Andre verdenskrig i Justismuseets samling

Justismuseets formålsparagraf sier at museet skal bidra til kunnskap om lov og retts betydning. En viktig del av dette arbeidet er å se på hva som skjedde i Norge den gang da lov og rett ble satt til side. Museets undervisningstilbud "Bruddet med rettsstaten" fokuserer på hva som skjer med mennesker når rettsprinsippene ikke lenger opprettholdes.

Allerede i 1918 ble det stiftet et Kriminalmuseum i Trondheim. Politikonstabel Gerhard Geving, hadde ansvar for museet da krigen kom. Den gang bestod samlingen av lokale kriminalsaker, kriminalteknisk utstyr og uniformer. I 1942 mistet museet lokalene sine, så i perioden1942–45 var Trondheim Politimuseum pakket ned og ivaretatt hos Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. . Geving selv fikk sparken under krigen for blant annet å ha nektet å hilse på NS-kollegaer. Men da krigen var over kunne Geving vende tilbake til arbeidet, inkludert museumssamlingen.

Geving satte da i gang med innsamling av gjenstander som var blitt "produsert" under krigen. Museet fikk NS-politiuniformer, NS-propaganda og mye bevismateriale fra Rinnansaken.

Etter krigen var det nok mange som helst ville glemme og destruere alt materiell knyttet til krigsårene, men for andre var det viktig å bevare slik at vi skulle huske og lære av det.

Selv om frihetsrusen førte til at mange rev ned og ødela okkupasjonsmaktens skilt og propaganda, ble noe ivaretatt. I avisen Nidaros etter krigen ble det skrevet om nye "makabre minner fra krigstiden" ved Politimuseet (nb.no). Det innkom ca. 1200 nye gjenstander.

En stor andel av torturredskapene i samlingen ble brukt av Sonderabteilung Lola, kjent som Rinnanbanden. Henry Oliver Rinnan og hans gruppe holdt en stund til i Jonsvannsveien 46 i Trondheim. I kjelleren der var det famøse torturkammeret. Redskapene til Rinnanbanden ble bevart i første omgang som bevismateriale i rettssaken mot Rinnan og de andre medlemmene i banden. Etter rettssaken ble samlingen gitt til Kriminalmuseet. Objektene ble utstilt, men museet var ikke åpent for publikum. Kun politiet og inviterte kunne besøke museet. I dag kan Rinnansamlingen sees i krigsutstillingen: "Stalins vugge", pisker, tommelskruer, knebøy og ulike slagvåpen.

Oslo hadde opprettet sitt Politimuseum i 1912, seks år før Trondheim. Også her var det et ønske om å bevare de vanskelige minnene fra krigen. Politimester Welhaven oppfordret til innsamling av torturredskaper i avisen: "alle som måtte være i besittelse av den slags redskaper velvilligst å innsende disse snarest mulig til Politikammeret." (nb.no)

I 2018 skulle det ryddes i utstillingen og samlingsforvalter Hilde Olsø oppdaget noe hittil uregistrert. På nummerlappene som Rinnanbanden hadde på seg under rettssaken hadde flere av de tiltalte skrevet eller tegnet. "Denne lapp ble brukt av Østness i nesten 100 dager under Rinnan-prossessen. Værsågod neste!" Lappene gir et fascinerende innblikk i tankene til de tiltalte under en rettssak der flere av de ble dømt til døden. I dag er alle skannet og registrert, og kan sees på DigitaltMuseum.

Under krigen var mediene sterkt sensurert, og Justismuseet har gjenstander knyttet til denne sensuren. F.eks. ulovlige radioer gjemt inne i trestokker eller termoser, protestplakater tegnet av unge mennesker som oppfordret til kinostreik på grunn av sensuren og norske flaggpins beslaglagt av politiet. En stein kastet gjennom ruten til SS kommandant Gerhard Flesch sin bil finnes også i samlingen. Alt dette er gjenstander brukt til motstand og sabotasje.

På den andre siden har vi propagandaen. Det norske nazistpartiet ,Vidkun Quislings Nasjonal Samling, publiserte propaganda i stort omfang, og ga pålegg om at den skulle henge på offentlige kontorer. Museet har en stor samling med blad, hefter, bøker, plakater og proklamasjoner. Du kan utforske nettutstillingen om NS-propaganda på vår nettside.

Propaganda opptrer ikke bare i trykket form. Portrettbysten av Vidkun Quisling, utført av billedhugger Wilhelm Rasmussen, stod i Trondheim rådhus under 2. verdenskrig. Den er et klart forsøk på å fremstille Quisling som en norsk førertype. Bysten ble av ukjent årsak reddet fra destruering 8. mai 1945, og ble senere med på flyttelasset til Trondheim kommunes nye administrasjonsbygg i Holtermannsveien 1. Bysten ble gjenfunnet i kommunearkivet i 1995 av politibetjent Knut Sivertsen, som da hadde ansvar for Trondheim Politimuseum, og ble da gitt som gave til museet fra Trondheim kommune.

Forbryteralbum ble brukt av politiet for identifikasjon og registrering av kriminelle fra 1860-tallet. Etter krigen ble egne album med landssvikere og krigsforbrytere produsert. Et slikt album er i Justismuseets samling og inneholder 335 personer mistenkt for landssvik, f.eks. ansatte i Statspolitiet og Gestapo, mistenkte angivere, medlemmer av hirden, og Quisling selv og hans regjering.

En av dem vi finner i albumet er Aksel O. Wågø. Han var politimann i Oslo, og ble ansatt av Quisling som resepsjonssjef på Slottet under 2. verdenskrig. Etter krigen ble Wågø tiltalt for å ha stjålet mange verdigjenstander fra hvelvet på Slottet. I rettsoppgjøret ble han idømt 5 års straffarbeid og inndragning av 11 500 kr, samt fradømt sin stilling i politiet. Avisen omtaler ham som "Quislings livvakt". (Sarpsborg Arbeiderblad, Nordlands Framtid)

En annen bildeserie er tatt av Trygve Flatsetø, som var leder for et vaktlag etter krigen. Bildene er tatt sommeren 1945 under flere gravåpninger i Trøndelag i forbindelse med etterforskningen av drap på nordmenn under krigen. Graverne er en gruppe utkommanderte tyske fanger. Disse bildene kan vekke sterke reaksjoner hos mange.

Et av de få fotografiene i samlingen som viser motstandarbeid er tatt 1942 og viser illegal radiolytting i kjelleren under politistasjonen i Trondheim. Tekst på baksiden beskriver hvordan den ulovlige lyttingen foregikk samtidig som kulturminister Gulbrand Lunde holdt tale om "den nye tid" på torvet, like ved politikammeret. En annen informant forteller at det ble tatt mens Terboven talte på torget dagen unntakstilstanden ble annonsert. Dessverre er det vanskelig å vite med sikkerhet hvilken dag bildet ble tatt, og hvem som ble fotografert.

Noe av det første man ser i Justismuseets i krigsutstilling er de mange uniformene. Noen av dem er tyske, men de fleste er norske, selv om det kan være vanskelig å se forskjell.

Statspolitiet, Stapo, ble opprettet i 1941. Denne politistyrken etterforsket motstandsarbeid, inkludert hemmelige aviser og radio, grenseoverganger og generell motstand fra befolkningen. Stapo anvendte tortur på motstandsfolk og var sentral i aksjonen mot de norske jødene høsten 1942.

Organisatorisk var Stapo ganske likt det tyske Sicherheitspolizei (Sipo), og dette «slektskapet» ble også tydelig i Stapos uniform som kom i 1942. Etter hvert skulle denne uniformen bæres av alle i politiet, men det var mange politifolk som mislikte dette sterkt. Et politi som bærer et partipolitisk symbol i luen – i dette tilfellet Nasjonal Samling sin logo – oppfyller ikke lenger sin rolle i rettsstaten.

Etter krigen var uniformsmangel et stort problem i forhold til mengden politioppgaver frigjøringsdagene, og etter hvert rettsoppgjøret, krevde. Mange ble gitt politimyndighet i frigjøringsdagene og disse fikk flere ulike armbind med "Politi" trykket på som midlertidig uniformering.

Selv 80 år etter krigens slutt kommer det stadig nye donasjoner til museet. Ansatte ved Justismuseet arbeider stadig med samlingen. Det gjenstår mye arbeid med registrering og publisering på nett, fotografering og sikring av gode opplysninger. Er det noe du lurer på, eller vurderer du å donere til museet, kan du ta kontakt direkte med vår samlingsforvalter Hilde Olsø på hilde@justismuseet.no

Vil du vite mer om museets over 100 år lange historie kan du lese her. I sesong to av vår podkast, Celle 11, intervjuet vi Mads Nordtvedt om hvordan han oppdaget at hans far var tyskerbarn. Du kan lytte til den her. På antattskyldig.no kan du lære om tyskerjentenes skjebne, og tre inn i rollen som en kvinne i 1940 gjennom en interaktiv historie.