Fastelavnsriset

Tida før påske, nærmere bestemt de 40 dagene før 1. påskedag, er kjent som fasten. I denne perioden praktiserer mange, særlig innenfor den katolske kirken, en asketisk livsførsel ved å gi avkall på goder man ellers unner seg. Dagene rett før fasten innledes, er imidlertid helt motsatt. Da gjelder det å spise så godt man kan. Denne festen er det vi i dag kaller fastelavn, og som vi i Norge markerer med å spise boller med krem og pynte med fargeglade fastelavnsris. Fastelavnsrisene er nesten uten unntak laget av medlemmer i Norske Kvinners Sanitetsforening, som innførte fastelavnsriset til Norge i 1946.

Bestemors fastelavnsris

Artikkelforfatteren sammen med bestemor Magnhild og bestefar Ole på trappa til gamlestua i Storbråten, en 17. mai tidlig på 1980-tallet. Foto: utlånt fra artikkelforfatteren. Jan Erik Storbråten

«Garvik unge sanitet» var betegnelsen på Sanitetsforeningen med nedslagsområde i grensetraktene mellom Austvatn og Garvik kretser. Bestemor Magnhild (1913–2000) var ubestridt leder av foreningen i alle år. Medlemsmassen utgjorde kun kvinner i tillegg til ett mannlig støttemedlem. Møtene gikk på omgang hos medlemmene. Da turen var kommet til bestemor, inviterte hun alltid noen ikke-medlemmer som hun syntes hørte med i benningslaget. Barnebarna fikk være med på forberedelsene og også på sjølve møtet der bestemor med litt høytidelig mine leste opp sakene fra «hovedforeningen» før bevertningen ble satt fram. Bestemor disket opp med snitter, lefse, kaker og kaffe. Dersom hun hadde noen skinntrytevin ferdig, kunne det også vanke en smak av denne, servert i små drammeglass. Alkoholinntaket på møtene var imidlertid begrenset til dette glasset, og ingen av damene sjanglet hjem.

Ris «på tur»

Utpå etterjulsvinteren var det tid for årets produksjon av fastelavnsris. Prosessen startet i god tid før fastelavn ved at bestefar fant fram øksa og hogg ned småbjørk langs jordekantene. Bjørka ble fraktet hjem og dratt inn på det store kjøkkengolvet i gamlestua. Her ble kvistene kakket av buskene og satt i plastbøtter til framdriving. Bestemor var nemlig nøye på at risene skulle «være på tur», altså ha små musører, når de ble solgt til folk. Etter noen dager med fyring og lauvspretting i kjøkkenet ble kvistene satt sammen til fine ris. Bestemor og bestefar var sammen om dette arbeidet og produserte flere titalls fastelavnsris. Kvistene skulle være rette, krokete kvister ble kassert. Bestefar var ansvarlig for å binde risene godt sammen i botn. Til dette brukte han av sitt rikholdige restlager av luntetråd som han hadde liggende etter byggingen av den nye grendevegen i 1970, hvor han var sprengningsbas. Luntetråden var trukket med et plastbelegg av enten grønn, rød eller gul farge. Plasten ble trukket av og den blanke, fine tråden brukt til binding av risene.

Da risene var ferdige, ble fjøra satt på. Hver fjørdusk var satt sammen av enkeltfjør som bestemor monterte i forvegen. Fjøra kom i en hvit pappeske fra «hovedforeningen» sammen med små, runde papirlapper med sanitetssymbolet på. En litt spesiell praksis som jeg tviler på at var intensjonen til Norske Kvinners Sanitetsforening, var at bestemor praktiserte gjenbruk av fastelavnsfjør. Det var nærmest en uskreven regel å levere inn fjøra etter at fastelavnsriset ble kastet ut. Gjenbruksprinsippet var nemlig en naturlig del av bestemors innebygde nøkternhet. Dessuten sørget det for et noe høgere nettobeløp som de kunne sette inn på foreningens konto. «Bruktfjøra» ble diskret satt inn mellom den nye og ingen merket forskjellen.

Salgsrunden

Uka før fastelavn tok bestemor ei bøtte som ble festet til setet på sparken og tredde nedi tett i tett med fastelavnsris og gjorde «runden» i grenda som utgjorde hennes salgsrode. I plisserstakk og skaut besøkte hun alle husstander med sparkstøttingen og kombinerte salg av fastelavnsris med kaffe og en hyggelig prat og kanskje en meningsutveksling omkring gjøren og laden i bygda. Det ble ikke gjort forskjell på noen, og alle fikk besøk av den ivrige sanitetsdama på sparkstøtting, inkludert medlemmet i Jehovas vitner som ikke kunne ta i mot riset, men gladelig ga pengene til støtte for sanitetsdamenes arbeid. En annen raritet var kjerringa som hadde noe så særegent som fjørallergi, et ytterst sjelden diagnose på tidlig 1980-tall i Storbråtågrenda. Heller ikke hun slapp unna besøk og donerte et beløp lik prisen på et fastelavnsris for å slippe å ta det i hus.

Bestemor har for lengst innstilt sin jordiske produksjonen av fastelavnsris, men sanitetsforeninger over hele landet, og Solør-Odal inkludert, produserer fortsatt flotte fastelavnsris og selger dem til inntekt for kvinners helse og livsvilkår, og finansiering av forskning i regi av Norske Kvinners Sanitetsforening. Ønsker man en hel fastelavnsbusk til en litt høgere pris, ordner de også dette. Skikken med fastelavnsris kommer fra Sverige, og er av hedensk opprinnelse. Risene ble brukt i den hedenske vårfesten for å vekke til live fruktbarheten til kvinner, dyr og trær, ifølge historien. Denne siste detaljen var imidlertid aldri tema på medlemsmøtene i Garvik unge sanitet.

Knut Ola B. Storbråten, Nord-Odal, født 1974. Konservator, Anno museum, Odalstunet. (Artikkelen sto første gang på trykk i tidsskriftet Solør-Odal nr. 1 i 2018.)

Nytt fastelavnsris

I 2018 begynte Sør-Odal sanitetsforening med hjerter av bjørkeris i tillegg til vanlige ris. Hjertene dekorerte de med lilla og hvite fjær.

Share to