Opptenning av bål med fyrstikker.  Fyrstikkene er korte trestikker med et lett tennbart stoff i den ene endeflata, som antennes når denne delen av fyrstikken føres langs ei ripeplate på fyrstikkesken.  På dette fotografiet antennes et bål ved å holde den brennende fyrstikka mot ei blanding av neverstrimler og flis, som deretter skal antenne større kabber. 

Fyrstikker lages vanligvis av treslaget osp.  Ospeveden er lys og rettkløvd.  Når den antennes oser den forholdsvis lite, og den brenner med en klar flamme, mens mange andre treslag har en tendens til bare å gløde når de forsøkes antent.  Fyrstikkene lages av grovt, rettvokst ospetømmer som bør være vinterhogd.   Under fabrikasjonen kappes tømmeret opp i kubber, som blir «skrellet» i tynne flak, som ved finérfabrikasjon.  Disse hakkes deretter opp til fyrstikker.  

Lenge gjorde folk opp ild ved å slå en flitstein mot et eldstål i håp om at gnister som falt på tørr knusk skulle fate.  Med en såpass tungvinn antenningsteknikk ble det viktig å ta vare på glør over natta.  Fyrstikkene forenklet opptenninga.  Fra slutten av 1830-åra ble det anlagt mange fyrstikkfabrikker i strøk hvor det fantes osp – særlig rundt Oslofjorden, på Sørlandet og i enkelte fjorder på Vestlandet.  Mellom 1846 og 1895 skal det ha vært 47 fyrstikkfabrikker i Norge.  Omkring 1900 var det bare sju fabrikker igjen.  Nitedals Tændstikfabrik ble etablert på Markerud i Nittedal i Akershus i 1862.  Fabrikken etter forholdsvis kort tid flyttet til Grønvoll i Østre Aker.  I 1927 fusjonerte den med Bryn & Halden Tændstikfabriker, som hadde svensk eierskap.  Nitedals var en dominerende aktør i det norske markedet.  Denne esken, med ei furu som står som en silhuett mot solnedgangen over et fjordlandskap, ble tegnet av reklametegneren Sverre Eikrem i 1941.  I ulike deler av Norge har folk ment at tegneren må ha vært inspirert av et tre i deres eget nabolag.  Fabrikken på Grønvoll var i drift fram til 1967.  Seinere er det selskapet Swedish Match som har levert fyrstikkene i eskene med merkevarelogoen fra Nitedals.  At sola på esken er formet som en 5-øring markerer at cirka 5 prosent av overskuddet fra fyrstikksalget går til et allmennyttig formål.
Opptenning av bål med fyrstikker. Fyrstikkene er korte trestikker med et lett tennbart stoff i den ene endeflata, som antennes når denne delen av fyrstikken føres langs ei ripeplate på fyrstikkesken. På dette fotografiet antennes et bål ved å holde den brennende fyrstikka mot ei blanding av neverstrimler og flis, som deretter skal antenne større kabber. Fyrstikker lages vanligvis av treslage... Foto: Anno Norsk skogmusem / Bård Løken

Fyrstikker

Fyrstikker har blitt laget av både gran og furu, men pinnene vi bruker til å tenne bål med i dag er laget av osp.

Fra flint til hjelpestikke

Fyrstikkemner av osp. Foto: Anno Norsk skogmuseum

Tidligere har det vært flere måter å gjøre opp ild, som f.eks. å slå flint mot flint, flint mot svovelkis eller flint mot stål. Fyrstikken slik vi kjenner den i dag har sitt opphav i svovelstikken. Den hadde nemlig et «hode» av mer eller mindre rent svovel i den ene eller begge ender. På 1700-tallet oppdaget Robert Boyle at en svovelstikke tok fyr av seg selv hvis den hadde vært borti hvitt fosfor. Videre fikk vi fosfor-friksjonstikker der ideen var å blande fosfor og klorsurt kali sammen i en tennsats, noe som resulterte i mange eksplosjoner i laboratorier rundt i Europa. Mye prøving og feiling endte opp i sikkerhetstikkene vi bruker i dag, der et tennhodet bare kan strykes over en ripeflate på esken.

Fyrstikkeske Nitedals Tændstikfabrik Foto: Anno Norsk skogmusem
Fyrstikkeske fra Nitedals Tændstikfabrik. Foto: Anno Norsk skogmuseum
Fyrstikkeske fra H. Jølsens Tændstikfabrik. Foto: Anno Norsk skogmuseum
Fyrstikkesker i pakke fra Nitedals Tændstikfabrik Foto: Anno Norsk skogmuseum

Trevirke

Lastebiltransport av tømmer i Elverum i Hedmark i 1950-åra. Ospevirke som blir lastet opp skulle selges til Nitedals Tændstikfabrik. Foto: Anno Norsk skogmuseum / Martinius Sandbæk

I begynnelsen av fyrstikkproduksjonen i Norge benyttet man rettkløyvd gran- og furuplanker. Gamle skipsmaster var særlig ettertraktet. Det gikk ikke lang tid før man fant ut at osp var det beste trevirke til produksjonen. Ospeveden er lys og rettkløvd. Når den antennes oser den forholdsvis lite, og den brenner med en klar flamme. Noe som minsker brannfare. Mange andre treslag har en tendens til bare å gløde når de forsøkes antent. Ospetrømmeret har lett for å sprekke, så man burde ikke slå øks og haker i det, heller ikke slepekjøre eller fløte. En ospestokk bestemt for en fyrstikkfabrikk var ingen sagtømmerstokk. Fra slutten av 1830-årene ble det anlagt mange fyrstikkfabrikker i strøk hvor det fantes osp – rundt Oslofjorden, i Agder og i enkelte fjorder på Vestlandet.

Fyrstikkfabrikken på Vendkvern

Fyrstikkeske fra Hamar Tændstiksfabrik. Foto: Anno Domkirkeoddens Fotoarkiv

I 1873 anla Herman Anker en fyrstikkfabrikk på Vendkvern. På denne tiden var det fyrstikkfabrikkene i Sverige som var dominerende på det nordiske markedet. Anker ønsket å få slutt på monopolet og skaffe arbeidsplasser til bygde-Norge. Vendkvern var den første fyrstikkfabrikken i Norge som produserte sikkerhetsstikker. Sommeren 1885 ble fyrstikkfabrikken som i 1876-77 flyttet nærmere Hamar nedlagt.

Fyrstikkesker blir ofte brukt som mål på hvor stort noe er. Her er det fire krøkler (Osmerus eperlanus) fra Furnesfjorden. Foto: Anno Norsk skogmuseum / Tore Fossum

Mellom 1846 og 1895 var det 47 fyrstikkfabrikker i Norge. I 1927 ble all norsk fyrstikkproduksjon samlet i Bryn-Halden & Nitedals Tændstikfabrik A/S. Etter at produksjonen i Stavern tok slutt i 1984 lages det ikke lenger fyrstikker i Norge.

Litteratur

Andersson, A. (1996). Fyrstikkfabrikken på Vendkvern. I O.-J. Tomter (Red.), Minner ifrå Vang Vang: Elverum Trykk A/S.

Kåsa, J. (2016). Skognytting. Melhus: Snøfugl

Store norske leksikon. (2017). Fyrstikker. Hentet 18.01.2019 fra https://snl.no/fyrstikker

Wetting, O. (1968). Norsk fyrstikkindustri før år 1900. Oslo: Universitetsforl.

Det er viktig å ha med seg fyrstikker når man er ute på tur slik at det blir bålkos. Foto: Norsk skogmuseum / Bård Løken

Share to