Forbeina til en dølahest som hadde truge på den ene foten og ei anna truge ved siden av den andre foten.  Truga er ei såkalt «fjøltruge» - lagd av en tilnærmet rektangulær bordbit, riktignok med avrundete hjørner.  Her er ei av trugene stilt på høykant med oversida mot fotografen.  Vi ser avtrykket etter hoven, med utsparte hull for grevene på skoen.  På den ene sida er det påsatt et jernøre som tjente som hengslingspunkt for ei jernbøyle som skulle dras over den fremre delen av hoven og forankres i en gjenget skrue med vingemutter på den andre sida.  På den andre hoven hadde hesten ei påmontert truge.  Den fremre delen av venstrefoten er imidlertid skjult bak høyrefoten.  Bildet er tatt mens hesten sto på hardtråkket, snødekt mark, antakelig et sted der hesten kvilte og spiste høy mens det ble lesset av eller på.  Opptaket ble gjort under høykjøring i Vestre Gausdal vinteren 1968.
Forbeina til en dølahest som hadde truge på den ene foten og ei anna truge ved siden av den andre foten. Truga er ei såkalt «fjøltruge» - lagd av en tilnærmet rektangulær bordbit, riktignok med avrundete hjørner. Her er ei av trugene stilt på høykant med oversida mot fotografen. Vi ser avtrykket etter hoven, med utsparte hull for grevene på skoen. På den ene sida er det påsatt et jernøre som t... Foto: Anno Norsk skogmuseum/Fossum, Tore

Hestetruger

Ved tømmerkjøring om vinteren var hestetruger en nødvendighet. Trugene ble spent på hestens hov for å hindre at den synker ned i løs og dyp snø.

Tømmerkjøreren Johan Rasch (1916-2009) brøyter veg for tømmertransport i Svartholtet i Elverum vinteren 1975. Foto: Anno Norsk skogmuseum/Ljøstad, Ole-Thorstein

Vinteren var sesongen for tømmerdrift i skogen, og kjøring av fôr fra utmarka var også en nødvendighet. Underlaget og snøens beskaffenhet var avgjørende for fremkommeligheten vinterstid. Samtidig var det slik at en dyktig kjører og en god hest som samarbeidet godt, kunne komme frem der hvor andre ble stående. Med truger som hjelpemiddel ble vinterens snødekke snarere en ressurs enn en hindring.

Truger har vært benyttet på mennesker og dyr i uminnelige tider. Den tidligste kjente kilde til kunnskap om hestetruger finnes hos den greske historiker Xenofon (ca. 430-354 f. Kr. f.). Den første avbildning av hestetruger fra nordisk område finner vi på Olaus Magnus Carta Marina fra 1539, hvor det er tegnet en kjøpmann med hest, hvor begge har truger, på vei over kjølen fra Härjedalen til Norge.

Hestetruger. Utsnitt av Olaus Magnus' Carta Marina fra 1539. Falt i det fri (Public domain).

Vidjetruger og fjøltruger

Hestetrugene var laget av ulike materialer. Vidjetrugene besto av en oval kraftig yttering, eksempelvis av gran, med flaten innenfor fylt med sammenflettede bjørkevidjer. En annen utbredt trugetype var fjøltruger, som var laget av bordbiter. Denne typen hadde fordypninger på oversiden til grevene på hesteskoen. Trugene ble festet til hovene med kjettinger eller lærreimer. Under trugene var det festet et tverrtre. Disse skulle hindre trugene fra å gli bakover i motbakker eller utforbakker.

Disse vidjetrugene er ubrukte. Disse trugene er fra Grong i Nord-Trøndelag. Foto: Bård Løken/Anno Norsk skogmuseum
Disse fjøltrugene var i bruk i Selbu i Sør-Trøndelag. Foto: Bård Løken/Anno Norsk skogmuseum

Geografisk utbredelse av trugetyper

Gjenstandsmateriale, Hærens instrukser skogbrukslitteratur, topografisk litteratur fra 1700-tallet tyder på at vidjer fra gammelt har vært materiale for hestetruger i Trøndelag og et sørvestlig Østlandsområde. I Hedmarksbygdene har fjøltrugene dominert. Fra Sør-Trøndelag er det eksempler på at vidjetruger og fjøltruger ble brukt i samme periode. Det kan se ut til at bruk av vidjetruger hadde en tilbakegang på 1900-tallet, og at de ble erstattet av hestetruger av andre materialtyper som truger med jernbånd, eller fjøltruger.

Andre trugetyper

Tidligere var det å lage truger tradisjonelt regnet som en selvfølgelig ferdighet for de som drev med hestekjøring vinterstid. Utover 1900-tallet ble det vanligere med masseproduksjon av truger. Etter andre verdenskrig ble også truger av bilgummi tatt i bruk. Siden ikke alle hadde bilgummi tilgjengelig var det akseptert å kjøpe ferdige truger fremfor å lage dem selv.

Utover 1900-tallet ble det vanligere med masseproduserte hestetruger. Disse trugene er produsert av firmaet Inge Olsen, Hattfjelldal i Nordland. Foto: Bård Løken/Anno Norsk skogmuseum
Disse trugene er konstruert og laget av smeden Kristian Lund, Elverum i Hedmark. Trugene var spesielt godt egnet til kjøring over myrkjøler. Bård Løken/Anno Norsk skogmuseum

Fra hest til hestekrefter

Mekaniseringen av skogbruket erstattet gradvis hestekreftene. På slutten av 1940-tallet var det et sterkt fokus på at arbeidet skulle rasjonaliseres i skogbruket. Likevel skulle det ta flere tiår før traktoren erstattet hesten som trekkraft i skogbruket.

I likhet med da hesten var trekkkraft var det populært å snøpakke vegene for å sikre traktoren god fremkommelighet med tømmerlasset. I dag er det få som har kunnskapen om hestetrugenes betydning for hestens fremkommelighet vinterstid. Like få har nok kunnskapen om hvordan en lagde de ulike trugetypene, og hvilke egenskaper de ulike typene hadde på ulike underlag.

Bildet viser et tidlig forsøk med mekanisering av tømmerkjøringa i skogen. Fotografiet skal være fra skogene som tilhører Ask gods på Ringerike. Traktoren var forspent to kraftige tømmerrustninger. Kierulf, Thv. [Christian Thorvald]

Litteratur

Lømo, Hans 2013. Nytte og nytelse. Trysil-forlaget.

Klepp, Asbjørn 1977. «Trugebruk for hest. En lokalundersøkelse i Trøndelag, med enkelte spredte sammenligninger». S. 140-170. I: Årbok nr. 8 1976-1977. Norsk skogbruksmuseum.

Samset, Ivar 2008. Fra muskler til maskiner i skogen. Norsk Skogmuseum.

Share to