Lierstranda hadde sin egen politibetjent. Den første var Ole Skogen som ble tilsatt i 1896. At det kunne gå hardt for seg å være lovens vokter viser en sak i Lier herredsstyre i august 1903: ”Regning fra dr. Borgen for legehonorar i an-
ledning behandling av politibetjent Skogen for en ham tilføyet skade ved arrestasjon av (navngitt person) besluttedes enstemmig anvist kr 12,50”. Skogen sluttet for øvrig det samme året. I januar 1904 var ansettelse av en ny betjent en
sak i herredsstyret. Amtsingeniør Hansen hadde henstilt til de folkevalgte å vurdere om veivokterstillingen på roden Hegg-Drammen kunne kombineres med funksjonen som politibetjent på Lierstranda. Saken vakte debatt. Tidligere var det uttalt at veivokterne hadde så mye å gjøre at de ikke kunne utføre annet arbeid. Representanten Michalsen syntes derfor amtsingeniørens henvendelse var underlig. Han minnet om at Hansen hadde avskjediget en veivokter
fordi han hadde annet arbeid ved siden av.
Ordfører Holtsmark gikk inn for amtingeniørens forslag, men han fikk ikke gjennomslag. Med 25 mot 14 stemmer vedtok herredsstyret at det å være veivokter ikke var forenlig med stillingen som politibetjent.
Våren 1904 ble den 28 år gamle Johan Røine fra Lierstranda ansatt. Han arbeidet i prambyggeriet på Bachetomta, et arbeid han også fort satte med. Lønnen satte herredsstyret til kr 400 pr. år. Uniform måtte han betale selv. I 1909
søkte han om støtte til å fornye den. Herredsstyret bevilget kr 50.
Datteren, Emily Henriksen, fortalte en gang at han utførte funksjonen som politibetjent i tidsrommet kl. 18-24. Da patruljerte han strekningen fra bygrensen til Amtmannsvingen. Johan Røine ble et kjent trekk i gatebildet på
Lierstranda. Men selv om den ordinære tjenestetiden sluttet ved midnatt, hendte det nok at han senere ble vekket for å ta seg av bråk og berusede personer. I beruset tilstand kunne en av Lierstrandas originaler ofte oppføre seg slik at
det ble nødvendig å tilkalle Røine. Da hendte det at moren hans midt på natta kom og banket på vinduet til politibetjenten og ba om hjelp til å få roet ned sønnen.
Mye bråk og slagsmål fulgte med da det kom svenske anleggsarbeidere til bygda under byggingen av cementfabrikken Norge. Da måtte også Johans bror, Marinius, hjelpe til for å roe gemyttene. Broren var ikke ukjent med politiarbeid. Han holdt oppsyn med at ingen drev tjuvfiske etter laks i fjorden utenfor. Det hører også med til historien at en annen bror, Karl, var politibetjent i Drammen.
Stillingen som politibetjent ble lagt ned i 1927 som ett av mange tiltak for å få ned kostnadene i forbindelse med kommunens vanskelige økonomi. I årene som fulgte ble han likevel omtalt som Polti´ Røine.
Langs Lierstranda vandret mange landeveiens travere; kremmere og tiggere. En dag kom det en kar innom huset til
Julie og Johan Røine. Han var sulten og ba om noe å spise. Den sosiale og omtenksomme Julie ba ham sitte og satte
fram mat. Mannen spiste, lenge og godt. Men da han var ferdig, ga han ingen tegn til å ville gå. Han så dessuten noe
skummel ut. Dette gjorde Julie betenkt og engstelig. Etter en stund fikk hun en idé. - Jeg kommer straks tilbake, skal
bare hente noe håndarbeid, sa hun. Kort tid etter kom hun inn med uniformsfrakken til Johan, tok fram nål og trå og lot som om hun ville sy i en knapp. Tiggeren så på uniformen. - Jaså, er det politi i huset, ville han vite. - Ja, mannen
min ligger og hviler oppe i annen etasje, svarte hun rolig. Da reiste tiggeren seg og forsvart. Det hører med til historien at Johan Røine ikke var hjemme denne dagen.
Lierstrandens Vels protokoller 1905-1919
John W. Jacobsen: Sånn var det den gangen. Drammen 1999
Lydbåndopptak. John W. Jacobsens intervju med Emily Henriksen i 1994
Lier herredsstyre, protokoll, møter i 1902 og 1904
Lier Herredstidende 1903, møtene 25/11 og 9/12
Samtale med Agnar Schliemann