To utstoppede østmarksmus
Flere museer har mus i sine lokaler. Det har også Svalbard museum, men heldigvis er de utstoppet og en del av utstillingen.
I 1992 informerte Sysselmannen departementet om noen døde dyr i fryseren som Svalbard museum kunne få overta og stoppe ut, deriblant tre østmarkmus som var funnet døde i Longyearbyen. Akkurat musene ville Polarmuseet i Tromsø gjerne ha. To av museene ble gitt til museet. De ble preparert og oppbevart i musees magasin fram til museet åpnet sin nye basisutstilling 1. ferbuar 2024. Nå er de utstilt i titteskapet ved inngangen og kan sees der.
Østmarkmus veier 20 til 50 gram, og blir 13-15 cm lang- inkludert den pelskledde halen. Musene har gråbrun pels, og små ører som nesten skjules av pelsen. Dette er den eneste smågnagerarten på Svalbard, og den en introdusert art. Vanligvis holder østmarkmus til på det euro-asiatiske kontinentet, nordligst i Finland og sørligst på Balkanhalvøya. Svalbard er det nordligste stedet den er funnet. Her ble den påvist første gang i 1960. Da fant en finsk ekspedisjon ei markmus i Isfjorden. Zoologene artsbestemte den feilaktig til sørmarkmus, en slektning av vanlig markmus. Markmusslekten har mange arter, og de er nokså like av utseende: 10-15 cm lange gnagere, med brungrå pels, kort pelskledd hale og korte ører som nesten er skjult i pelsen. Flere arter er så like at man må studere arvematerialet for å kunne skille dem.
Det antas at Østmarkmus kom til Svalbard mellom 1920 og 1960, ombord i skip lastet med høy (dyrefôr) fra området ved Leningrad, til de russiske bosettingene i Isfjorden, som Grumantbyen. Musene trivdes godt i de frodige guanogjødslede fuglefjellene mellom Grumant og Bjørndalen.
I 1989 ble arten bestemt til østmarkmus ved hjelp av kromosomanalyse. Den fikk det latinske navnet Microtus epiroticus. Arten hadde på det tidspunktet ikke noe eget norsk navn så forskerne døpte den til østmarkmus på grunn av den østlige utbredelsen i Europa, fra Finland i vest og et godt stykke inn i Russland. På Svalbard ble kjerneområdet da lokalisert til Grumantbyen. Siden er den oppdaget langs en ca. 20 km lang kystlinje ved Isfjorden. Sommeren 1993 ble flere mus fanget i Longyearbyen. Den er observert de seinere år. Musa er ikke avhengig av menneskelig aktivitet for å overleve.
I 1999 fant man ut at østmarkmus var mellomvert for bendelmark-parasitten Echinococcus multilocularis. Parasitten kan smitte til mennesker og gi sykdommen Alveolar Echinococcosis. Sykdommen har en dødelighet på 80–90 % dersom den ikke behandles. Mennesker kan trolig smittes ved kontakt med avføring fra rev. Det antas at parasitten har spredt seg med fjellrev fra Russland en gang etter at østmarkmusene ble introdusert på Svalbard.