Niels Nielsen Moss' fangenskap i Algerie

I juli 1770 befant den 27 år gamle matrosen Niels Nielsen Moss seg i den historiske byen Alger, hovedstaden i dagens Algerie. Det var nok litt av et kultursjokk som møtte trondheimeren Moss, i denne nordafrikanske storbyen som bulmet over av fremmede mennesker, språk og kultur. Det er tydelig at byen preger og fascinerer den unge matrosen:

Øverst i staden er et fast Castell, hvorpaa er en stærk Vagt, og skal der i dette Castell være forvaret en overmaade stor Skat, ja efter Historie-Skrivernes Fortælling skal Algier være en af de rigeste Stæder i Verden. Vannet renner også rikt om i byens gater og palassenes fontener.

Men menneskelivet og plassmangelen er mye å ta inn over seg for den unge mannen, som var oppvokst i en by med rundt 9000 innbyggere:

Dog er Staden meget fæl og styg i Henseende til de trange, smale og tildeels mørke Gader, som deri findes; i disse Gader er en stor Trængsel af Mennesker, at man gemeenlig med stor Møye kan komme derigjennem.

I gjengivingen av menneskene som hører til byen, er han heller ikke spesielt nådig:

Landet beboes av Tyrker og Mohrer. (…) Om Tyrkerne maa man sige, at i deres Haandteringer ere de troe og redelige, men derhos meget haarde og hevngierrige over sine Fiender, og vil i yderste Grad gierne hævne sig paa dem, der giør dem imod. Mohrerne derimod ere meget falske, utroe og hævngierrige, de fleste af dem.

Verden av i går var mye mer mobil enn vi kanskje ser for oss. Utstrakte kontakt via handelsruter har mer eller mindre alltid fantes og folk har alltid reist langt, men det er først de siste tiårene at den gjennomsnittlige nordmann har besøkt fjerne land og kontinenter. I boken Niels Nielsen Moss skrev og fikk utgitt i 1773 om hans reise til Alger, henvendte Moss seg mot et nysgjerrig publikum som sjeldent ville forlatt sitt eget fødested, om ikke sårt tiltrengt arbeid tvang dem. Var det arbeid som gjorde at Moss befant seg i Alger, var han en eventyrer eller bare en vanlig sjømann?

Den 29. desember 1769 sto en notis i Adresseavisen – eller Trondhiems Adresse-Contoirs Efterretninger, som den het den gangen – som nok vakte oppsikt blant byens innbyggere. Notisen opplyste om at skipet Jomfru Christina fra Trondheim to måneder tidligere var blitt kapret av algeriske pirater og at hennes mannskap var brakt til Algier som fanger. Mannskapet som seilte fra Trondheim 7. September talte i alt ni mann, der en av dem var den 26-år gamle matrosen Niels Nielsen Moss fra Trondheim.

Niels og hans mannskap hadde for mangelen på bedre ord: maks uflaks. I over tjue år - siden 1746 - sikret en fredsavtale mellom Danmark-Norge og Algier, at dobbeltmonarkiets handels- og militære skip skulle bli latt være i fred fra den omfattende sjørøvervirksomheten som Barbareskstatene i Nord-Afrika disponerte. Freden var nok en ganske ustabil en. Den lokale herskeren i Alger Baba Mohammed Ben-Osman (1710-1791) forlangte stadig større gaver fra Danmark-Norge for å holde avtalen vedlike, og danske embetsmenn gav handelsmenn fra Altona-Hamburg i dagens Tyskland sjøpass i området, selv om de ikke hadde egen fred med Algier. I tillegg hadde Danmark-Norge en tett allianse med Russland, som ofte var i krig med det osmanske riket. Det diplomatiske forholdet mellom Danmark- Norge og Algier var nok på flere grunnlag preget av gjensidig mistillit.

Den 14. september 1769 ble freden brutt da ben-Osman erklærte krig mot Danmark-Norge og iverksatte etter 40 dager en svært effektiv kapringskampanje mot dansk-norske skip i Middelhavet. For mannskapet på Jomfru Christina var alt dette uvisst. Tiltross for faresignalet som må ha blitt kommunisert til øvre hold om faren danske skip i nær fremtid kom til å være i, virker det ikke som nyheten nådde Jomfru Christina i tide.

Pirater fra Algier hadde fra 1600-tallet av vært et enormt problem for de fleste europeiske land, som siktet på å bli økonomiske og militære stormakter gjennom handel i Middelhavet. En skrekkhistorie som kommer fra Island i 1627, er vanskelig for oss å kunne forestille oss skje i dag. Sommeren 1627, angrep to algiersk-marokkanske flåtestyrker flere steder langs kysten av Island og kidnappet nærmere 400 mennesker. Få uker senere var disse menneskene handelsvarer på det nordafrikanske slavemarkedet, og flere av kvinnene som var ranet vekk fra hus og hjem endte opp som sexslaver.

På det meste regner man med at mot 1630 var det nærmere 500 nordiske slaver i Nord-Afrika; og problemet ble sett på som så omfattende at en statsinitiert innsamling ble opprettet på kong Christian IV’ ordre. Sjømenn i nord-afrikansk fangenskap var sannsynligvis noe de fleste var innforstått med kunne skje og flere kirkegjengere i både Danmark og Norge ble møtt med bønn om å avse noen penger, for å få en lokal unggutt hjem fra «tyrkeriet».

I fangenskapet opplevde Niels Nielsen Moss harde arbeidskår, lite mat og å bli regelmessig latterliggjort av medfanger og voktere for å være kristne og danske. Da Niels og mannskapet fra Jomfru Christina gikk gjennom Alger på veien mot fengslet, skal en folkemengde ha samlet seg og ropt hånende «Danemarkis, danemarkis!»

Straffeekspedisjonen fra Danmark ankom Alger sommeren 1770, og fra sprinklene på cellen kunne de danske og norske sjømennene se kanonild regne over byen. Dessverre var angrepet en fullstendig fiasko takket være forholdene ute på havet, og slukøret forlot den danske flåten Alger uten å ha oppnådd stort.

Det skulle gå nærmere tre år til i fangenskap før de norske sjømennene ble gjennom en fredsavtale kjøpt fri, og denne perioden bruker Niels svært liten tid på å beskrive. Forløp en slags hverdagstilstand over fangenskapet, eller var erfaringene for vonde til å bearbeide skriftlig? Når man tar til betraktning hvor voldsomme og fulle av demonisering flere fangenskapsmemoarer på den tiden var, og hvordan de ofte overdrev for å selge, så er det mer sannsynlig at de tre årene forløp uten at det skjedde noe særlig interessant, iallfall ifølge forfatteren selv.

Etter å ha overlevd tre lange år i fangenskap, var nok Niels fornøyd med å komme seg hjem til Trondheim. Memoaret hans tjente litt penger, og i 1776 giftet han seg med Kirsten Olsdatter. Dessverre ender historien om Niels tragisk og plutselig. Det samme året han giftet seg, gled seilskuta Trondheims Paquet ut av fjorden, og noen uker etterpå havarerte den utenfor Bordeaux. Niels var en av få som forsvant ned i havets mørke.

Kongelig allene privilegerede Tronhiem Adresse-Contoirs Efterretninger 1769.12.29. (Skjermdump fra Nb.no).

Larsen, Vetle Lid. 1001 natt: den ukjente historien om to norske slaver i Alger. Cappelen Damm, 2013.

Moss, Niels Nielsen. I Algiersk Fangenskap – Hvad Besetningen på Trondhjemsskibet Jomfru Christina Oplevet 1769-1772. Trondhjems Sjøfartsmuseums Årsskrift 1936. Johan Christiansens Boktrykkeri, Trondheim 1936.

SSB. Norges første folketelling - 1769. Oslo, 1980. (Digitalt tilgjengelig via SSB.no).

Ødegaard, Torbjørn. Oppgjøret med røverstaten Algier 1769-72: et temahefte. Marinemuseet i Horten, 2010.

Ødegaard, Torbjørn. De fangene i Tyrkiet vedkommende – Kilder til løskjøp av norske, danske og islandske slaver fra Algier 1635-1636. Kystforlaget, 2021.