1800-tallsglass i Mjøsmuseets samling

Utstillinga «Gjøvigs Glasværk 1807-1843» åpnet våren 2017 på Holmen Brænderi på Gjøvik. Den viser glass som har blitt framstilt i tida da det var glassverk på Gjøvik og Biri. Potpourrikrukker og ziratkarafler er produkttyper som folk forbinder med Gjøvigs Glasværk, og «Biri-buttil» er ofte et kjennemerke på produksjonen på Biri Glasværk. Hva slags historie forteller glassene? Finnes det produkter i museets samling som har lokal forankring?

Å påvise med sikkerhet hvor et glass er produsert er vanskelig fordi mange glassprodukter framstår som like selv om de er produsert på ulike glassverk. Kunnskapen om glassets biografi kan gjøre det lettere å plassere det i tid og sted.

Biri Glasværk ble etablert på Svennes gård på Biri i 1761 og var i drift fra 1766. Den tyske glassblåseren Bernt Christopher Kauffeldt kom til Biri Glasværk i 1764. Han ble hyttemester der i 1769 og forvalter i 1787. Sønnen, Caspar Kauffeldt (1773-1843), fikk god opplæring som både glasspuster og forretningsmann. Tyskland og Storbritannia var ledende land innen glassindustrien, og på grunn av hard konkurranse ønsket de ikke å spre kunnskapen om glassproduksjon utover landegrensene. I 1752 la Tyskland ned forbud for glassverksarbeidere om å emigrere. Tyskerne klarte likevel ikke å forhindre spionasje, som da Casper lot seg sende til Tyskland i en pakkasse for å verve folk til glassverkene ved Mjøsa. Da faren døde i 1791 overtok Caspar forvaltningen av verket sammen med moren, Dorothea Elisabeth Gundelach.

I 1807 etablerte Caspar Kauffeldt landets første privateide glassverk, Gjøvigs Glasværk. Han ønsket å føre tradisjonene fra Nøstetangen Glaspusteri (1746-77) og Hurdals Værk (1755-1808) videre med sikte på å bli hovedleverandør av glass til det dansk-norske markedet. Kauffeldt anla kostbare glasshytter på Gjøvik, og de første par årene ble det produsert fensterglass. I 1809 ble han administrator og medforpakter av de offentlige glassverkene i Norge, og Kauffeldt hadde ansvar for glassproduksjonen. Arbeiderne med familier fra hvitglasshytta i Hurdal ble flyttet til Gjøvik, og dermed var all produksjon av hvitglass samlet på Gjøvigs Glasværk. Begivenhetene i 1814 førte til at markedet for norsk glass i Danmark gradvis forsvant, og glassverket utviklet seg i en annen retning enn først planlagt. Ferdige glassvarer ble fraktet med en færingsbåt samme handelsvei som kornet og spriten fra landbruket, nemlig til Christiania, og så videre ut i verden. Produksjonen ved Gjøvigs Glasverk opphørte i 1819.

Formed Knap fra Gjøvigs Glasværk

Museet forsterket nylig samlinga si med glass som har en interessant proveniens. Den består av tolv glass i tre ulike størrelser, og en karaffel. Samtlige objekter er nummererte. Selgeren har fortalt at glassene opprinnelig har tilhørt familien Berg på Berg gård i Vardal.

I søket etter hva numrene henviser til, ble arkivmateriale etter Jan Håvar Korshavn (1932-2013) undersøkt. Museet mottok nylig privatarkiv etter arkitekten og glassamleren Jan Håvar Korshavn, og i dette materialet finnes et numerisk register som viser til glassene i hans samling. Korshavn solgte forøvrig samlingen sin til private og oppkjøpere, så den er i dag oppdelt og spredd. I 1994 ga han ut boka «Norske empireglass. Gjøvigs Glasværk 1807-1843».

Det viste seg at numrene under glassene var identiske med numrene i Korshavns register. Korshavn har skrevet følgende om objektene: Dette glasset kommer fra Berg gård og har vært i familiens eie på gården helt siden Christian Jensen Berg (1774-1838) (Veslas tipp-tipp-oldefar) kjøpte glassene på Gjøvik Glassværk. Notater om dette fantes på Berg, og jeg har selv sett disse, men de strøk med, som alt annet, under branden i 1970. Da brandt også opp en lampe eller hengelykt av glass som hang i gangen i 1.etasje. Det var maken til den som er vist på pl. III hos Berntzen. Glasset hører sammen med nr.136 til og med 151 og består av 12 store (vin), 4 mellomstore (hetvin) og 1 lite (dram).

Korshavn arvet disse glassene fra sin svigerfamilie på storgården Berg i 1963, og ifølge registeret er dette noe av de første han begynner å samle på. Et par år tidligere har han anskaffet tre karafler også fra Berg gård, før han mottar denne samlingen på 17 glass. Det virker som om dette er starten på en samlerkarriere, og det siste ervervelsen av glass gjør han i 2002, og dette er glass nummer 310.

I beskrivelsen av glasset omtaler Korshavn stetten som sylindrisk, og med en skarp knapp. I et annet dokument omtaler Korshavn glassene som vinglass med eikeløv og på stett, og dessuten at glassene er kjøpt på Gjøvigs Glasværk i 1832.

Glassene har rund klokke, en skarp knapp på stett og foten har tre avrundede trinn. Glassmassen er klar og frise med eikeblader og nøtter pryder klokken. Skjevheter i formen og urenheter i glassmassen gir glassene et eget uttrykk, og akkurat disse kvalitetene kjennetegner mye glass som er framstilt på Gjøvigs Glasværk. Eikeløvmotivet var et vanlig innslag i empiren.

Eikebladfrisen er gravert etter at glasset har blitt formet og avkjølt. Hjulgravering var det mest vanlige i Tyskland og Norge på 1700- og 1800-tallet, og teknikken ble utført ved at en liten trinse eller et hjul angrep glassets overflate. Hjulet ble festet i vannrett posisjon til en spindel som ble drevet av et pedaldrevet hjul. Gravøren måtte snu og vende på glasset for å oppnå ønsket dekor. Det måtte også tilføres smergelmasse og olje slik at kobberhjulet skulle bite i det harde glasset. Det vil si at gravøren stadig måtte tørke vekk smergelmassen for å se motivet.

Det er vanskelig å gjenfinne disse glassene i priskuranter fra produksjonstida fordi mange glass kun er benevnt med modellnummer. En modell som kalles Formed Knap er omtalt i flere priskuranter, også i tidsrommet da all hvitglassproduksjonen foregikk på Gjøvik. Som tidligere sagt fremhever Korshavn en skarp knapp på stetten til glassene med eikeblader. I boka «Norske empireglass» trekker han fram et glass som kanskje kan være modellen Formed Knap fra Gjøvigs Glasværk. Dette sistnevnte glasset minner om glassene fra Nøstetangen som Arnstein Berntsen kaller Formed Knap i boka «En samling norsk glass. Bredo H.Berntsens samlervirksomhet». Berntsen belyser samme sted en pokal fra Nøstetangen som presenteres som Formed Knap. Pokalen har en skarp, markert skive på stetten som kan assosieres med stetten på eikeløvglassene fra Gjøvik. Er modellen med eikeblader og nøtter Gjøvigs Glasværks utgave av modellen Formed Knap?

Etter sorenskriver, amtmann og stortingsmann Lauritz Weidemann (1775-1856) på amtmannsgården Stenberg i Vestre Toten er det bevart to vinglass av modellen «Viinglas med 2de Knappe» (TM-397a-b). Disse har gravyr med våpenskjold på én side, og initialene LW i en medaljong som henger i girlandere på motsatt side. Priskurantene viser at modellen ble framstilt på Gjøvigs Glasværk. Det var Weidemanns etterkommer, Nanna Holst, som ga glassene i gave til museet i 1934. Museet, den gang Toten museumslag, kjøpte Stenberg gård samme år, og dette la føringer for deres innsamling av gjenstander til samlinga. De gikk aktivt inn for å erverve gjenstander som hadde tilhørt Weidemannfamilien, og disse glassene var et resultat av dette arbeidet.

Vi kan ikke påstå at glass som på grunn av initialer har lokal proveniens, også er framstilt på Gjøvigs Glasværk. Proveniensen styrker likevel sannsynligheten for at glassene er produsert der, særlig når vi vet at mye glass fra Gjøvigs Glasværk ble solgt til folk i distriktet. Årstall bidrar til å avgrense i tid når et glass er produsert, selv om det nok også hendte at det kunne gå lang tid mellom produksjon og gravering. Dette kunne være lagerførte glass som ble solgt til den enkelte anledningen. Vi vet at flere av modellene som har inskripsjoner i museets samling, er modeller som ble framstilt blant annet på Gjøvik. Vi erfarer også at kvaliteten på gravyren varierer fra glass til glass, og at det er grunn til å tro at den mest primitive gravyren er utført av andre enn gravører på verket.

Tilvirkning av glass på 1700- og 1800-tallet handler i stor grad om de samme håndverkerne som utøver sitt håndverk ved ulike glassverk. Glassverkene tilpasset seg markedet ved å ta vare på gamle modeller og utvikle nye etter som mote og smak utviklet seg, men teknikken var den samme. På denne bakgrunn er det ofte umulig å påvise med sikkerhet glassets produksjonssted, men sannsynligheten for dette kan man si noe om.

(Dette er et utdrag av en lengre artikkel om temaet).