Ingolf Larsens snellesamling

Den neste snellen er mindre, den kan ha vært brukt til ørretfiske, men det skal sies at messingsneller brukt til laks var langt mindre i størrelse enn det man skulle tro. De økte i størrelse framover mot 1900 og i ren form, bare av messing var de stort sett ikke produsert lengre etter det. Men mange sneller laget på samme prinsipp fortsatte å bli produsert og man kan gjenkjenne den moderne fluesnellen i disse. Eaton og Deller som lagde denne snellen startet allerede i 1790 under Joseph Eaton, men under dette navnet og adressen først i 1856. Firmaet gikk inn i 1951, som så mange andre produsenter ble de utkonkurrert av nye metoder. Slike sneller tilhører den siste halvdelen 1800-tallet. Hvem som har hatt den opprinnelig er ikke sikkert, men vi vet at Lord Iliffe, som leide på nyheim i en årrekke før og etter krigen har eid den. Edvard Mauger Iliffe ble født i 1877, så hvis han skulle ha kjøpt snellen ny var det som en forholdsvis ung mann. Kanskje var dette en av hans første sneller som han skattet og fortsatte å bruke mange år etter når han kom til Sunndal. Han ble lord først i 1933. Tross alderen på snellen er det usannsynlig at Ingolf Larsen har tatt feil om hvem som har eid snellen siden han til dels var samtidig med Iliffe som døde i 1960.

Det neste 1800-tallseksemplaret fra samlingen er en tresnelle. Mange tror gjerne at tresneller er langt eldre enn de er, men de ble ikke laget i vesentlig grad i Storbritannia før etter 1850. De blir gjerne kalt Nothinghamsneller, etter stedet de først ble produsert. Innledningsvis hadde de ingen motstand innebygd og med spole av heltre. Denne har motstand innebygd i bakkanten, og den ser original ut, men senterskruen og mutrene er nye. Foten kan være original og gammel, den er en strapback, kun en smal plate som er del av foten går oppover baksiden, men i motsetning til vanlige tresneller er den ikke festet til bakplaten hvor den ellers bruker å sitte, men er løst festet til senterskruen. Dette er en fluesnelle, det går ikke å kaste med den siden det ikke er noen utløser til bremsen.

Her er det mange merkelige trekk som jeg ikke har funnet andre steder. Heltrespolen og foten tyder på siste halvdel av 1800-tallet: Det er ingen utløser, det brukte de å ha fra 1880-årene. Forsiktig kan vi gjette på en datering mellom 1870 og 1880. Det er tiden for Barbara Arbuthnott og hennes samtidige i Sunndal. Hvilken lord som har eid den en gang er ikke godt å si. I dag er den noe sprukket og noen deler er byttet på ikke helt heldig vis. Men alt i alt er dette samlingens mest interessante gjenstand, siden det er så mye som ikke stemmer med hvordan slike sneller normalt er bygd.

Den siste 1800-tallsnellen er den yngste. Det er et eksemplar av de første masseproduserte snellene hvor spolen kan vendes for kast. Det er altså til «spinning», for agn og sluk. En utløserknapp gjør at en kan vende spolen framover. Det gjør at en kan kaste utover i elva direkte fra spolen i stedet for å frigjøre en del snøre på forhånd som man gjør med flue. Ved ferdig kast vendes spolen tilbake og man kan begynne å sveive. Ingolf Larsen har skrevet på en lapp at det er forgjengeren til haspelsnellene som er i bruk i dag. Den aller første av disse snellene ble lagd med spolen skrudd fast, men etter noen få år ble det funnet en løsning der spolen kunne tas av lett og snus. Det gjorde det vesentlig enklere hvis det var floke på snøret blant annet. Det var skotten P. D. Malloch, i sin tid kjent som Storbritannias beste sportsfisker, som patenterte og produserte disse snellene fra 1884. Etter 1900 gikk man over til stål i godset, så denne er laget et sted på 1890-tallet. I Sunndal har den kanskje vært brukt til å fiske med reker for eksempel. Grunnen til at gamle Sunndalinger fremdeles kaller reker for «pråno». Hvem som har hatt den før Ingolf Larsen vet vi ikke og som med de andre snellene får vi tro at hvis han hadde vist det hadde han skrevet det ned på lappen som medfølger. Antagelig har den ligget igjen på et av stedene der de fiskende britene losjerte og til slutt endt opp med Larsen.

Tiden fra rundt 1900 og fram til 1945 var det en rivende utvikling i fiskesneller i England. Samtidig som flere og flere alminnelige mennesker fikk bedre råd og kunne starte å fiske ble det også flere og flere rikfolk som tok turen over til Norge for å fiske laks og ørret. Utstyret var nå etter hvert utstyrt med utløsere for kast, slitesterke bremsemekanismer og moderne materialer. Der vi før så elfenben og horn, messing og stål, var det nå kunststoff som ivorine og ebonitt, og ikke minst det dyre og eksklusive metallet aluminium.

Vi har alle disse representert i rikt monn blant de britiske snellene etter Ingolf Larsen. Men den tradisjonelle tresnella holdt enda også koken. Mer og mer av snellen var av metall eller andre materialer. Treet forsøker å vri seg og det fører til sprekker. Det forsøkte man å unngå med forsterkning av messing i bakplaten, en ring langs innsiden, der motstanden også er plassert, og en messingfot festet på bakstykket som nå begynte å få svært kunstferdige former over hele baksiden. Det vanligste mønsteret på baksiden av nothinghamsneller (tresneller) er starback, en korsform i messing som går over store deler av baksiden for å hindre vridning. Her var det også en knapp for å sette snellen i fri for kast. De fleste tresnellene folk har er fra denne perioden. To av Larsens sneller er det også, den ene er i rett god stand og kunne vært brukt den dag i dag.

Den eldste av de to tresnellene fra Ingolf Larsen har vært reparert med moderne materialer og den ene sveiven er byttet. Det er ingen produsent på den. Antagelig laget rundt 1900. Den gangen den var ny med fin lakk og pusset messing har den nok sett langt mer eksklusiv ut enn i dag. “Nøtt” i stedet for vingemutter i senter for å holde fast spolen til bakstykket er et alderstegn.

Den mest kjente produsenten av britisk fiskeutstyr er Hardy Brothers fra Alnwick i England. De to stengene vi hadde fra før laget av Hardy. De var, og er, kjent for perfeksjon i utførelse og materialer. Hver stang har serienummer og kan slik tidfestet nøyaktig på år. Like enkelt er det ikke med snellene deres, der er det mange detaljer i hver enkelt modell, små forandringer over tid som kan fortelle dateringen. Med rimelig stell er over hundre år gamle Hardysneller framifrå fiskeredskaper også i dag. Hardy var kongelig leverandør i en årrekke, en garantist for at mange fra den britiske overklassen kjøpte deres utstyr.

Hardy Silex No 2 snelle. Den originale Silex ble først laget i 1896. Ulike modeller Silex har blitt produsert fram til 1971. Silex No2 ble produsert fra 1911 til 1922. De er laget av alumiumslegering med glatt messingfot (foten på Larsens eksemplar er altså skiftet ut). Størrelser fra 3 ½ tommer kunne bli levert med "rim cut out", dvs at deler av kanten av snellehuset er tatt bort, men her har en av eierne gjort dette selv. Silexsnellene er lagd for å kaste med sluk, evt. annet agn. Utløserspaken på siden er laget av Ivorine, med sveier i ebonitt. Inne i noen av disse og andre sneller fra Hardy er det initialer fra de som satte dem sammen. Det er det også med denne. Denne snellen ble satt sammen av R.W., men vi vet ikke hva forkortelsen står for. Denne snellen fikk et langt liv i Driva. Den første eieren vi vet om var distriktstlege Pettersen. Han kan ha fått tak i den fra en av de lokale lakselordene, men hadde nok også interesse og økonomi til å skaffe seg den selv. Deretter var det Ole E. Mæhle som kjøpte snellen på hans dødsboauksjon i 1925. Han fisket en laks på 27,8 kilo i Kleivhølen med en stang påmontert denne snellen og snellen ble brukt i en årrekke før kameraten Ingolf Larsen overtok den. Fremdeles er den i fiskbar stand slik som så mange andre britiske sneller fra denne tiden. Kvalitet sto i høysetet under produksjon og utvikling av slike sneller.

Fluesnelle produsert før krigen av Farlow & Co, med base i London. De startet produksjon i 1840 og laget en rekke populære sneller til den kresne laksefisker før krigen. Etter 1940 tok egenproduksjon av sneller slutt, men firmaet eksisterer og selger fiskeutstyr enda. Dette er en modell kalt regal. Produsenten hevder at de introduserte en ny bremsemekanimse med disse snellene. I tillegg til vanlig "check", har den en automatisk brems som fungerer uavhengig av den vanlige bremsen slik at snellen fremdeles gir motstand om standardbremsen skulle slutte å virke (en svakhet med andre bremser). Stor ingeniørkunst måtte til for å utvikle slike sneller. Hvilken lakselord som har fisket storlaks i Driva før krigen med denne vil kanskje forbli en gåte.

Den siste førskrigssnellen i Larsensamlingen er en kastesnelle til forveksling lik en Hardy Silex. Det er ikke tilfeldig. Produsent av snellen J. J. Walker og C. Bambton startet egen bedrift etter å tidligere ha arbeidet for Hardy. Walker lagde eget fiskeutstyr fra rundt 1890-tallet, Bampton sluttet seg til bedriften rundt 1911. De ansatte også flere andre tidligere ansatte hos Hardy. De laget sneller og stenger som ligner på utstyr fra Hardy og av samme kvalitet. Snellen ligner en original Hardy Silex uperforert type i låsen, men denne er perforert. Silex var en populær serie kastesneller/sluksneller som ble produsert i ulike varianter fra 1896 til 1971. Innmaten ligner en silex nr 2 som plasserer den tidsmessig i tiden fra 1911 og fram til litt utpå 1920-tallet. På spolens framside er to sveiver av ivorine. Elfenben var blitt dyrt og vanskelig å få tak i, og de fleste produsenter gikk over til kunststoffet ivorine, som til forveksling kan ligne på elfenben rundt 1900. Snellehuset er støpt i ett stykke med utløserarm med ivorineknopp på kanten mot baksiden. Den perforerte spolen, som er standard i dag, ble introdusert allerede lenge før dette for å tørke snøret, som den gangen var lagd av organisk materiale, oftest silketråd. Hvilken lakselord har brukt denne eksklusive snellen?