samarbeide med EB under Investas eierskap, og etter å ha lyttet til de ansattes protester, og ignorert dem, overtok Investa 60% av EB i desember 1985. Inn som leder kom Investas betrodde «ryddegutt» Kjell E. Almskog. Kjell Kveim gikk av som den siste ingeniør-leder av EB.

De bergenske eierne hadde store planer for EB, og Kjell Almskog var rett mann for jobben. Styret og EB-ledelsen delte det nye og tidsriktig synet på industri, at det handlet om lønnsomhet i alle ledd. Arbeidsplasser i industrien var trygge bare når de gikk med overskudd. Å la overprisede telefonsentraler eller telefonapparater sponse ulønnsomme deler av bedriften var ikke lenger aktuell politikk – heller ikke fra politiske myndigheter. EB gjennomgikk en betydelig omstruktureting, og styring og rapportering etter stramme budsjetter med blikk på bunnlinjen ble innført i alle kriker og kroker i selskapet. Det var nok nødvendig i en ny situasjon både i den hjemlandske telesektoren og det globale handelsmarkedet.

Også beskyttelsen fra importerte billigvarer opphørte. Etter 1985 be det varslet opphør av forbudet mot å koble til en hvilken som helst importert telefon på det norske telenettet. EB-telefonens monopoltid var forbi, og billige importerte biapparater ble årets julegaveslager i 1987 og 1988. For telefonfabrikken i Risør betydde det krise, og forsøksvis omstilling til konkurranse på inn- og utenlandske markeder. Det gikk ikke veldig bra, til tross for mange gode produkter og sågar et forsøk fra noen av fabrikkens ansatte på 1990-tallet med å etablere en helt ny terminalfabikk under navnet Product Finders International (PFI). Dette selskapet gikk inn ca. 2002.

Den nye holdningen til industriaksjer og selskaper førte til raske og store endringer i norsk industri i siste halvdel av 1980-årene. For EB under Almskog og Investas ledelse rullet det på med at EB høsten 1986 overtok det som hadde vært Investas holdingselskap, Elektro Union. Dette var en gigantisk aksjehandel som flyttet hundretalls millioner fra EB til eierne i Bergen – Investa / Vestagruppen. EB ble dermed eier av bl.a. National Industri i Drammen, installasjonsselskaper som EGA og offshore-virksomhet, i tillegg til alt innen telefon og kabel, samt radiofeltet, som fra 1987 også inkluderte Lehmkuhl Radio på Skøyen.

Oppkjøpet av denne bedriften illustrerer i hvor stor grad eiendom var med på å styre disse operasjonene: Lehmkuhl kostet EB 96 millioner, men på kjøpstidspunktet hadde EB alt fått bud på eiendommen på Skøyen på 68 millioner. På kjøpet fikk de et radioteknisk utviklings- og produksjonsmiljø i verdensklasse, og en rekke gode kunder. Og dette var bare en relativt liten industri- og eiendomshandel på denne tiden. Innregningen av industrieiendommers verdi og utviklingspotensiale bestemte skjebnen for bynære industrigiganter i rask rekkefølge etter 1980, med Aker Brygge, Nydalsbyen, Kværnerbyen og Skøyen som bare noen eksempler fra Oslo. 30-40 år etter er det de industriområdene som ble utbygd "på landet" som står for tur: Elektrisk Bureaus nye fabrikker både i Asker og i Arendal er under riving, og erstattes av boligkomplekser.

1987 fulgte med enda større turbulens. Nå var de mest gylne åttiårene over i Norge, og eiermiljøene i Bergen begynte å vakle for alvor. Salg av den mest verdifulle biten – Elektrisk Bureau – var uunngåelig. Igjen sto svenskene klare – denne gangen ved ASEA – et annet selskap i Wallenberg-sfæren. Svenskene fikk i første omgang overta 20% av aksjene i EB i 1986. Sensommers 1987 kom det store skiftet: Svenske ASEA skulle fusjonere med sveitsiske Brown Bovery (BBC) i det som ble en av verdens største industrifusjoner til giganten ABB. ASEAs ledelse hadde EB i bakhodet i denne fusjonen. Norsk elektroteknisk industri skulle samles – det som kom inn i bildet her var særlig ASEA Per Kure på Hasle, sveitsiske NEBB på Skøyen, foruten nå EB-eide National i Drammen. ASEAs plan var å samle alt under EBS eierskap, og at nye ABB skulle få EB-aksjer i bytte mot et milliardbeløp til Bergen. I rekordfart ble planen gjennomført – i august 1987 ble det kjent at ABB nå eide 63% av EB. Investa satt igjen med 1,4 milliarder, og Nye EB ble lansert på Grand som Norges største privateide industriselskap, med 15000 ansatte og omsetning på 10 milliarder kroner. EB ble lovet store oppgaver i ABB, bl.a. et hovedansvar for vannkraftteknologi og offshore. Mange av de 15000 ansatte ante likevel uråd. Hele prosessen hadde skjedd i en fei, og uten medvirkning fra de ansatte. Ved mange av de berørte bedriftene var ikke engang ledelsen orientert. Løfte om særstilling for norske EB skapte misnøye i andre ABB-land, men var trolig en taktisk manøver for å sikre politisk velsignelse for operasjonen. Det skulle vise seg at EBs særstilling ikke skulle vare. De nye eierne hadde fortsatt Almskog i sjefsstolen, og målet var videre effektiviseringer og omstruktureringer.

I denne sammenhengen skal vi først og fremst konstatere at Elektrisk Bureaus opprinnelse og lengste tradisjon – telefoni – forsvant i 1988. Det var igjen gamle kjente som kom: LM Ericsson, også det i Wallenberg-sfæren. I første omgang ble EB Telecom i Asker, Risør og Arendal, solgt til Ericsson, først halvveis som EB-Ericsson. Høsten 1988 ble det varslet omorganiseringer. På det tidspunkt var det 450 ansatte i Telecom. Data-delen ble solgt til Nokia, og da var det under 200 igjen i EBs gamle kjernevirksomhet. På nyåret i 1989 ble det klart at Ericsson overtok resten av selskapet, og kun Ericsson ble igjen som navn både i Asker og på Hisøy. Sørlandsmiljøet forble et sterkt kompetanse- og utviklingsmiljø for den svenske giganten mye lenger enn det mange hadde trodd på forhånd. Frykten for at svenskene ville samle alle de globale kreftene i hjemlandet var sterk og reell, men enn så lenge så holdt teknologimiljøet i Aust-Agder stand med den kompetansen de kom til å utvikle særlig innen mobiltelefoni og software til dette. Antall ansatte i Arendal tok til å stige igjen.

Da var det verre lenger nord på Sørlandet. Telefonfabrikken i Risør hadde halvert arbeidsstokken allerede før ABB-overtakelsen fordi telefonsalget stupte i EB etter at det ble tillatt å bruke importerte telefoner. Risør hadde satset på at kvalitet skulle berge dem i konkurransen, og også åpne muligheter på eksportmarkedet, men hadde ikke lyktes i særlig grad. I 1993 slo ABB det som var igjen sammen med ABB Nera, som overtok fabrikken. I 1995 ble NERA solgt ut av ABB, og fabrikken i Risør ble solgt til nabobedriften Kitron, som la ned Risør-fabrikken i 2000. De siste 130 ansatte ble tilbudt jobb i Arendal - i Kitrons fabrikk i det gamle EB-bygget på Hisøy.

Det gikk ikke langt inn på 2000-tallet før Ericssons gullalder var over på mobilmarkedet. Det såkalte dot.com-krasjet som rammet data- og teleindustrien rammet Ericsson svært hardt. Over 1000 ansatte i Norge ble til noen hundre på få år. Mellom 2001 og 2004 forsvant over 300 av de nær 450 ansatte i Grimstad. De som ble igjen, ble i stor grad knyttet til Ericssons utviklingssenter i Lund i Sverige. Problemene fortsatte, og ble forsterket etter 2010 da de skandinaviske kjempene Nokia og Ericsson ble kibbet nesten helt ut av mobilmarkedet da smart-telefonene kom med iPhone i spissen. I 2011 ble det bestemt at all Ericssons utviklingsvirksomhet i Norge skulle legges ned. Tilbake var bare noen markedsføringsstillinger i Asker. Med det var siste rest av Elektrisk Bureaus telefoneventyr over. Men mye var igjen både i form av gamle virksomheter i nye selskaper. Også i Agder-regionen ble det etablert mange nye virksomheter basert på den kompetansen som var bygd opp innen data- og teleteknologi. NERA forble et eget selskap under EB, men snart skilt ut som eget selskap som ABB Nera. Her fulgte også EBs telefonfabrikk i Risør med på kjøpet. NERA ble solgt ut av ABB i 1994-95, i første omgang til en norsk eiergruppe.

For de fysiske spor etter en norsk industrigigant så det mørkere ut – særlig i året 2019. Som ved en tilfeldighet blir både siste rest av fabrikken i Middeltunsgate på Majorstuen og det meste av fabrikken på Billingstad fra 1970 revet sommeren 2019. Også i Arendal er det planer om å rive EB-fabrikken på Tangen og satse på boligbygging. Tar vi med at hele National, som hørte til EB i noen år rundt 1990, også skal jevnes helt med jorden for å gi plass til nytt sykehus i Drammen, så er det klart at det snart vil være få synlige spor etter det som i flere år var Norges største industriselskap.