main article image

Granåsen idrettspark

Granåsen idrettspark er Trondheims hovedarena for vinteridrett. I tidsrommet 2021-2024 har idrettsparken vært gjenstand for en større oppgradering, for å både kunne fungere som et hverdagsanlegg for byens innbyggere og for å huse store mesterskap og arrangement. Ny hopparena og skiskytteranlegg er noe av det som har kommet til, i tillegg til varierte rekreasjonsområder og en aktivitetspark med naturlek i fokus.

Kunstprosjektet tilknyttet Granåsen-utbyggingen består av totalt fem kunstverk. Fire verk ble ferdigstilt i løpet av 2024 og ett ferdigstilles høsten 2025. Et av prosjektets hovedmål har vært å senke terskelen for bruk av området, og at verkene kan leve side om side med idrettsanlegget og naturen i Granåsen, som en skulpturpark. Eksisterende verk i Granåsen idrettspark er en del av denne helheten.

Nye kunstverk

Idrettsparken er preget av sømløse overganger mellom natur og infrastruktur, i tillegg til variert publikumsbruk og sesongpåvirkning. Kunstprosjektet har derfor lagt vekt på å legge til rette for ulike møter med kunsten. Noen verk vil nyte godt av å oppleves på avstand, andre vil invitere til tett og taktil observasjon. Noen verk vil fremstå tydelige i sin monumentalitet og andre nærmest gåtefulle.

En felles ambisjon for kunstverkene har vært at de skal fremstå imøtekommende, vekke nysgjerrighet og stimulere til dialog.

Ellinor Aurora Aasgaard & Zayne Armstrong, Herman Mbamba, Pekka Stokke og Tori Wrånes har utformet den nye kunsten til idrettsparkens uteområde.

Ellinor Aurora Aasgaard & Zayne Armstrongs (f. 1991 og 1986) skulptur “Phonehenge” (2024) er plassert ved gangveien til idrettsarenaen når man kommer fra Smistadveien. På avstand ser den ut som et byggverk laget av store steiner, litt som de kjente steinene i Stonehenge. Ved nærmere øyesyn avslører de tre steinene seg som forstørrede ikoniske mobiltelefoner: Den over tre meter høye skulpturen er et monument til alle telefoner vi har elsket og kastet.

“Phonehenge” av Aasgaard & Armstrong Glen Musk / Trondheim kommune Attrbution-ShareAlike (CC BY-SA)
“Phonehenge” av Aasgaard & Armstrong Glen Musk / Trondheim kommune Attrbution-ShareAlike (CC BY-SA)
“Phonehenge” av Aasgaard & Armstrong Glen Musk / Trondheim kommune Attrbution-ShareAlike (CC BY-SA)

De tre store mobiltelefonene er støpt i betong, med pikselerte skjermer laget av fargede glassmosaikkfliser. Fargene og oppløsningen er tro mot de originale telefonene, og motivene på skjermene henter inspirasjon fra gravsteininskripsjoner. Telefonene representerer et stort menneskelig fremskritt innen kommunikasjon. Det samme kan sies om Stonehenge, hvis tilblivelse er preget av mystikk og forundring.

Inspirert av Stonehenge som et sted for forbindelsen mellom himmel og jord, fungerer Phonehenge som en symbolsk portal. Den inviterer oss til å knytte minner fra fortiden til nåtiden og føre dem videre inn i fremtiden. Slik hedrer skulpturen de naturlige og menneskelige ressursene som har blitt ofret for forbrukerteknologien, mest nevneverdig sett ved utvinningen av kobolt. 

Aasgaard & Armstrong vant konkurransen om å utforme et verk tilknyttet idrettsparkens grønne lunger etter en åpen prekvalifisering. Aasgaard & Armstrong har jobbet sammen siden 2018. Deres praksis fokuserer på scenografiske tilnærminger til skulptur og historiefortelling rundt dannelse og sammenbrudd av fellesskap.

Herman Mbambas (f. 1980) “Bevegelser i flokken” (2024) er utført på undersiden av skibrua i Granåsen. Skibrua forbinder skiløypene i området, og fungerer som en inngangsportal man må bevege seg under for å besøke idrettsanlegget til fots.

“Bevegelser i flokken” av Herman Mbamba Glen Musk / Trondheim kommune Attrbution-ShareAlike (CC BY-SA)
“Bevegelser i flokken” av Herman Mbamba Glen Musk / Trondheim kommune Attrbution-ShareAlike (CC BY-SA)
“Bevegelser i flokken” av Herman Mbamba Glen Musk / Trondheim kommune Attrbution-ShareAlike (CC BY-SA)

Mbamba har malt fargesterke mønstre og motiv som slynger seg rundt tre betongsøyler. Besøkende møtes av en levende visuell opplevelse bestående av kraftfulle farger og tilsynelatende abstrakte former. De figurative innslagene er derimot mange, lagvis plassert i et organisk mylder. Her finnes både menneskelige og dyriske elementer. Noe kan minne om medaljer, symboler og masker. Felles for alt er todimensjonaliteten, som spiller på lag med søylenes majestetiske størrelse og skaper romlige assosiasjoner til en hall av forhistorisk opphav.

Herman Mbamba vant en lukket konkurranse om utforming av verk tilknyttet skibrua. Han er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo og John Muafangejo Art Center i Windhoeck, Namibia. Han bor og jobber i Oslo og kjennetegnes av sin kompromissløse fargebruk i malerier og tegninger, ofte preget av gjentagelser, klang og rytme.

Pekka Stokkes (f. 1972) “Historien om VI” (2024) er et skulpturelt verk aktivert av lys og stål, plassert i hoppanleggets nye hopptårn. Hopptårnet ruver høyt over tretoppene og er et synlig landemerke for beboere i Trondheim.

“Historien om VI” av Pekka Stokke Glen Musk / Trondheim kommune Attrbution-ShareAlike (CC BY-SA)
“Historien om VI” av Pekka Stokke Glen Musk / Trondheim kommune Attrbution-ShareAlike (CC BY-SA)
“Historien om VI” av Pekka Stokke Glen Musk / Trondheim kommune Attrbution-ShareAlike (CC BY-SA)

På kloss hold vil man kunne oppleve en lys-koreografi som utspiller seg innimellom hopptårnets arkitektoniske bjelkelag. Befinner man seg på Tyholt, vil verket fremtone seg som et neonfarget arr som skjærer gjennom vintermørket. På taket av hopptårnets varmestue står tre kryssformer, delvis nedsunket i taket og dekket av en utside som reflekterer det naturlige dagslyset. Stokke har tolket og lest hopptårnets arkitektoniske deler opp mot hopphistorien og vår egen kulturarv. Noen vil dra kjensel på kryssformene fra steder preget av uro. Slik inviterer verket, sammen med sine diagonale linjer og v-formasjoner, til en meditasjon rundt ideen om et stort VI, nemlig fellesskapet vi inngår i - eller ikke.

Pekka Stokke vant en lukket konkurranse om utforming av verk tilknyttet hopptårnet. Stokke bor og arbeider i Trondheim. Han utforsker menneskelige sanser og deres forhold til lys, gjennom både taktile og projiserte installasjoner. Hans praksis undersøker hvordan lys kan forme og endre fysiske realiteter og mønster for hvordan vi forstår og leser verden.

Tori Wrånes’ (f. 1978) “Bakkerekord” (2024) befinner seg i skogholtet mellom aktivitetsparken og Granåsen barnehage. Bronseskulpturen består av tre deler og er både fantasifull og konkret. Verket består av et par overnaturlig store ski, plantet godt ned i mosen, mellom store furutrær. Skiparet er sammensveiset i en krøll bak, med to hoppstøvler fastspent i skibindingene. Skulpturen har ingen kropp, men to store votter kan indikere at det har vært en skapning her. Er dette spor av et nedslagsfelt langt borte fra hoppgropa?

“Bakkerekord” av Tori Wrånes Glen Musk / Trondheim kommune Attrbution-ShareAlike (CC BY-SA)
“Bakkerekord” av Tori Wrånes Glen Musk / Trondheim kommune Attrbution-ShareAlike (CC BY-SA)
“Bakkerekord” av Tori Wrånes Glen Musk / Trondheim kommune Attrbution-ShareAlike (CC BY-SA)

Wrånes’ skulptur er ikke åpenbar, men nærmest bortgjemt og til tider også tildekket. Den representerer allikevel en utvidet romlighet basert på et narrativ man inviteres inn i som besøkende. Her finnes det spor av et før og et etter, en slags fiktiv konstellasjon som man bærer med seg under sine bevegelser i parken. Dette er ikke en fremmed effekt i møte med Wrånes’ kunst, som ofte inviterer publikum inn i en altoppslukende sfære man kan gi seg hen til. Den vilkårlige, og noe fordreide, presentasjonen av Bakkerekords lett gjenkjennelige deler tilfører både en komisk og en fremmedgjørende stemning. Slik blir man invitert til å reflektere rundt hvordan aktivitet kan utspille seg for den enkelte, i drøm og i virkelighet.

I 2025 fullfører Tori Wrånes et filmverk som vil inngå i den performative fortellingen rundt hennes permanente verk i Granåsen. Wrånes fikk et direkteoppdrag om utforming av verk i idrettsparken, etter deltagelse i en lukket konkurranse. Wrånes bor og jobber i Oslo og er internasjonalt anerkjent som en kunstner som beveger seg glidende mellom praksiser, med lyd, performativitet, skulptur og levende bilder som virkemiddel.

Eksisterende verk

I tillegg til de nyetablerte kunstverkene, finnes det fire kunstverk med historisk tilstedeværelse i Granåsen idrettspark.

"Skihopperen” av Kirsti Aall Glen Musk / Trondheim kommune Attrbution-ShareAlike (CC BY-SA)
"Dobbelttak” av Marit Wiklund Glen Musk / Trondheim kommune Attrbution-ShareAlike (CC BY-SA)
“Bjørnebinne med to unger” av Skule Waksvik Glen Musk / Trondheim kommune Attrbution-ShareAlike (CC BY-SA)
"Alle årets dager” av Tor Lindrupsen Glen Musk / Trondheim kommune Attrbution-ShareAlike (CC BY-SA)

Skihopperen” av Kirsti Aall (f. 1944) viser en skihopper i luftig svev. Figuren danner en spent bue med kroppen og svever med samlede ski, høyt over hodet på oss. Skulpturen er abstrahert og detaljer som øyne og munn er utelatt for å understreke farten og formen som karakteriserer en skihopper når du ser han fly gjennom luften fra lang avstand. Bronseskulpturen er plassert høyt oppe på en slank og høyreist sokkel i cortenstål mellom hoppgropa og skibrua.

Skulpturen ble reist i 1981 til ære for Arnfinn Bergmann, Torbjørn Falkanger, Toralf Engan, Torgeir Brandtzæg og Bjørn Wirkola, og var først plassert bak Trondheim tinghus, før den ble flyttet til Granåsen i 1991. Skulpturen trekker linjer tilbake til NM på ski 1992 og VM på ski i nordiske grener i 1997, hvor dens tilstedeværelse var tydelig og ikonisk. Aall ble utdannet ved Statens håndverks - og kunstindustriskole i 1976-79 og Statens Kunstakademi i 1979-83.

Dobbelttak” av Marit Wiklund (f. 1945) er en skulpturgruppe i bronse bestående av to skiløpere i naturtro størrelse. Wiklund har på dynamisk vis skildret de to skiløperne i full fart, kanskje på vei mot målstreken? De naturalistiske skulpturene har armene hevet i stavtak, og kroppene lent fremover, som en diagonal linje. Skulpturen fanger på denne måten den imponerende kraften og farten som ligger i skisporten.

Skulpturen ble utført i 1996 etter en lukket konkurranse i forkant av VM på ski i 1997. Wiklund arbeider i en figurativ stil, skulpturene er følsomt modellert og framstår samtidig med et røft uttrykk. Wiklund ble utdannet ved blant annet Trondhjems Yrkesskole, reklamelinjen i 1962–1965 og Statens kunstakademi i 1966–1969.

Bjørnebinne med to unger” av Skule Waksvik (1927 - 2018) er støpt i bronse og skildrer bjørnemor som leder an sine to små i retning skogen. Skulpturen er i naturtro størrelse. For å understreke det realistiske uttrykket har Waksvik risset inn spor og linjer som gir assosiasjoner til brunbjørnens myke, tykke pels. Skulpturen er plassert ved foten av hoppbakken i Granåsen, mellom rogntrær og et lite vann.

Skule Waksviks skulptur ble gitt som gave til Granåsen Skisenter ved 150-årsjubileet fra Christiania Bank- og Kreditkasse i 1998. Når Waksvik fremstilte dyr, var det fordi han “gjerne vil bidra til at moderne bymennesker kunne opprettholde kontakten med den naturen som vi kommer fra”. Bronsedyrene hans finnes i mange norske byer, slik som hans “Elefantunge" på Trondheim Torg eller “Sjøløven” utenfor det gamle Nasjonalgalleriet i Oslo. Etter endt maskiningeniørutdanning ved NTH, startet Waksvik våren 1947 på den nye Kunstskolen i Trondheim, med Odd Hilt og Kristofer Leirdal som lærere. Høsten, samme år, begynte han på Statens Kunstakademi.

Alle årets dager” av Tor Lindrupsen (f. 1958) ble utformet til Granåsen barnehages uteområde i 2016. Den lekne og stilrene skulpturen er hugget i lys Rennebu-granitt og består av tre distinkte deler plassert sammen. En del viser en stilisert form av en høy snømann, med tre runde steinformer satt oppå hverandre. Neste form viser en rektangulær, høyreist stein, med et negativt hulrom i nøyaktig samme form som snømannen.

Den siste skulpturen består av en stor, rund steinskulptur og minner om den nederste delen som utgjør snømannens kropp. Et nikk til teknikken som alle norske barn kjenner til når en stor snømann skal bygges. Overflaten på skulpturene er hugget jevnt og imiterer snøens og iskrystallenes perfekte uttrykk.

Tor Lindrupsen er utdannet ved Statens Håndverks og industriskole i Oslo. Han jobber både med maleri, grafikk og skulptur og kjennetegnes av sitt rene formspråk og lekne tekniske utfoldelse.

Share to