main article image

Trekk fra dagliglivet i årene 1900-1920 Fattigdom og sosiale forhold

Lærerne ved Høvik skole kom tett innpå de sosiale forholdene på stedet. Barn av fattige familier som manglet klær opptok lærerinne Hulda Hauge. I 1917 tok hun initiativet til å starte en barneforening i kretsen. Formålet var å enga- sjere jenter til å strikke strømper og votter og sy undertøy. Plaggene skulle deles ut til jul til fattige og tynnkledde barn i kretsen. Dette fører oss inn i forholdene på Lierstranda den gangen.

”Hvad I har gjort mot en av disse mine minste …”

Den 8. mars 1917 var 20 jenter samlet i et klas serom på Høvik skole for å være med og stifte foreningen. Til stede var lærerinnene Hulda Hauge, Charlotte Strand og Thea Olsen og lærer Thor Hauge. Han åpnet møtet og fortalte først litt om bakgrunnen for å starte foreningen. Han minnet også om at det var en god kristelig følelse å hjelpe dem som trengte det. Det var helt i Jesu ånd om at ”hvad I har gjort mot en av disse mine minste, det har I alle sammen gjort mot mig”. Foreningen ble stiftet med navnet Veslemøy.

I månedene fremover kom skolejenter, lærer innene og kvinnelige medlemmer av skolens tilsynsutvalg sammen til arbeidsmøter. Gjennom 11 møter strikket og sydde de 178 plagg. Før jul oppfordret tilsynsutvalget alle som trengte klær om å melde seg. Det førte til at 34 familier søkte hjelp. Mange som kunne trenge det mest, var ærekjære; de ba ikke om noe. Men tilsynsutvalget kjente forholdene slik at familier de visste sleit hardt også ble hjulpet. Til jul fikk 103 barn og fire voksne tildelt klær; ett til fire plagg til hver familie. Julen 1917 må ha vært som en varm velsignelse i mange hjem.

Foreningen ble til stor hjelp. Etter fem års virksomhet hadde barn og voksne laget og delt ut 1030 plagg. Inntektene skaffet de seg gjennom basarer og utlodning. Men også aftenunderholdninger på bedehuset Betlehem og Folkets Hus skaffet penger. Foreningen ble lagt ned i 1927.

Streng disiplin i skolen.

De sosiale forholdene skapte lett grobunn for småkriminalitet, forsømmelser og dårlig disiplin i skolen. Frogner skolestyres protokoller viser at vergerådet hadde mange vanskelige saker.

I 1903 skrev rådets formann, sorenskriver Rolfsen, til Frogner skolestyre at det hadde besluttet at en navngitt gutt på Høvik skole ”der har gjort seg skyldig i tyverier, og som lever under sørgelige og beklagelige forhold i sitt hjem, skal søkes anbragt hos en streng og alvorlig familie far, og at der foruten i skolen bør gi ham legemlig refselse etter skolelovens § 74.” Gutten slapp imidlertid med en advarsel. En advarsel fikk også to gutter som sto foran prestens skrivebord på Frogner prestegård. De hadde kastet stein på toget. En stram irettesettelse fra øvrighetspersonen, prost Nils Johan Julius Aars, må ha vært straff som svei godt.

Flere foreldre holdt barna hjemme fra skolen. Dette resulterte i advarsler fra skolestyrets formann. Men forsømmelsene kunne være så grove at skolestyret sendte saken til politiet. Et eksempel finner vi i 1904. Fire gutter hadde holdt seg borte fra skolen i mange dager, alle uten gyldig grunn. De var fornærmet for at de ikke ble antatt ved konfirmantundervisningen. Foreldrene var flere ganger advart både av tilsynsutvalget og læreren. Skolestyret avgjorde at hver av guttenes forsørgere skulle betale en bot på kr 10. Saken ble sendt Drammen politikammer.

Vi finner få eksempler på legemlig avstraffelse. En sak fra 1906 begrunner hvorfor denne formen kunne være nødvendig: ”Likeså vel av hensyn til gutten selv, som for opprettholdelsen av skolens autoritet”. Til slike avstraffelser ble det brukt slag med bjerkeris eller spanskrør. Antall slag ble avgjort ut fra hvor alvorlig forseelsen var. Straffen skulle etter loven gis av læreren med en medlærer eller en av tilsynsutvalgets medlemmer til stede. Jenter over 10 år måtte ikke rises. (Legemlig straff ble avskaffet i 1936.)

Sigarettrøyking blant barn og ungdom.

Barn og ungdom fikk kjøpt tobakk og sigaretter i butikkene. Dette ble et samtaleemne i et møte i Lierstrandens Vel i 1907: ”Hvad der kan gjøres for at hindre den cigarettrøgning som hersker blant børn på Lierstranden”. Kunne foreningen foreta seg noe? Møtet vedtok å rette en henvendelse til Lier herredsstyre om å gjøre loven for salg av tobakk gjeldende for stedet. Men ingen ting skjedde, og røykingen fortsatte.

I 1910 besluttet styret å sende et klagebrev til politimesteren i Drammen. Også tilsynsutvalget ved Høvik skole tok opp problemet. I august det samme året stadfestet herredsstyret tobakksvedtekter for skolekretsene Gullaug, Høvik og Åssiden. I april 1911 ble vedtektene utvidet til å omfatte hele herredet. Vedtektene ga forbud mot salg av tobakk til barn under 15 år. Brøt handelsmannen forbudet, skulle han straffes med bøter.

En annen sak som irriterte mange på stedet var det kortspillet som fant sted i full offentlighet på åpne plasser, blant disse på Bachetomta. I 1911 vedtok Lierstrandens Vel å rette en henvendelse til eierne av plassene og be dem sette en stopper på uvesenet. Bakgrunnen var nok det som kortspillet kunne føre med seg, en dram eller flere og den uheldige virkningen dette kunne få overfor barna.

Politibetjent Johan Røine.

Lierstranda hadde sin egen politibetjent. Den første var Ole Skogen som ble tilsatt i 1896. At det kunne gå hardt for seg å være lovens vokter viser en sak i Lier herredsstyre i august 1903: ”Regning fra dr. Borgen for legehonorar i an- ledning behandling av politibetjent Skogen for en ham tilføyet skade ved arrestasjon av (navngitt person) besluttedes enstemmig anvist kr 12,50”. Skogen sluttet for øvrig det samme året. I januar 1904 var ansettelse av en ny betjent en sak i herredsstyret. Amtsingeniør Hansen hadde henstilt til de folkevalgte å vurdere om veivokterstillingen på roden Hegg-Drammen kunne kombineres med funksjonen som politibetjent på Lierstranda. Saken vakte debatt. Tidligere var det uttalt at veivokterne hadde så mye å gjøre at de ikke kunne utføre annet arbeid. Representanten Michalsen syntes derfor amtsingeniørens henvendelse var underlig. Han minnet om at Hansen hadde avskjediget en veivokter fordi han hadde annet arbeid ved siden av.

Ordfører Holtsmark gikk inn for amtingeniørens forslag, men han fikk ikke gjennomslag. Med 25 mot 14 stemmer vedtok herredsstyret at det å være veivokter ikke var forenlig med stillingen som politibetjent.

Våren 1904 ble den 28 år gamle Johan Røine fra Lierstranda ansatt. Han arbeidet i prambyggeriet på Bachetomta, et arbeid han også fort satte med. Lønnen satte herredsstyret til kr 400 pr. år. Uniform måtte han betale selv. I 1909 søkte han om støtte til å fornye den. Herredsstyret bevilget kr 50.

Datteren, Emily Henriksen, fortalte en gang at han utførte funksjonen som politibetjent i tidsrommet kl. 18-24. Da patruljerte han strekningen fra bygrensen til Amtmannsvingen. Johan Røine ble et kjent trekk i gatebildet på Lierstranda. Men selv om den ordinære tjenestetiden sluttet ved midnatt, hendte det nok at han senere ble vekket for å ta seg av bråk og berusede personer. I beruset tilstand kunne en av Lierstrandas originaler ofte oppføre seg slik at det ble nødvendig å tilkalle Røine. Da hendte det at moren hans midt på natta kom og banket på vinduet til politibetjenten og ba om hjelp til å få roet ned sønnen.

Mye bråk og slagsmål fulgte med da det kom svenske anleggsarbeidere til bygda under byggingen av cementfabrikken Norge. Da måtte også Johans bror, Marinius, hjelpe til for å roe gemyttene. Broren var ikke ukjent med politiarbeid. Han holdt oppsyn med at ingen drev tjuvfiske etter laks i fjorden utenfor. Det hører også med til historien at en annen bror, Karl, var politibetjent i Drammen.

Stillingen som politibetjent ble lagt ned i 1927 som ett av mange tiltak for å få ned kostnadene i forbindelse med kommunens vanskelige økonomi. I årene som fulgte ble han likevel omtalt som Polti´ Røine.

Tiggeren hadde respekt for politiuniformen.

Langs Lierstranda vandret mange landeveiens travere; kremmere og tiggere. En dag kom det en kar innom huset til Julie og Johan Røine. Han var sulten og ba om noe å spise. Den sosiale og omtenksomme Julie ba ham sitte og satte fram mat. Mannen spiste, lenge og godt. Men da han var ferdig, ga han ingen tegn til å ville gå. Han så dessuten noe skummel ut. Dette gjorde Julie betenkt og engstelig. Etter en stund fikk hun en idé. - Jeg kommer straks tilbake, skal bare hente noe håndarbeid, sa hun. Kort tid etter kom hun inn med uniformsfrakken til Johan, tok fram nål og trå og lot som om hun ville sy i en knapp. Tiggeren så på uniformen. - Jaså, er det politi i huset, ville han vite. - Ja, mannen min ligger og hviler oppe i annen etasje, svarte hun rolig. Da reiste tiggeren seg og forsvart. Det hører med til historien at Johan Røine ikke var hjemme denne dagen.

Kilder

Lierstrandens Vels protokoller 1905-1919 John W. Jacobsen: Sånn var det den gangen. Drammen 1999 Lydbåndopptak. John W. Jacobsens intervju med Emily Henriksen i 1994 Lier herredsstyre, protokoll, møter i 1902 og 1904 Lier Herredstidende 1903, møtene 25/11 og 9/12 Samtale med Agnar Schliemann

Share to