Den historiske sjekkeboka

I museenes samlinger finnes det spor av gammel kjærlighet. Disse gjenstandene gir oss perspektiver på hvordan vår måte å nærme oss hverandre på er i kontinuerlig endring. Kjære Tindergenerasjon, les og lær.

Nattefrieri - du må vente til lørddan

Den daglige omgangen mellom mann og kvinne var i eldre tider sterkt begrenset av folkeskikken. De vanlige begreper om sømmelighet fordret at de skulle holde seg på avstand når folk så på, og enhver tilnærmelse fra guttens side ble omfattet som en usømmelighet. Menn og kvinner satt derfor både til fest og til hverdags hver for seg.

De unge guttenes og jentenes anledning til å lære seg hverandre å kjenne var begrenset til en bestemt tid, nemlig lørdagskvelden. Da tok jentene imot besøk av guttene på sengen. Det var gjengs også innen samfunnets høyere kretser at kvinner tok imot visitter liggende til sengs. Dette ble ikke sett på som uanstendig, fordi jentene hver lørdags natt, i motsetning til ellers, lå fullt påkledd på sengen, og det var gjerne flere jenter på samme rom. Guttene som kom på besøk måtte be om lov til å komme inn og til å legge seg på sengen ved siden av henne. Ethvert forsøk på usømmelighet var nok til å gjøre vedkommende uglesett i bygda.

Bodde kjæresten langt borte, kunne det være utfordrende å få avlagt jenta det skyldige besøket for så å nå hjem igjen før det ble dag, og besøket måtte i disse tilfellene bli meget kort. Det fortelles en historie fra Trøndelag om en gutt som gikk tre mil om natten og enda var hjemme igjen før folk sto opp. «Jeg spiste ikke, jeg bare rev til meg en kvann på veien. Ikke sov jeg heller, jeg bare gikk opp i senga og så gikk jeg igjen».

Nattefriing var en institusjon i bondesamfunnet, og foregikk over hele landet. Skikken kan føres tilbake til middelalderen, og noen forskere mener at den kanskje har røtter enda lengre tilbake i tid. En gutt kunne besøke ei jente i årevis uten at noe ble avgjort mellom dem, og først når det var utsikt til levebrød og giftemål kunne han tenke på frieri.

Runaway Bride eller brudeløp på godt norsk

Julia Roberts satte en joggesko midt inn i den norske kulturhistorien da hun spilte inn den romantiske komedien "Runaway bride" i 1999.

Når gutten hadde fått ja fra jenta, og dessuten fått sine foreldres samtykke, fremførtes det formelle frieri for foreldrene til jenta. Dette ble imidlertid ikke fremført av frieren selv, men gjennom en som kunne snakke godt og som kjente de formalitetene som man måtte igjennom. Under selve frieriet ble frieren igjen utenfor huset og gjemte seg bort, eller han spilte den stummes rolle på en krakk ved inngangsdøren. Når så foreldrenes samtykke var gitt, gjaldt det å få tak i jenta. Dette var ikke alltid så lett. De alminnelige sømmelighets-begreper fordret ikke bare at hun ikke skulle vise sine følelser, men det var også et tegn på blyghet når hun gjemte seg bort og gårdens øvrige jenter hjalp til med å skjule henne.

Det er mulig at det er denne skikken med leting etter jenta som hadde gjemt seg bort, som opprinnelig ble betegnet ved ordet bryllup (brudhlaup = brude-løp).

Når jenta endelig ble funnet og kom inn i stua, ble hun gjort kjent med overenskomsten, som deretter ble beseglet ved at de unge ga hverandre hånden. Det samme gjorde foreldrene og «belemennene» (de som fremførte frieriet). Dette kaltes festemål, og de unge ble vanligvis fra nå av betraktet som ektefolk. Festemålet var ifølge den folkelige oppfatningen den egentlige ekteskapsstiftende akten

Kjærestegaver og festegaver

Til å begynne med opererte guttene i flokk under nattefrieriene og de kunne besøke flere jenter på en kveld. Når det etter hvert ble til at en gutt besøkte én bestemt jente ble små gaver utvekslet. Gaven var en innledning til et bekjentskap som man håpet skulle utvikle seg til noe mer. Dersom hun beholdt gaven var det et viktig signal. Om han kom igjen en uke etter og gaven enten var i bruk eller var lett synlig, kunne han regne med at følelsene var gjensidige.

Guttene kunne lage forskjellige gjenstander i tre for å tiltrekke en jentenes oppmerksomhet. Gjenstandene omfattet nesten alltid redskaper som en kvinne trengte i sitt arbeide, bortsett fra slike som var beregnet på matlaging. Gjenstandene hadde ofte en dekor med tydelig symbolikk som for eksempel en fugl omkranset av et hjerte. Blant disse gavene var skjeen, ofte kalt frierskjeen, blant de første og viktigste oppmerksomhetene som ble forært. En slik overrekkelse kunne skje under nattefrieri eller på kirkebakken, men alltid godt skult fra omgivelsene. Man kjenner frierskjeer fra mange land i Europa.

Brudekroner fra Digitalt Museum

Mangletreet - bondekulturens strykejern og ultimate kjærlighetsgave

Mangletreet utgjør en stor gruppe blant kjærestegaver, og har vært gitt både som kjæreste- og festegave, det vil si både som en innledende gave og en gave for å befeste et etablert forhold. I Norden har man brukt mangletrær til å glatte tøy med siden renessansen. Mangletreet består av en flat fjel med et håndtak. Ofte er det rikt dekorert og har risset inn initialer og årstall. Noen ganger har mangletrærne vært laget av profesjonelle håndverkere, mens andre ganger har frieren laget det selv: «1744 den 20. November skar ieg ud denne fjel, det var i den tiden ieg Anne Hansdatter feste». Svært mange mangletrær har håndtak utformet som en hest. De fleste forskere mener at hesten her har vært brukt som fruktbarhetssymbol.

Av andre kjæreste- og festegaver gitt fra ham til henne kan nevnes båndvev, banketre (til å banke vaskemiddelet ut av tøy), samt esker, tiner, skrin og salmebok.

Gaver i tråd mellom gutter og jenter er et europeisk fenomen med lange tradisjoner. Blant jentene var såkalt juletråd eller juledokke en beskjeden oppmerksomhet som de innledningsvis kunne forære guttene de syntes ekstra godt om. Skikken med juletråd var utbredt mange steder i Norge, og mange gutter satt sin ære i å få så mange tråder som mulig. Disse ble festet på hatt, krage eller jakkeomslag for å vise dem frem og samtidig signalisere at han hadde jentetekket.

Andre gaver som ble gitt til fra henne til ham kunne være strømpebånd, vanter, votter eller andre tekstile gaver. Gavene ble vurdert med kritiske øyne, da det var en pekepinn på hennes flid og nøyaktighet, og på hvordan hun ville duge som en fremtidig hustru.

Juletråder fra Digitalt Museum

Kilder

Festegaver – kjærestegaver – friergaver fra Telemark (Telemark Museum 1999) Vår gamle bondekultur, bind 1 av Kristoffer Visted & Hilmar Stigum

Share to