Det er sjelden populært å glemme bryllupsdager. Noen er derimot så heldig at de fikk en liten huskelapp i Snorres kongesagaer. Olav Haraldsson skal ha giftet seg med sin svenske prinsesse på Kyndelsmesse som er 2. februar. I år er det tusen år siden det var kongebryllup i Borg.
Etter gammel tradisjon feires Kyndelsmesse 2. februar. Kyndelsmesse er en katolsk og ortodoks festdag som blir feiret til minne om Marias renselse og fremstillingen av Jesus i Tempelet. Selve ordet kommer av det norrøne ordet Kyndill som betyr lys eller fakkel og viser til en langt eldre tradisjon som også var den 2. februar – en hedensk romersk fest til ære for gudinnen Ceres. Dagen ble feiret med en prosesjon der deltagerne bar lys og derav navnet Kyndelsmesse, eller lysmesse. Men under Kyndelsmesse i året 1019 var det noe helt annet som var i fokus her i Sarpsborg – giftemålet mellom Olav Haraldsson og svenske Astrid Olofdatter.
I 1016 seilte vikingkongen Olav Haraldsson oppover elven Glomma til han nådde den mektige Sarpsfossen. På neset som strakte seg ut mot fossen anla Olav byen Borg. Området Olav Haraldsson valgte var ikke tilfeldig, men nøye valgt ut av både politiske og strategiske hensyn. Olav ønsket å ta herredømme over Norge og området der han anla Borg var under dansk styre. Ved å bygge en borg med kongssete nettopp her ville Olav ta kontroll over et viktig område og samtidig drive bort danskene. I tillegg kunne han holde et godt øye med svenskene. Området ved fossen var også et knutepunkt for ferdsel både til land og til vann. Herfra ville Olav etablere kontroll over de farligste fiendene og starte gjenerobringen av Norge.
Olav Haraldsson hadde over lang tid vært i strid med svenskekongen Olaf Skötkonung, og for å få bedre kontroll med nabolandet var plasseringen av hans nye borg et godt valg. Men Olav trengte også å skape en allianse med naboene i øst for å fullføre rikssamlingen. Med trusler fra Danmark var Olav avhengig av allierte i Sverige. I et forsøk på å sikre freden sendte Olav sine menn til Sverige for å forhandle og be om svenske kong Olofs datter Ingegjerd. Sveakongen så på Olav som sin erkefiende og var ikke begeistret for forslaget, men med sterkt press fra sine egne stormenn gikk Olof motvillig med på avtalen. Ifølge Snorre Sturlasson var også prinsesse Ingegjerd godt fornøyd med avtalen. Men den ble ikke fullbyrdet. Olav Skötkonung møtte ikke opp til avtalt tid og giftet isteden bort Ingegjerd til den russiske storfyrsten Jaroslav I av Kiev. Norske Olav ble selvsagt rasende og uten samtykke fra svenskekongen inngikk han en avtale med Olaf sin andre datter, frilledatteren Astrid Olofdatter. Olav Haraldssons nære venn Sigvat skald reiste til deres svenske medsammensvorne, Ragnvald jarl, for å hente Astrid Olofdatter med et følge på nesten hundre mann, staselig utstyrt med både våpen, klær og hester, som det beskrives i Snorre. Hele følget red så tilbake til Norge og ankom Sarpsborg rundt Kyndelsmessen i 1019. I Borg hadde Olav gjort i stand til fest med mat og drikke av beste slag og invitert stormenn fra bygdene omkring. Da gjestebudet hadde vart i noen dager satt Olav, Ragnvald jarl og kongsdatter Astrid seg ned og avtalte at jarlen gav Astrid til Olav Haraldsson med samme medgift og brudegave som var avtalen for Ingegjerd. Deretter ble gjestebudet gjort enda større og det ble drukket bryllup for kong Olav og dronning Astrid med stor stas.
Dette var altså starten på et ekteskap mellom Olav og Astrid som skulle vare livet ut, og denne viktige hendelsen som bygde en allianse mellom to bitre fiender på hver sin siden av landegrensen var en viktig milepæl i Olavs ferd for å skape fred og legge under seg hele Norge.
Astrid Olofdatter var dronning av Norge til 1030 da Olav Haraldsson falt i slaget på Stiklestad. Sammen med Olav hadde hun datteren Ulvhild Olavsdatter (ca.1020-1070) og tok seg også av stesønnen Magnus Olavsson (Magnus den gode, f. 1024-1047), som Olav hadde fått med sin frille Alvhild. Astrid beskrives av Snorre som en svært vakker kvinne, klok, blid, medgjørlig, gavmild og godt likt av folk. Og selv om hun ikke var ektefødt kongsdatter, var hun likevel en kongsdatter, og spilte en viktig rolle i alliansebyggingen mellom norske kong Olav og svenske kong Olof. Giftemålet mellom Olav Haraldsson og Astrid førte til fred mellom de to landene og var et resultat av lange forhandlinger med mange aktører der Astrid og Ingegjerd spilte sentrale roller. Og dronning Astrid fortsetter å innta en aktiv og diplomatisk rolle også etter Olavs fall på Stiklestad der hun støtter stesønnen sin Magnus (Magnus den gode) som arvtaker etter Olav Haraldsson. Astrid beskrives av Snorre som den som gjennom sine slektskap og nettverk klarte å samle støtte både i Norge og Sverige til å hylle Magnus den gode som ny konge av Norge. Astrid blir fortsatt titulert som dronning også etter Olavs død, noe som indikere hennes viktige og høyt aktede rolle også etter at hun er blitt enke.
Giftemål har gjennom historien vært et viktig redskap for alliansebygging. For kongen var giftemål et politisk grep, både i hans eget giftemål og i valg av ektefeller for hans barn. For Olav Haraldssons vedkommende skapte hans frierferder til Sverige mer enn èn allianse. Han skapte et bånd til Ingegjerd og da også storfyrsten Jaroslav som gav han husrom da han måtte flykte fra Norge i 1028. Og enda viktigere - hans ekteskap med Astrid Olofdatter som til slutt resulterte i freden mellom de to kongene og en ny periode med godt naboskap.
Snorre Sturlasons kongesagaer, Olav den helliges saga, kap. 78-95 Jon Gunnar Jørgensen «Dronninger i kongesagaene», s. 201-227 i Karoline Kjesrud og Nanna Løkkas Dronningen i vikingtid og middelalder, Oslo 2017 Store norske leksikon
