Møre og Romsdal fotograflag 100 år og historien til Fotograf Engvig i Kristiansund.

”Aar 1917, 29de juli samledes fotografer i Romsdals amt paa Molde for dannelse av en kredsforening i tilslutning til Norske fotografers forening.” Slik står det skrevet på første side i Møre og Romsdals fotograflaugs protokoll. Før møtet hadde en gruppe invitert alle fastboende fotografer i fylket til Molde. Fra Kristiansund kom Chr. Aagard, Ivan Benkow, Carl Bøbak, Ole Egge og Johan Osvald Engvig. Fra Molde møtte Eliseus Birkeland og Karl Kirkhorn og fra Ålesund kom Johannes Sponland. Kretsens navn ble Møre og Rauma kreds av Norske fotografers forening. Lover ble vedtatt og verv fordelt på tradisjonelt ”fogderivis”: ”Til formand valgtes Egge i Kristiansund, sekretær Sponland, Aalesund, kasserer Kirkhorn, Molde”. Senere ble navnet endret til Møre og Romsdal fotograflaug (MRFL) og landsforeininga fra Norske fotografers forening til Norges fotograf-forbund.

Fotografiet ble oppfunnet i 1839. Fotografene i Møre og Romsdal var ikke de første til å organisere seg. Oslolauget ble stiftet i 1894. Men vi var i all fall ett år ute før Bergenserne!

Solidaritet innad og utad var viktige saker. Den først protokollførte saken i lauget i 1918 var “til ydderligere støtte for kreftforeningens finanser, besluttedes at henstille til medlemmene at la indtægten av 1ste plate i mai tilfalde foreningens kasse.”

Å organisere seg var både et spørsmål om å sikre kundene høy kvalitet som å hegne om markedet. Det var viktig å stå sammen, lære og inspirere hverandre.

Spørsmålet om minstepriser var tema de første åra. Proteksjonisme, om man vil, var et sentralt forslag på importforbud på forstørrelser fra utlandet. Det var statlig priskontroll. Enighet om felles priser har aldri vært lov, men kanskje et internt ønske i fotograflauget som i andre håndverksgrupper? Konkurranse mellom medlemmer og ikke-medlemmer, mellom faglærte og amatører var også diskusjonstema. Omreisende fotografer var heller ikke populært. Allerede i 1915, to år før MRFL ble startet, er det en stor sak som omtales i tvilsomme ordelag i flere nr. av fagbladet:

Fotograferne har atter faaet en Paamindelse om, at de som Stand betragtet nyder mindre Respekt end nærsagt hvilkensomhelst anden Stand her i landet. Som det fremgaar af Referatet fra sidste Møde har vi været udsat fore en beklagelig og ubehagelig Affære, idet en Udlænding, som ikke en gang er Fagfotograf, er givet Anledning til at optage i Hundredevis af Gruppebilleder rundt om paa vore Skoler for derefter at sælge Billederne til Eleverne. Denne Udlænding har operert under Beskyttelse af Expeditionschef Hougen i Kirkedepartementet. … For tiden er han visstnok paa Tourne rundt om i landet.

Saken verserer lenge i de første åra og går helt til topps i departementet. Fotografene vinner fram til slutt. Så sent som i 1999 sender MRFL et rundskriv til skoler og barnehager med oppfordring om at fylkets fagfotografer benyttes. Argumentasjonen er bl.a. nærhet, arkiv og lettere etterbestilling, bruk av lokalt næringsliv og at fotografene også støtter frivillige aktivitet gjennom sponsing.

Laugsmøtene var sosialt og en viktig møteplass for faglig oppdatering helt fram til Internett for alvor tok over som global læringsarena for ett tiår siden. Importørene og leverandørene av fotoutstyr samlet fotografer fra hele fylket til møter som ble avholdt etter tur og orden i byene.

Glassplatene var rådende da lauget ble stiftet i 1917. Overgangen fra glassplater til plastbasert film skjedde rundt 1930. Fotograf Johannes Sponland i Ålesund var pioner med bruk av den nye filmen. I fagbladet skriver han begeistret om plastbasert film. Etter 2. verdenskrig var det i praksis slutt på det solide, men også så skjøre negativ/filmmaterialet på glass.

Det var bra med kunder både under og etter krigen. Særlig «passtvangen» førte til hektiske måneder for fotografene i 1941. Alle over 15 år måtte ha bilde til legitimasjonskort. Billedmessig sett var ikke etterkrigstida noen storhetstid. Svart/hvitt-seriene av brudepar, portrett og barnebilder kan synes nokså stereotype. Utviklingen gikk sakte, det var etterkrigstid, gjenoppbygging og rasjonering for alle uansett yrke. Det var lite å få kjøpt i etterkrigstida, materialbruken nøktern og rasjonering på det meste.

Overgangen fra ett og ett «blad» med filmnegativ til bruk i store stativkrevende atelierkamera, til film på rull på slutten av 1950-åra ga flere og mer varierte bilder. Det var behov for å skifte kamerautrustning. Noen kastet seg på det nye, andre var mer skeptiske og holdt på det godt innarbeidde og for lengst nedbetalte. Alt nytt kostet, men det ble enklere å fotografere og flere ble fotografer.

De fleste fotografene arbeidet med alle typer fotografering i sitt lokalmiljø. Reklameoppdrag ble utført med teknisk kamera og «bladfilm» til langt inn i den digitale tidsalder. Overgangen fra svart/hvitt-fotografering til farge i 1970-åra var minst like utfordrende som overgangen fra glass til plast-film 50 år før. Portrettfotografene frarådet unge, nysgjerrige brudepar til å velge fargeopptak. Det rokket ved et av fotografiets viktigste salgsargumenter om «evig holdbarhet». De tilbød til gjengjeld fargelagte svart/hvitt-bilder, like holdbare som vanlig svart/hvitt.

Fargene ble etter hvert bedre, kundene krevde sitt og overgangen betydde et stort teknisk skifte. Fotografene måtte investere i blitsanlegg. Fargefotografering ble en mental og økonomisk overgang for mange godt voksne fotografer. De yngre grep den nye filmen og teknikken begjærlig og fikk etablert seg.

Fargefoto var teknisk utfordrende. Det krevde nøyaktige innstillinger før bildet ble tatt fordi filmen skulle fremkalles og kopiers av en av de landsdekkene fotolaboratoriene. Som ved tidligere teknologiskifter gikk det noe ut over det kreative, kunstneriske og estetiske de første åra i atelieret. Det ble levert brudebilder og atelierportretter med knall røde, blå og grønne bakgrunner. Var det farger, skulle det være farger!

I de ca. 40 årene fargefilm var portrettfotografenes førstevalg var det få som produserte fargebildene selv. Det var 4-5 sentrale store laboratorier i landet som framkalte og kopierte fotografens filmer og holdt kurs i den nye teknikken.

Fotografnæringa i Møre og Romsdal har gjerne vært sterke familiebedrifter. I Kristiansund drev brødrene Jan Gunnar og Malvin Engvig lenge hver sin virksomhet som 4. generasjon. 5. generasjon har nå etablert seg i Nordmørsbyen. I nyere tid er det vel bare fotografen Roger Hasselø i Kristiansund som hatt hele i familien med i bedriften. Barna Runar og Lena ble begge fotografer og kona Åse var aktivt med hele tiden til de la ned virksomheten i 2015.

Fotografen som begynte for seg selv og som ofte drev alene er nesten like typisk; Claus Monge og Nils Williams.

Fra å være en mannsdominert forening og næring tok de kvinnelige fotografene i Møre og Romsdal godt grep på 1980-tallet. I jubileumsåret er 80% av styret kvinner og oldermann er fremdeles tittelen til leder Lill Kristin Vold.

Fotograf Guttorm Furmyr i Herøy var pioner på det digitale. Han var 2. generasjon fotograf Furmyr i i Fosnavåg. Aller fremst og stadig oppegående fotograf og nysgjerrig på det nyeste har Karl-Otto Kristiansen i Ålesund vært. Ingen i lauget har møtt ny teknologi og nye produkter så begjærlig som han. Per Eide er i samme generasjon. Han er kåret til Norges mest allsidige fotograf med et grådig uttak av de beste premier i konkurransene. Vi skal heller ikke glemme Stein A. Roald, 82 år i jubileumsåret og fremdeles laugsmedlem. Han har mer enn 60 års medlemskap i Norske og utenlandske fotograforganisasjoner. Stein og Ålesund kameraklubb herjet tidlig på 1970-tallet og var en viktig inspirator for svært mange amatørfotografer.

Foruten video og høyoppløselige bilder satt sammen til fantastiske animasjoner for krevende kunder er nyfødtfoto dagens profesjonelle portrett-trend. Bilde av babyen vakkert sovende innsvøpt i den mykeste silke er en viktig del av forretningen til flere laugsmedlemmer i dag. Ikke minst for Miram Skeide Brandstad på Averøy.

Miriam kom til faget og lauget som flere unge i dag, uten formelt fagbrev som før var obligatorisk. Fem år etter at hun ble lei eiendomsbransjen, et fotokurs med Magnar Fjørtoft og stor egeninteresse ble hun «Årets fotograf 2016».

Dokumentasjon fra Møre og Romsdal fotograflaugs virksomhet finner vi først og fremst i den nøkternt førte protokollen fra stiftelsesåret 1917 fram til 1978. Arkivet fra nyere tid er bra bevart, større, men typisk mer løselig arkivert i ringpermer.

Brannbombingen under 2. verdenskrig i Kristiansund og Molde ødela fotografarkivene i Kristiansund, Sødahls på Veblungsnes, Birkelands i Molde og mange flere. I Ålesund er store fotografarkiver etter bybrannen i 1904 bevart, mye takket være Johannes Sponland og Aalesunds museum. Fotografarkivene etter krigen er bra bevart. FylkesFOTOarkivet har mottatt, digitaliserer og registrerer kontinuerlig materiale fra tidligere medlemmer i MRFL.

På 100 år har fotografiapparatet endret seg fra et 10 kg tungt profesjonelt verktøy som bare kunne brukes til å lage bilder med, til en 100 grams dings som brukes til global visuell kommunikasjon med innebygget telefon og lommespeil. I dag kan du selv ta bilder hvor som helst, når som helst, av hva som helst og sende det til hvem som helst.

Kan alle ta utmerkede bilder automatisk uten å tenke på finurlige «innstillinger» i dag? Ja, bildene blir ofte utrolige bra, nesten helt av seg selv. Selv fagfotografene knipser med telefonen til bilder i det private daglige og til enkel dokumentasjon.

Mørkerommet er fremdeles arbeidsrom for noen. Men det er en nisje. Sølvbasert film, framkalling og kopiering blir nesten bare brukt som teknikk i kunstfoto. I jubileumsåret fotograferer nesten alle digitalt og bruker «Photoshop» og «Lightroom». «Om 100 år er allting glemt», heter det. Vi får vente og se! Jeg tror det gode portrettet vil overleve fordi bare den gode fotograf behersker lyset!

Biografiske opplysninger i artikkelform basert på en samtale med fotografen Jan Annathon Engvig 4. feb. 1997 av Ragnar H. Albertsen, revidert av Sissel Engvig.

Fotograf Engvig i Kristiansund er desidert bland de eldste generasjonsbedriftene i Møre og Romsdal. Fra 1871 og i full aktivitet i dag, har fire generasjoner fotografer i rett linje forsynt Nordmøre med fremragende fotografisk håndtverk. Fjerde generasjon, med Jan Gunnar og Odd Marvin Engvig, har rett nok skilt lag og driver i dag hver sin registrerte næringsvirksomhet. Jan Gunnar selger film og fotoutstyr, har «timeslabb» med amatørkopiering og er godt i gang med digitale fototjenester. Det fotografiske håndverksfaget, med hovedvekt på portrettfotografering og fotosalg, er Odd Marvin sitt fagfelt, med sin søster Eva som har ansvaret for retusjarbeidet. Far Jan Annathon Engvig (5.07.1914 - 24.12.2002) har definitivt gitt seg etter mer enn 50 år som aktiv i faget.

På kort varsel tok Mary og Jan Annathon Engvig i mot FylkesFOTOarkivet til en uformell kveldsprat hjemme i stua tredje etasje over den tradisjonsrike butikken i Nedre Enggate 4. Det var tirsdag 4. februar 1997. Når dette skrives er Mary dessverre gått bort, eit drøyt halvår etter besøket fant sted.

De første 100 årene av firmaet Engvigs historie viste seg å være godt dokumentert i et flott illustrert hefte «Fotograf Engvig 100 år» som FylkesFOTOarkivet fikk. Jan Annathon skrev og utga dette til jubileet i 1975. I forordet skriver han:

«Om de første personene som her skal omtales finnes det ikke nedskrevet noe om deres opplevelser eller deres tanker omkring fotografien. Alle arkiver og verdifulle platesamlinger, filmsamlinger, og for ikke å glemme alle de fantastiske apparat-typer som vi hadde, ble dessverre totalt ødelagt under byens bombing, og brant i 1940.»

Det meste som står skrevet bygger på Engvigs egen hukommelse og noe fra det moren fortalte. Jan A. Engvig var og er nok den siste i familien som hadde og har grunnlag for å kunne skrive en slik beretning. Jan er født i 1914 og har i hele sitt liv har «tråkket» i foto.

Johan Konrad Engvig (1850-1918), Jans bestefar løyste handverksbrev som fotograf i 1875. Han gikk i lære samtidig med Odin Frost til fotograf Peder Christensen som virket i Kristiansund i perioden 1865 – 1872. Jan A. Engvig mente å vite at han fotograferte også før/parallelt med læretida til Christensen i egne lokalar. Johan K. innredet et atelier i øverste etasje i farens bygard på Haugan der samarbeid med fotograf Odin Frost ble etablert i 1871 og samarbeidet varte fram til 1875. I 1873 overtok O. Frost, Peder Christensens lokalar i Torvgaten 2. Begge fotografane opererte etter hvert sammen som «Engvig og Frost», fram til Frost flyttet til Trondheim i 1875. Frå 1875 overtok fotograf Johan K. Engvig lokalene. Senere kjøpte han Torvgaten 2. I 1975 ble 100 års jubileum feiret med god grunn og stor festivitas!

Grunnleggaren Johan Konrad Engvig ble far til 16 barn, hvorav åtte barn vokste opp. Den eldste, Johan Osvald (f. 09.05.1874- d. 25.12.1930) overtok forretninga i 1911 og drev den fram til han døde i 1930. Jan hadde arbeidet hadde i fleire samanhengar arbeidet i butikken, men eldste sønn Rolf, overtok forretninga. Rolf avla svenneprøve hos fotograf Rude i Oslo. Forretninga kunne ikkje brødfø hele familien. Dette var i 30 åra med stor arbeidsløyse. Dette bidrog til at Jan emigrerte til Argentina i 1933, kjøpte jord og arbeidet for å utvikle plantasjen. Men fem år senere, under det som skulle være en visitt hjemme i 1938 før han «låste» seg fast i utlendighet, skulle endre livsløpet radikalt.

En fetter Odd Bothner, var emigrert til Argentina i 1925, med bakgrunn i at utkomme hjemme knapt ga «frå hand til munn», fristet den unge Jan til å gjøre det same. Brev ble sendt. Var det noe jobb å få? «Bare kom, det er arbeid nok. Men det finnes ikke penger», svarte søskenbarnet. Billettpengar ble møysommelig spart opp.. Billig var det ikkje. Som emigrant fikk man ikkje innreisetillatelse med mindre man reiste som 1.klasses passasjer. Mora solgte forskjellige av verdi, spinka og sparte til vi hadde de billetten som vi fikk for kr 700,00. Et anna krav var at da han skulle jobbe på gard: Han mått ha landbrukserfaring. Han finn jobbe 6 mnd. som dreng til gardbrukar Just Viken, Øydegard, Slik var det, forteller han. I oktober 1933 reiste han fra Kristiansund med klippfiskbåten «M/S Salta». Båten var klassifisert som 1.klasse og tok 10-passasjerer.

Etter 4-5 år i Argentina var han godt i gang med å bli etablert i Obera hos fetteren. - Et jævla slit, sier han, men en ble jo vant med det. Varmt, langt nord i Argentina med subtropisk klima og tett jungel, forteller han. Like før han skulle sette i gang arbeidet med plantasjen, reiste han hjem for å helse på familien. Kamera hadde han med, men tok få bilder. Da han reiste hjem satte han igjen sine eigendelar, bildar kamera mv i en kasse i villaen til Odd Bothner, «Villa Liv». Dessverre brant huset i 1939 og alt han hadde satt igjen brant opp

Familiebedriften gikk ikkje så bra. Det var vanskelige tider. Broren Rolf gjorde så godt han kunne, hans dyktighet som fotograf gjorde at han fikk en inntekt som bidro til at han også kunne forsørge sin mor og to mindreårige søstre. Han var også meget kunstnerisk.

På sommeren skjedde en tragiske ulykke. Rolf Engvig druknet under en seiltur på fjorden sommeren 1938. Jan kom i et i dilemma. Skulle han overta familiebedriften eller skulle han reise tilbake til Argentina? Mor var alene med to mindreårige søstre. Mor og mindreårige

søstre var utan forsørger. Dette veide tungt i avgjørelsen og hans beslutning. Likeledes veide det også tungt at forretninga ikkje skulle selges ut av familien. Engasjementet i Argentina ble avviklet. Jan ble igjen og overtok fotografforretningen.

I nesten 50 år ble det hans lodd å være fotograf Engvig i Kristiansund før fjerde generasjon med Jan Gunnar og Odd Marvin formelt overtok i 1984.

Jan hadde gått en tid i lære hos sin far og bror. Nå måtte han ha svennebrev. Det klarte han å løse etter en kort formell læretid hos familiens venn, fotograf Bøbak i Bergen. Rolfs brå død, og behovet for å ha en ansvarlig med svennebrev, ga nødvendig dispensasjon for utstått læretid. Å ha orden i papirene var viktig når man hadde leiet hjelp. Søsteren Lisbet hadde arbeidet i forretningen helt siden hun sluttet skolen. I tillegg var det ansatt en retusjøse og en «altmuligdame». Flere arbeidsplasser stod på spill. Etter fire måneder hos Bøbak ble svennebrev med portrett, helfigur, gruppe 4, interiør, repro-/retusjoppgave avlagt rett før jul 1938. I denne perioden kunne de bruke søster Else sitt handelsbrev. Søster Lisbet var både driver og fotograf og betjente det store atelierkameraet med 12x16,5cm glassplater.

Jan forteller at av det mer kritiske under svenneprøven var den muntlige eksaminasjon. Brått og uventet kom det mens han kopierte bilder i mørkerommet. Prøvenemndas mann stod kontrollerende ved siden av mens bildet sakte kom til syne i fremkalleren. «Hvilke kjemikalier i fremkallerne er avhengig av temperaturen?», spurte han. - Nei, Gud Fader, det visste ikke jeg,- sier han. - Jeg kunne ikke det spøtt. Hadde ikke peiling, men visste det var noe som het Metol, - og svarte det. «Ja, ja, ja, det er all right det», bekreftet sensor. Heldigvis ble det med dette spørsmålet i muntlig og svennestykket var i havn.

Jan Annathon og sykepleier Mary Thoresen fra Kristiansund giftet seg 3.oktober 1940. De fikk etter hvert barna Sissel (f.1942), Jan Gunnar (f.1944), Eva (f.1946).) og Odd Marvin (f.1954). Barn og hus skulle stelles så tid til overs for sykeleieryrket eller annet arbeid i forretningen ble det ikke for Mary.

Lisbet gikk inn i forretningen i 1933 da Jan reiste til Bergen og fotograf Bøbak. Hun arbeidet til sammen 8 år forretningen. Johanne Johansen arbeidet som retusjøse. Lisbet sin kunnskap og erfaring var veldig viktig da Rolf døde og kontinuitet var viktig for den videre driften.

28.april begynte den tyske bombingen av Kristiansund. Hele sentrum sto i brann. Med et nødskrik ble en del utstyr berget unna og plassert ute på torvet, dekt med en stor linoleumsrull. Det store fotoapparatet, og mest mulig utstyr til det daglige arbeid ble i første omgang berget. Men folk måtte rømme unna. Jan hjalp til med berging i omkringliggende butikker, men måtte selv ofte søke dekning bl.a.under en stor stein. Lisbet og moren dro på

hytta. Arkivet var det uråd å gjøre noe med. Alle opptak, fra de første glassplatene frå P. Christensen fra ca 1865-åra til 1940 strøk med i krigens første dager. De eneste bilder familien fikk berget befant seg på hytta og noen i privatboligen som var i øvre bydel.

Men plyndring ble bombingens etterdønning. Presenning ble brutt opp. Det som med nød og neppe, og under farlige forhold var blitt berget, ble stjålet.

Så smått begynte Jan Engvig med fremkalling igjen. På kjøkkenavdelingen på IOGT var det vask og rennende vann og et lite rom ved siden av som de fikk leie. Noe av det første som måtte gjøres var å anskaffe utstyr som manglet. En kasse ble brukt til kopiering. Den fortvilte arbeidssituasjonen ble sendt sammen med mangelliste til fotofirmaet Nerlien i Oslo. Fra kollega Bøbak i Bergen fikk han to fremkallingstanker. Fra kollega Kornberg i Volda et fotoapparat og en dobbelkassett til 12x16,5 plater. Litt om senn fikk Engvig ordnet det meste og satte i gang igjen fra «kjøkkenlaboratoriet» i IOGTs lokaler.

I denne tiden var en populær artikkel repro av andre amatører sine bilder/negativer fra bombingen, fremkalling og kopiering av tyske soldater sine filmer og selvsagt etter hvert bilder med motiver han selv hadde tatt like etter bombingen. Det gikk bra en stund. Men plutselig en dag i august samme år sto en tysk offiser og soldater i døra. Utstyret, alle negativ med krigsmotiv og bilder som lå til salgs på disken ble beslaglagt.

Engvig drev lovlig, men tyskerne likte dårlig masseproduksjonen og spredningen av bombebilder. Det virket som antinazistisk propaganda. For Engvig var dette selvsagt et stort økonomisk tap. Restriksjonene var mange og det var stor mangel på materiale. Spesielt var det vanskelig å skaffe god film. Det ble brukt stort negativformat og en lang stund var det nesten bare tynn tysk flyfilm å få. Den bølget seg i kassetten og var et stort problem. Tysk fotopapir var omtrent det eneste man fikk kjøpt. Kjemikaliene var lettere å skaffe, siden det aller meste ble veid opp og blandet av fotografene selv. Egen forretningsbrakka stod ferdig på Moses plass i løpet av høsten, omtrent samtidig som Lisbet reiste og tok jobb en tid hos en fotograf i Fredrikstad. Brakka var i tømmer, nærmest en hytta som var lafta og ble benyttet i flere år etter krigen. Produksjonen kom etterhvert i fin gjenge og personalet ved krigens slutt besto av Lisbet og Jan A. Engvig og lærlingene Magnar Vassli og Nils Williams. I tillegg var Liv Gjeldnes, Borgny Åsprong, Gunnvor Storfold, Johanne Aas og Anny Folland ansatt.

Alle personer over 16 år måtte skulle ha legitimasjonskort under krigen. Passbildene kostet kr 1,50. Bilder og regning ble betalt av kunder, men ble ofte sendt samlet gjennom den lokale lensmann. Dette ble god butikk for mange fotografer, selv om det på mange måter var tungvint. Engvig fotograferte i mange kommuner der lokal fotograf ikke var etablert. I Sunndal var Bjørn Monge med som assistent. Til vanlig ble dagslys brukt, men akkurat her ble lamper benyttet. Fotograferingen var offentliggjort på forhånd og 25-30 personer ble fotografert på en brukbar arbeidsdag. Smøla og Averøy var andre kommuner som ble betjent av den omreisende passbildefotografen fra Kristiansund.

Under krigen arbeidet Jan A. for motstandsbevegelsen XU. I tre og et halvt år samlet Engvig bilder av tyske avdelinger, stillinger, kart mm. på hele Nordmøre. For innsatsen fikk han krigsmedalje og diplom.

Engvigslekta i Kristiansund kom fra Averøya. Jans oldefar slo seg ned i byen som glassmester, malermester, snekkermester og kjøpte et lite hus oppe på Hauan. Det var der bestefaren, første fotografgenerasjon, etablerte atelier i 1871.

I jubileumsskriftet er grunnleggeren Johan Konrad Engvig beskrevet som en særdeles aktiv foregangsmann. Han reiste rundt med tungt utstyr og fotograferte på distriktet. Helt opp til Nordland ble f.eks. fiskevær prospektkort. Atelieret var i Torgata 2, tre trapper opp på loftet der dagslys gjennom store takvinduer ga et flott portrettlys. Folk stod i kø for «at lade seg aftage» og den tid var det fotografering søndager såvel som hverdager. Johan Konrad var en pioner med film og kinodrift og averterte med håndkolorerte 35mm kinofilmer. Hvordan han fikset det vet ikke Jan, men en avisannonse vitner om det. Engvig filmet bl.a. sildeflåten og laget nærmest egen filmavis på egen kino: Torvgaten kino.

Privat kinodrift ble forbudt i 1928. Kinolokalet og hele første etasje ble da ominnredet til fotoavdeling.

Det sies om Johan Konrad at da Raumabanen åpnet satt han på snøplogen og filmet nedover Romsdalen. (Raumabanen ble påbegynt januar 1912. Den offisielle åpningen nov. 1924, Joh. K. døde i 1918. Da var det trolig Johan O som var der ved åpningen om noen Engvig var der ved åpningen.)

Johan K. var i tillegg en aktiv laksefisker, skytter og ikke minst aktiv politiker. Han satt i bystyret for Venstre.

Virksomheten var omfattende og fotograf Engvig var svært velstående. Noe kilden «Adressekalender i Romsdals amt, 1900» til fulle viser. Han hadde da en formue på kr 25.000 og kr 15.000 i inntekt. Til sammenligning hadde den dyktige fotografen Ole O. Ranheimsæter på samme tid kr 2.000 i formue og kr 1.600 i inntekt. (ref. Sverre Svendsen) I 1881 stiftet J.K. Engvig og ble medeier i Kristiansund Preserveringskompani.

Som fotograf var Johan Konrad svært allsidig, mens 2. generasjon var særlig flink med portrettene.

Johan Osvald Engvig reiste ut i verden for å videreutdanne og perfeksjonere seg i faget. Først til Østerrike og Tyskland gjennom 4-5 år, senere 5 år på Ceylon og Colombo der han i 1900-1905 ledet et stort engelsk fotoatelier. «Disse årene omdannet han til en stor kunstner som fotograf og litt av en verdensmann. Tenk hva han kunne fortalt!», skriver Jan. Strømmen var kommet i 1915. Og Engvig proklamerer i annonse i Romsdalsposten 29.9.1915 at «Operationene hindres ikke av mørket og ruskveiret, og man bør være opmerksom paa at fotograf Engvig jun. leverer de fineste og smukkeste billeder ogsaa ved elektrisk belysning». Da Johan Osvald kom hjem i 1908 overtok han firmaet i 1911/12, da faren trakk seg litt tilbake. Han drev det med god økonomi fram til jul 1930 da han døde bare 56 år gammel.

De dyktige fotografene var etterspurte og noe behov for å etablere forretning med fotosalg var det egentlig ikke. Men engrofirmaet Nerlien i Oslo overtalte senere Johan Osvald til å starte en liten butikk, spesielt med salg av rammer, men etterhvert også film. Engvig ble senere bl.a. leverandør av røntgenfilm til sykehuset.

Samtidige fotografer var Bardal, som begynte ca. 1925. I 1937 flyttet han til Steinkjer. Andre kolleger var Mathilde Johansen, Klaus Monge, Nils Williams og Bjarne Hoset noe senere.

Den klassiske portrettfotograferingen har dominert Jan Annathon sin hverdag. Men en del industri og reklameoppdrag har det blitt. Industrifotograferingen ble nok mer lærlingen Nils Williams sitt virkefelt fra krigens slutt og fremover. Andre lærlinger som kan nevnes var Helge Breivik og Magnar Vassli. Engvig har en sølv- og bronsemedalje fra Norges Fotografforbund sine landskonkurransen, men var ikke bland de mest aktive konkurransefotografene. En lokal konkurrent om medaljene var Jon Myren, en ivrig amatør som ikke drev «bissniss».

Kinodriften bestefar Engvig drev hadde tidlig ført elektrisiteten inn i det Engvigske atelier. Og Jan husker godt kullbuelampen som hang i taket med en skinnegang faren hadde laget slikt at lampen lett lot seg flytte rundt i rommet! Den ga et flott dagslys men var ikke helt ufarlig og røykfri! Overgangen fra vanlig lampelys til bruk av blitspulver (magnesiumspulver) begynte før krigen. Men blits ble ikke brukt på atelieret. Derimot var det nesten uunnværlige til belysning i store lokaler. Jan forteller at de gjerne hadde 2-3 stativer og alle pærene ble kortsluttet samtidig. Etterhvert kom de første elektronblitsene.

Men det var mye spetakkel med de første blitspærene, minnes Jan Annathon. - Jeg glemmer aldri da jeg skulle fotografere et brudepar på Grand Hotell. (Brinchmann Hansen - Hoem) - Jeg hadde tatt en del bilder og skulle så fotografere brudeparet ved bordet. Jeg måtte stå bak en av gjestene, slik, demonstrerer han. Og så eksploderte den forferdelige lampa! Det var ikke første gang en slik lampe eksploderte. Det hendte dessverre for ofte.

• Glødende glass fòr over brudeparet og i suppa. Det ble et helt spetakkel å rense opp i håret til bruden og fjerne glass i maten, forteller Jan. Slike uhell i utøvelsen av faget kunne nok skremme enkelte både foran og bak kameraet.

Uhell og flauser forekom nok i blant for de fleste fotografene. Pinlig da, men i dag mest som en liten morsom historie. Engvig har fotografert med tomme filmkassetterhan også, enten det var han selv eller assistenten som hadde glemt å lade film. Han husker godt et brudepar oppe i den katolske kirke. Film var ladet. Men da filmen ble fremkalt viste det seg at et stort hår hadde satt seg fast i kassetten. Alle bildene med unntak av to eksponeringer hadde en svart stripe over ansiktet på buden. Søsteren Lisbet skyter inn i samtalen og tilstår en av sine store tabber mens hun jobbet for Forsvarets overkommando. En kiste var sendt fra England og skulle fotograferes på Vestre Gravlund i Oslo. Hun fikk utlevert klargjort kamera. Men filmen var ikke godt nok festet og gikk ikke rundt.….. Strengt tatt ikke hennes feil, men enhver fotograf har nok gjort sine tabber.

Jan Annathon representerer fotografgenerasjonen som ble opplært i glassplatenes tid, med overgangen til nitratfilm og senere polyester og acetatfilm, foruten etterkrigstidens stadig økende bruk av farger i faget. En generasjon som kunne det nødvendige retusjarbeidet i alle dets mangfoldige operasjoner og oppgaver, - fra ren restaurering til moteriktige glamour-retusj i 50-åra, frem til pynteretusjen brutalt gikk av moten til fordel for karaktersterke portrett der rynker og «furet værbitt» ble «det eneste rette» på begynnelsen av 70-åra.

Jan har funnet sine kolleger først og fremst gjennom medlemskap i Trøndelag fotograflaug. Kommunikasjonene avgjorde, - det var lettere å reise nordover enn til Romsdalen og Sunnmøre. Det trønderske miljøet var større både på fag og laboratoriesiden og var nok avgjørende også. Her ble kurs arrangert og særlig opplæring i fargefotografering var viktig. Den legendariske danske Trondheimsfotografen Hilfling Rassmussen var den dyktige læremester. En gang skulle en bredremmet damehatt fotograferes. De tre fargene ble «silt» eller filtret ut en etter en. De tre separate lagene med gjennomsikte cellofanbilder ble koblet sammen, lagt oppå hverandre og presset. Vi fikk da et transparent fargebilde. Men prosessen ble aldri tatt i bruk, i hvertfall ikke i Kristiansund, sier Engvig.

Da fargebildene kom, ble de mottatt med åpne armer. Vi var ikke særlig skeptiske og visste for lite. Fargene bleke fort. Kvaliteten ble stadig bedre og fargefotografiet overtok mer og mer og mørkekromsarbeidet ble flyttet til de store laboratoriene. Schrøder var Engvig sin faste forbindelse.

En hel del reklamefotografering har det vært. Bedriften «Ello», som selger parfymer etc. har vært en nokså stor kunde. Sermonifotograferingen med firma og festbord, mat og gode retter for hoteller og deres markedsføring har det blitt. Sterkoder Mek. verksted (Umoe) med sin skipsbyggingsvirksomhet har vært en annen av kundene.

Søsteren Lisbet (f.1921) utdannet seg senere som retusjør. Håndkolorerering kunne hun til fingerspissene og farvela bl.a. kinoreklame. I 17 år på slutten av sin arbeidskarriere jobbet hun på fotoavdelingen i Aftenposten. Hun stod sentralt i oppbygging av fargelabben, men nye kjemikalier og formalindamp gjorde henne arbeidsufør før oppnådd aldersgrense. Hennes kunstneriske åre, utviklet ikke minst gjennom retusjarbeid og koloreringen var nok medvirkende til at hun som pensjonist har blitt en aktiv kunstmaler.

Jan Annathon Engvig fylte 70 år i 1984, etter nesten 50 år som aktiv fotograf fra 1938, overtok sønnene Jan Gunnar (f. 1944) og Odd Marvin (f.1954) firmaet.

Jan Annathon tror det var et lett og et helt frivillig valg for Jan Gunnar og Odd Marvin at de skulle bli fotografer. De var, som et par generasjoner før dem «født med fremkaller i blodet og fiks i beina» og gått i forretningen fra de er bittesmå. Odd Marvin har studert faget i i Mûnchen Tyskland i 2 1/2 år etter fagskolen på Sogn i Oslo og fotoassistenlinjen i Flyvåpenet. Eldste søster Sissel har og gått på fotoskole i Kiel, mens yngste søster i dag arbeider sammen Odd som retusjøse. Jan Gunnar gikk på fotolinjen i Trondheim og har lært retusj hos fotograf Schrøder.

Fotografene Engvig produserer med andre ord lokalhistorier hver eneste dag i en snart 130 sammenhengende tradisjon. Jan Gunnar og Odd Marvin sine historier kan på sine måter bli like spennende som for de foregående generasjoner Engvig!

Engvig har komplett kronologisk nummeret arkiv fra 1940 og frem til i dag. Et par tusen oppdraget i året ligger til grunn for at NMU - Fotosekretariatet sin oversikt viser at Engvig har opp mot ½ million negativ! Arkivet er brannsikkert plassert i kjellerlokale under forretningen. Det aller meste av regnskaper og arkiv fra etter krigen er bevart.