Rya fra Bådalene har to forseggjorte sider. Det er ganske utrolig at de grove fillene ikke vises på rettsiden.
Rya fra Bådalene har to forseggjorte sider. Det er ganske utrolig at de grove fillene ikke vises på rettsiden.

Et klenodium av ei rye

Helga Nedal i Averøy er eier av ei rye fra slutten av 1800-tallet. Denne typen rye ble brukt som sengetøy i hus, rorbu eller i åpen båt.

I 1896 giftet Anna Audunsdotter Grønvik fra Ekkilsøya seg med Anders Andersson og flyttet til hans heimgård Steinteigen på Nedal i Bådalen, Averøy. Anna var født i 1870. Hun var sjuende barn av Audun Olaus Pedersen Grønvik og Ane Toresdatter Valen (Averøy bygdebok I og IV). Med seg på flyttelasset hadde Anna ei rye. 82 år gamle Helga Nedal, som er svigerdatter til Anna, har hørt at Anna hadde rya i senga si.

“En kulturgjenstand, som tilfredsstiller det primærbehov å holde kropps-temperaturen konstant i åpen båt eller ei kald og fuktig rorbu, må båtryene være. Disse teppene som Kristian Kielland karakteriserte som “uskjønne og nærmest uappetittelige”, eier en enkel, ramsalt sjarm og en funksjonell verdi, dersom de blir sett i sin rette sammenheng. De bærer sitt usminkede budskap om en tid da selv ei gammel, utslitt “lørve” var en ressurs å ta vare på” (Kjellmo 1996:8).

Ei rye som aldri har vært i en båt kan neppe kalles ei båt¬rye. Om rya i Bådal¬en var tilvirket med tanke på båt eller seng vet vi ikke. Men ryer, lik rya i Bådalen, har vært vanlig sengetøy her på kysten. Rya til Helga Nedal gir oss et lite blikk inn i et stykke kystkultur som nesten er glemt.

Fra hvermannseie til klenodium

Helga Nedal med rya. Den har vært dekket av fillefloss. I dag er det partier uten, slik at farger og mønster fra ryas forside vises. Ragnhild S. Berthinussen

Rya fra Bådalen er vevd i to like deler á 65cm bredde og 175cm lengde. De er sydd sammen til et helhetlig teppe på 130 x 175cm. Flossen er av filler i ulike farger og materiale, men med jamn lengde. De er knytt i renningstråden med jevne mellomrom og noen innslag mellom hver knuterekke, slik at fillene ligger fint over hverandre og står litt ut fra bunnen. Knutene er symmetriske, og kalles Ghjordes knute eller Smyrnaknute (tyrkisk knute) (Milanesi 1997:17). Noen steder er fillene sydd på. Det kan tyde på reparasjon.

Da rya på Nedal kom ned fra loftet tok vi kontakt med Ellen Kjellmo som er ekspert på båt¬ryer. Hun har gjort forskningsarbeid på området og gitt ut flere bøker. Kjellmo forteller at rya til Helga Nedal er ei meget forseggjort rye. Den er vevd i teknikken gåsøye, oddvend teknikk. Gåsøye kalles også ringvend, og er kyperveving der mønsteret danner konsentriske, rombiske figurer (Norsk historisk leksikon). Konsentrisk betyr å ha samme sentrum. Rombe er en firkant med skjeve vinkler og like lange sider. Rya har, ifølge Kjellmo, alle typiske trekk for ei båtrye. Hun mener og at den sikkert kommer fra Vestlandet. Båtryer fra Nord-Norge er ofte vevd i diagonalkypert.

Flossen i rya fra Bådalen er kun av filler. Dette forekom, men mest vanlig var at man brukte garn og filler sammen. Hva fillene var gjort av avhang med hva veveren hadde å hjelpe seg med. Vanligvis regnet man ryer vevd av bare filler for mindre verd enn rene ullryer. Bådalsrya bærer et usminket bud-skap om ei tid da ei lita "lørve" var en ressurs. Et søk i DigitaltMuseum.no gir treff på ei rye som er veldig lik rya fra Bådalen. Rya er fra Nordfjordeid. I Nordfjordeid, og mange andre steder, kaller de det ei napparye. Avdelingsdirektør Aslaug Nesje Bjørlo ved Nord-fjord folkemuseum kan fortelle at i Nordfjord, og i samlinga på Nord¬fjord folkemuseum, er det mange napparyer med fillenapp. Det er altså knytt på lapper fra tekstiler i rader med noe mellomrom. Mange av fillene er i ull, men også bomull. Fargevalget er noe ulikt. Det er mye mørke farger, med innslag av sterkere farger og lyst/hvitt. Etter det Bjørlo kjenner til er dette noe som er typisk for Nordfjord. Det finnes også napp av ulltråd, men filler er det vanligste på deres kanter.

På Nordmøresmusea finner vi ei rye. Den er tilvirket i ull, og er i sin helhet i sauehvitt og sauebrunt. Rya har initialene I.M. sydd på med røde store korssting på ryas rettside (ikke floss-siden). Rya måler 180 x 180cm, og er da vevd i to lengder av 180, med 90cm bredde, og sydd sammen slik at det blir et stort teppe. Flossen er i spunnet ullgarn, og det er to innslagmellom knuterekkene. Antakeligvis er det ei og anna båtrye å finne i naust rundt om, men mange gikk nok tapt under 2. verdenskrig. Da var det stor materialknapphet, og mange ryer ble levert til ullvarefabrikker for oppriving til sjoddi . Sjoddien ble brukt til for eksempel fyll i madrasser (Kjellmo 1996:23).

To sider av samme sak. Rettsiden på denne rya er ensfarget. Flossiden er sjattert i sauehvite og -brune nyanser. Fra Nord-møre museums samling. Ragnhild S. Berthinussen
For å holde rede på hvem som eide rya var gjerne eierens initialer sydd på. Samme rye som over. Ragnhild S. Berthinussen

Rya som Helga Nedal i Averøy eier er mest sannsynlig tilvirket på 1890-tallet. Den er, slik sett, av de yngste i sitt slag. Å tilvirke ryer av denne eller liknende typer gjorde man frem til om lag 1900. Etter det tok andre tekstil¬er over. Men hva var ei båtrye, og hvilken funksjon hadde de?

Det herligste Røst kand berømmes udaf, Er græs-groede Klipper, Naturen dem gav

Hvor Faarene kostelig trives,

De løbe der vilde hver Vinter og Vaar Og ingen Undsætning af Menniskerfaaer

Ey heller en Haandfuld dem gives:

Dog bærer de Bester en ypperlig Uld, Og ere paa Kroppen af Fedme saafuld,

At Kiødet er gandske Spækrunden.

Om Vinteren gaaer de med Ulden i Snee, Saa smukke, saa reene, saa deylig at see,

At neppelig smukker’ er funden.

NaarAaretfremløber til Kors-Misse Tiid, Maae Folket paa Landet opagte med Fliid

Den fuld-moeden Uld at afrive,

Men hvis de forsømmes, da pleyer de Faar Sig selv er af klæde paa Bover og Laar,

Indtil de kand leedige blive:

Thi have de Fremmed’, som pleye der roe, Vel mangen gang fundet et Rufv eller toe

Af klæder, som Faarene taber,

Petter Dass (1989:116)

Ru, Ryja, Rye

Gammelnorsk sau: Prakteksem¬plar av arten. Legg merke til hvordan ulla har begynt å løsne.

Ei rye er et teppe som er vevd i knyttet flossvev eller av oppklipte tøystrimler. Ordet rye er beslektet med ordet ru. I nynorsk språk finner vi ordet ru i betydningen av laus ull, ull som kan plukkes av sauen; vårull eller vinterull. På islandsk betyr ordet rú floket ull (Bokmåls¬ordboka 2011).

Petter Dass skriver i sine verselinjer fra 1600-tallet at i stedet for å klippe sauene på vår og høst, passer man på når sauene begynner å røyte ved Kors-Messe tid, om lag 3. mai, og river så ulla av i store dotter. En slik ulldott kaltes et ruv.

Ulla av den gamle norske sauerasen ut¬merker seg blant annet ved sine glansfulle strie dekkhår. Man kan derfor lett tenke seg at det kan være slikt dekkhår som har vært anvendt i de gamle ryene, og som har vært opphav for navnet.

Mag. art. Helen Engelstad gjorde rundt 1940 en omfattende studie av norske ryer. Mange av ryene fikk hun tilgang til i forbindelse med ei større utstilling av norske ryer ved Oslo Kunstindustrimuseum i 1940.

Mange av de bevarte ryene vi har i Norge stammer fra 17- og 1800-tallet. De er som regel utført i spunnet ullgarn, men spinningen og tvinningen er tidvis så løs at det ser ut som om ullhårene bare har vært glattet ut, tilklippet i passe lengde og så knytt i veven. Flere ting kan tyde på at de flossete vevde teppene har fått navnet sitt etter hvordan de rent teknisk har vært fremstilt; man har knyttet ru i en bunnvev (Engelstad 1942:9).

Noe endelig bevis på at ryene har fått sitt navn fra ordet ru (gl.nord. ryja) er vanskelig å komme med. Men benevningens opphav er interessant. For hvor oppsto ryevevingen? Og hvilken geografisk utbredelse har de hatt? Spørsmålene har sammenheng med diskusjonen om hvorvidt ryene er et fenomen som har kommet til oss eller om våre forfedre har tatt dem med ut i verden.

Fjerne slektninger?

Er det nødvendigvis slik at nyoppfinnelser har kommet til Norden, og ikke omvendt? Kan det tenkes at nordiske vikinger hadde med seg ryer når de reiste i vesterveg? Vi har ingen forskning som kan fastslå hverken det ene eller det andre.

Vi kan se likhetstrekk mellom de orientalske teppene og de nordiske ryene. Samtidig er de orientalske teppene og de nordiske ryene også klart forskjellige. De bevarte ryene vi finner i Norden fremstår som grove, røffere og betraktelig mjukere enn de orientalske.

De orientalske teppene er vevd på toskaftet bunn og er relativt stive. Knuteradene vises på glattsiden, og glattsiden er teppets bakside. Flossen er rett oppadstående, tett og kort, og ofte med et stivt flosslag. I orientalske tepper er flosssiden rettsiden, og flosset danner ofte flotte og sammensatte mønster.

De nordiske ryene er vevd på flere skaft. Knutene er knytt inn i renningstråden og vises ikke på glattsiden. Flossen er lang, grov og liggende. Knutene er knyttet med vidt adskilte rekker, gjerne med fire eller fem innslag mellom knuterekkene. Floss-siden i ryene utmerker seg ikke med mønster og symboler, selv om det forekommer. Sannsynligvis er glatt-siden å betrakte som rettsiden. Ryene er mjuke og bøyelige, og har med sine gråbrune og hvite naturfarger likhet med en uklippet skinnfell (Engstad, 1942; Kjellmo 1996).

I Norden har vi bevart rye-materiale tilbake til 1600-tallet. Flere er sikre på at ryene har eksistert lenge før den tid. Engelstad (1942) skriver at de skandinaviske ryene, slik vi kjenner dem av bevarte eksemplarer, danner en særpreget gruppe innen flossvevning. Hun hevder i sin bok ”Fortids kunst i Norges bygder. Norske ryer” (1942) at de nordiske ryene ikke er en forgrovet etterlikning etter de fullkomne mønstrene i orientalske tepper. De orientalske teppene kom til Europa fra 1300-tallet.

Engelstad har tatt for seg utbredelsen av ryer i Norden, og mener at ut fra det materialet hun har vært i befaring med, så synes det ikke som om ryer har vært alminnelige utenfor Norden. Det kunne ha vært ryer utenfor Norden, det skal man ikke se bort ifra. Men Engelstad hevder at man kan oppfatte ryene som en spesiell nordisk gruppe innen floss-vevning. Ryene har sitt naturlige ut-gangspunkt hos et sjøfarende folk, som i sine åpne båter trengte varme og solide tepper som vern mot vær og vind (Engel-stad 1942:13).

De nordiske ryene kan være en fjern slektning av de orientalske, med samme opprinnelse langt tilbake i tid. Teknisk hører ryene til de alminnelige flossvevningene. Selve knuten, som binder flossen til bunnvevingens renningstråder, er den samme som i et flertall av orientalske tepper. En smyrnaknute.

Hvorfor skulle ikke flossveving kunne ha spredt seg over et større geografisk område allerede i for¬historiske tid? Og er tanken på at det ombord i skipene på vikingenes store sjøreiser har vært dette ideelle tekstile utstyret (Engelstad 1942:13) umulig?

Tegning av en smyrnaknute.

Rya som kulturfenomen

Langs kysten har det vært vanlig med ryer som sengeutstyr. Fiskere som rodde utaskjærs eller på Lofotfiske hadde med seg ryer. Ryene hadde de over seg når de var i båten, og de hadde dem over seg i ei seng i ei rorbu. Er rya som fenomen et resultat av de behov mennesker langs kysten har hatt, og tilvirket av det mate¬rialet en har hatt for handen? Eller kan det være at rya er en variant av et persisk teppe?

Ifølge Kjellmo (1995:18) er det vanskelig å bevise eller motbevise at rya er et særegent nordisk fenomen eller at den er en variant over et persisk teppe. Sylwan og Sirelius, henholdsvis svensk og finsk, viser til at de orientalske teppene ble kjent i Europa på 1300-tallet. De mener at disse teppene dannet grunnlag for den utviklingen vi så fikk av nordiske prydryer (Kjellmo, 1995).

Engelstad (1942) er ikke umiddelbart enig med Sylwan og Sirelius. Engel-stad viser til at ryeveving, på lik linje med annen vevteknikk, kunne ha spredt seg i store geografiske områder i førhistorisk tid. De eldste skriftlige kildene hvor ryer omtales er fra slutten av middelalderen. På dette tidspunktet synes altså ryene å være alminnelig kjent i Norden. De var i stor utstrekning benyttet som sengeklær. Et enkelt sted nevnes ryene blant sengeklærne i en jekt. Bruken av ryer både som over- og under¬bredsel i åpne båter har vært kjent i manns minne langs hele Norges nord- og vestkyst (Engelstad 1942:10).

De mjuke ryene, med ull knytt inn, har likheter med en skinnfell. Skinnfeller har vært vanlig sengetøy frem til forrige århundre. Vi har hatt rikelig tilgang på skinn, både fra husdyr og fra ville dyr. Like fullt har skinnfellen blitt erstattet med rya som sengetøy. Ryeveving er både komplisert og tidkrevende arbeid. Grunnen til at skinnfellen ble erstattet med ei rye, som har egenskaper og utseende så nært opp til skinnfellen, må ha hatt en grunn (Kjellmo 1996:12).

Langs kysten må en anta at sengetøyet kom i kontakt med vann, det være seg saltvann eller ferskvann. Vikingene som dro i vesterled hadde sengetøy med seg om bord i skipene, på lik linje med at karene som rodde vinter¬fiske hadde sengetøy med seg enten om bord i båten eller i rorbuene. I åpen båt, hvor en må anta at det ikke var lett å holde seg tørr, hadde skinnfellen åpenbare mangler. Skinnfeller tørker sent, og skinn blir hardt og stivt etter tørking. Ei rye derimot kan vaskes og tørkes og fremdeles være like fin og bruksvennlig. Til å vaske ryene ble det brukt fiskegalle, den fungerte som en slags såpe. Og så ble ryene skylt og stampet ren i strandkanten (Kjellmo, 1996:18).

”Båtryene var skattet som overbredsel, "dyne", i åpen båt og på kalde rorbu-loft. Den var laget av uvasket ull fra utgangersauen eller villsauen, og lanolinet i ulla gjorde garnet vannavstøtende. Vill-sauen har, som spelsauen, to typer ull i fellen: De lange, blanke overhåra og den korte, mjuke underulla. Renninga ble laget av overhår, innslagsgarnet av underull. Flossen var av litt blandet rå-stoff, samtidig som det ble stilt noen vanskelige krav til nettopp dette garnet. Det skulle holde på tvinninga under den ofte hard¬hendte handteringa samtidig som det skulle kjennes mykt og be¬hagelig mot kroppen. Til dette måtte det spesialbehandling! En metode var å grave garnet ned i møkk og la det ligge der for mykning, en annen var bløtlegging i en blanding av sjøvann og fiskegalle med etterfølgende banking. Begge metodene skulle visst fungere godt (Margrete Seter, Nordmøre museum).

Ryene har altså vært det ideelle sengeplagg i åpne båter på lange sjøreiser. Ennå i siste halvdel av 1800-tallet var ryene alminnelig brukt blant fiskere.

Kilder

Bjørlo, Aslaug Nesje. Avd.dir. Nordfjord Folkemuseum (2011): Skriftlig svar på henvendelse om båtrye lagt ut på DigitaltMuseum Dass, Petter (1989): Nordlands Trompet, J.M. Steinersens Forlag as Engelstad, Helen (1942): ”Norske ryer. Teknikk, form og bruk”, Forlagt av Cammermeyers bokhandel Holten, Endre (2004): ”Averøy bygdebok”, Bind IV s. 25 f Kjellmo, Ellen (1996): ”Båtrya i gammel og ny tid”, Orkana Forlag as Milanesi, Enxa (1997): ”Tepper. Mønstre. Datering. Opprinnelse”, Wennegren-Cappelen as Strand, Kristian H. og Skjølberg, Erling (1979): Averøy bygdebok bind I, ”Gards- og ættesoge for Averøy”, s. 384

Muntlig kilde:

Nedal, Helga: Eier av Båtrya i Bådalen Sæther, Per: Sunnmøre museum

Digitalt

Bokmålsordboka/Nynorskordboka (2011): http://www.nob-ordbok.uio.no/perl/ordbok.cgi?OPP=&begge=+&ordbok=begge Digitalt Museum (2011): http://digitaltmuseum.no

Order this image

Share to