BREVET I BÅTOVNEN

Alfred Marius Risvik var født i 1901, han vokste opp, og levde hele sitt liv i Østre Risvik i Jevika på Ansnes. Familien besto av Alfred, foreldrene, Petter og Karen, og ei yngre søster, Ovedie, som bare ble 8 år.

Stine kom fra Akset på Fjellværøya, hun var født i 1893. Hennes fulle navn var Stine Kristine Hansdatter Strømsnes. Hun vokste opp på Akset på Fjellværøya. Foreldrene het Hans og Anna Marie. Stine var eldst av tre søsken. Broren, Kristian Alfred giftet seg med Nelly og flytta nordover. Han ble ikke noen gammel mann, han døde bare 55 år gammel. Yngst var Berntine Ovedie, hun døde 14 år gammel. Det betyr at Alfred og Stine ikke hadde noen stor nær familie.

De giftet seg i Nidarosdomen 6. september i 1927, og 13. september to år senere fikk de sitt eneste barn, Petter Hagbart. Da brevet ble sendt i 1928 var Alfred 27 år, og Stine 35 år. Det betyr at Stine var 8 år eldre enn Alfred. Aldersforskjellen var trolig av liten betydning. De som kjente dem forteller om et harmonisk par som hadde stor omsorg for hverandre.

Om Alfred forstår vi at han var en sindig og klok mann. Han var praktisk anlagt og hadde ry på seg for å være en dyktig snekker. Mange naboer og sambygdinger hadde både hus og møbler som han enten hadde laget, eller vært med på å lage. Hans mest kjent trearbeid er nok døpefonten i Fillan Kirke. Vi vet også at han var samfunnsengasjert og var medlem i kommunestyret. I tillegg hadde han flere tillitsverv. Ivrig i skytterlaget var han også, så interessene var mange og engasjementet stort. Det ble sagt om Alfred at han var en klok mann det var verd å lytte til. Et bedre ettermæle er det vel vanskelig å få.

I folketellinga fra 1920 var Stine 27 år og vi finner henne som ugift datter, sysselsatt med "dagarbeide hos forskelige huse". Det var ikke uvanlig på denne tiden. Ei voksen ugift kvinne hadde ikke noe stort utvalg av jobber å velge i. Særlig for henne som bodde på landsbygda.

Mellomkrigstiden var preget flere økonomiske kriser, som førte til prispress i alle omsetningsledd. Fiskerne merket endringen godt, og som en følge av denne vanskelige situasjonen ble Norges Fiskarlag stiftet i 1926. Organisasjonen ble fiskernes faglige organisasjon og politiske talerør. Sentralt i arbeidet for Fiskarlaget var organisering av førstehåndssalget. Mens dette tidligere hadde vært styrt av private oppkjøpere, fikk nå fiskerne selv styringa med salget.

Gradvis ble omsetningen fra fisker til oppkjøper etablert som et fiskersamvirke med enerett på omsetningen (fiskesalgslag). Førstehåndsomsetningen av sild ble organisert gjennom Storsildlaget (1927) og Stor- og Vårsildlaget (1928). Eneretten til omsetning ble lovfestet i 1929 ved sildeloven. I torskefisket kom den organiserte førstehåndsomsetningen et tiår senere ved råfiskloven av 1938.

Nye fiskerier kom i gang i mellomkrigsåra. Både rusefiske og krabbefangst med teiner ga kjærkomne inntekter i ei vanskelig tid. Fisk fanget i ruser ble solgt til brønnbåter, som leverte fersk fisk til markedet i byen.

Kystfolket visste at havet kunne gi gode inntekter og mat på bordet, men de visste også at havet var farlig.

I 1928 hadde nok både Alfred og Stine - og alle andre i Hitra- og Frøyaområdet i minnet de store ulykkene i 1899 og 1920.

Begge ulykkene skjedd i farvannet Glimt fisket, ved Titran på Frøya. Den første og største ulykka i 1899 kostet 140 menn livet. I den andre Titranulykka i 1920 døde 37 mennesker. At dette måtte ha vært katastrofalt for de som ble rammet kan vi forstå.

Mange familier mistet mennene sine denne stormnatta den 13. oktober i 1899. Om det ikke hjalp stort på sorgen og savnet, så visste de iallfall at mange hadde stor medfølelse med dem.

Titranfondet ble etablert som en nasjonal innsamlingsaksjon og utgjorde mer enn 800.000 kroner. En betydelig sum, som kom de etterlatte til gode. Det hjalp ikke på savnet og sorgen etter tapet av sine kjære, men det gjorde nok kvardagen etterpå litt enklere.

I boka «Fiskerbonden og andre kvinnfolk» er kystkvinnen tema. Liv Marie Austrem, og Guri Ingebrigtsen har intervjuet 75 eldre kvinner, som har bodd hele sine liv i Lofoten. De forteller om livet de har levd og hvordan de har oppfattet sin situasjon.

Vi kan anta at livet for kvinnene på Hitra og resten av kyst-Norge ligner på livet til Lofotkvinnene. Fellesnevneren i historiene ser ut til å være at de ikke syns de har vært i arbeid. Kanskje tenkte de på at de ikke har hatt lønnet arbeid, at de «bare» har vært hjemmeværende og tatt seg av hus og heim?

Når kvinnene forteller videre forstår vi at de har fylt en stor og viktig rolle i lokalsamfunnet. De hadde eneansvar for barn, gamle og eventuelt leietakere i husholdet i store deler av året. Ble noen syke kunne lege og jordmor være mange timers reise unna. Da var det viktig å støtte opp om hverandre.

I 1928 vet vi at fiskerbåtene hadde blitt større og sikrere, men likevel kunne ulykken være ute. Livet som enke ble tøft. I tillegg til sorgen og savnet var det vanskelig å klare seg økonomisk og praktisk. Derfor stilte kvinnene opp for hverandre – i visshet om at det kunne være de som trengte hjelp neste gang.

Det daglige fjøsstellet ble ansett som kvinnejobb. Barna og de gamle i husholdet hjalp selvsagt til, men husmora hadde hovedansvaret.

Innlagt vann i fjøset var ikke vanlig, så det ble mange bøtter å bære. Den vanligste kurasen på Hitra på denne tida var Sidet Trønder- og Nordlandsfe (STN). Sjøl om rasen var mindre og ikke trengte så mye vann og fôr som dagens kyr, så var det nok et strev for mange å skaffe nok mat og drikke til dyra. På våren var gjerne høyet oppbrukt og man måtte tenke alternativt. Greiner, bark og tang ble redningen for mange.

Kvinnene hadde gjerne tilgang til en fjærabåt, som de rodde hjemmefisket med. Fisk og fiskmatprodukter var kvardagsmaten, kjøtt ble kun spist på søndager og høytider. Maten laget de sjøl, de mange kvinneredskapene, som blant annet vi på Kystmuseet har i våre magasiner, vitner om at de ble flittig brukt. Her er en rullekniv, som ble brukt til å finmale fiskekjøttet til farse. Av dette kunne de lage blant annet fiskekaker og fiskeboller.

Hus og klær måtte holdes reine og i orden, det var tungt og kaldt arbeid, da et fåtall hadde innlagt vann i huset i 1928.

Kvinnene måtte også ordne med mat og klær til mannen, og kanskje sønner eller brødre, som var på fiske. Karene hadde gjerne med seg tørrmat, smør og surmelk. I tillegg til nødvendig mat måtte de også ha med seg klær og utstyr for å klare seg under fiskeriene.

Ullprodukter var det som måtte til for å holde fiskerne varme. Fra ytterst til innerst måtte klærne være av god kvalitet. Mange kystfamilier hadde sau, og ulla var verdifull. Karding og spinning ble gjerne gjort hjemme. I 1928 hadde noen kvinner skaffet seg strikkemaskin. Med den kunne de produsere klær til familien og kanskje noe for salg.

Uten elektrisitet og innlagt vann var livet strabasiøst, sett med våre øyne. Likevel opplevde ikke kvinnene at de hadde det spesielt vanskelig, skriver Austrem og Ingebrigtsen. Lofotkvinnene mente de hadde mye å glede seg over også, vi kan anta at kvinnene på Hitra og Frøya var av samme oppfatning. Sjøl om det skjedde en rekke framskritt i 1920-åra, så skjedde det ikke så mye på kvinnfolka sin arena. Strikkemaskina er allerede nevnt, men også symaskin, separator og kjøttkvern ble introdusert.

Alle hjelpemidla var mekaniske, for elektrisitet i husene ble ikke vanlig før etter krigen. Først da kom de store framskrittene for kvinnene sin del. Likevel hadde lettelsene i arbeidsmengden gjort livet til kvinnene litt enklere, og man satte pris på de goder man fikk.

store endring, både teknisk og sosialt.

I dag kan vi se tilbake på en svimlende teknologisk utvikling, som sparer oss for mye slit. Samtidig har vi kanskje mistet noe på veien, som det sterke samholdet og vissheten om rolletilhørighet både i familien og samfunnet rundt oss. Båtovnen ble gitt i gave til Kystmuseet på Hitra av Petter Hagbart Risvik, Alfreds og Sines eneste barn.

Brevet var en stor overraskelse, som det ble vanskelig å arkivere uten å se nærmere på livet til Alfred og Stine. Sjøl om mye varierte, var deres liv trolig ganske typisk for kystfolk på den tida. I deres levetid skjedde store endring, både teknisk og sosialt.

I dag kan vi se tilbake på en svimlende teknologisk utvikling, som sparer oss for mye slit. Samtidig har vi kanskje mistet noe på veien, som det sterke samholdet og vissheten om rolletilhørighet både i familien og samfunnet rundt oss.

(Brevet, transkribert)

Risvik den 19.2.1928.

Min egen Alfred!

Tusen takk for det deilige brevet jeg fikk fra deg på fredag. Du skal tro jeg ble glad da Agnes kom med brevet fra Ansnes og jeg ventet ikke før på tirsdag. Men slik er det når en har en kjærlig og god mann som tenker lengter på en.

Ja vi lever nå bare vel vi som er hjem også og nu denne helg er far hos oss også. Han kom i går og lå hos oss i natt og skal ligge her denne natt også. Han har endelig fått hjem torva, så nå er han glad. Og Kristian er reist til Lofoten. Far har fått brev fra han med hilsen til oss at han van (rakk) ikke skrive til oss. Men vi måtte skriv til han, til N.Dahl som før, så du må vel skriv du … Ser de har det bare kjekt om bord i Trolldamen og ja de fikk nå vent når de kom dit de også. Blir det slik fremdeles så må du kom heim til meg og vent på skreia. For du er savnet som du sier og det er langsomt å ligge alene. Men så håper jeg du kommer ved første anledning.

Men Alfred enn jeg som ikke finn(er) nøkkelen til skrinet ditt oppå loftet da? Du må skriv og fortelle hvor den ligger hen, om du ikke kommer heim snart.

Er det tauja/ tauene (?) våre som henger ut nedmed naustet? Hvis det er det så må vi ta dem inn når de blir tørre. Ja no har vi (veldig??) mer å spørre om, du er nå vel lei nå.

Du har vel fått osten (esken) som vi sendte med Johan Enoksen nå? Og i morgen kommer Gabriel Jektvik og har med litt smør til deg og 11 boller for jeg bakte fastelavensboller i går. Og hvis han ikke bringer dem om bord til dere, så (må) dere ro over og hente det. Den ligger hos John Skagen på Estnesbulane (??)

Ja nå må du leve vel min elskede Alfred og mange kjærlige hilsener og kyss fra din egen Stine. Kjærlig hilsen også fra din mor. Og far ber meg også hilse. Et godnatt-kyss!