Båtbygger Alfred Urstad Frank Brandsås, Namdal Arbeiderblad

Elvelangs med båt og båtbyggeren Alfred

By Stine Bjørntvedt og Therese Danielsen

Den gikk der jo bred og børg mitt i dalen og formelig struttet av kraft og tilbød sin sterke rygg. Og Namdalingene, som de praktiske mennesker de var, de tok mot dette tilbud og bygde visstnok på generasjoners erfaringer – båter som var praktisk til det bruk (…).

                    Namdalens arbeiderblad, 1929

Kunnskapen om bygging av elvebåter er i ferd med å gå tapt; Alt fra materialvalg via selve byggeprosessen frem til den ferdige elvebåten. Alfred Urstad var en av de siste aktive båtbyggerne langs Namsen. I dag er det få som behersker denne håndbårne kunnskapen – en kunnskap som kun kan overleve via praksis. I denne artikkelen vil du både bli kjent med de namdalske elvebåtene og båtbyggeren Alfred.

Båttyper i Namsen

Men ellers have de et Slags Smaabaade som de kalde Laugfard; De ere brede under Bunden og saare flade. Til dem bruge de ingen Aarer, men mestendeel Stager, som ere brede paa den ene Ende, og med disse Stager stage og skyde de sig op ad Elven ud med Landet, fordi midt av Elven kunne de ikke komme, for den stærke og stride Strøm (…).

                Gandske Nummedals Lens Beskrivelse 1597

Gjennom generasjoner med erfaringer og overføring av håndbåren kunnskap, har båtbyggerne langs Namsen tilpasset båtene etter ønsket bruk og elvas egenskaper. I takt med tiden har behovene endret seg, og samlet har dette skapt et mangfold av typer båter.

Lafaren er en av de eldste båttypene vi kjenner fra Namsen. Denne båttypen var bygd for varetransport, og er en flatbunnet, klinkbygd stakebåt. Lafaren var i bruk i flere århundrer helt opp til begynnelsen av 1890-tallet, da varetransporten ble flyttet til veiene.

Elvebåten, slik vi kjenner den i dag, er en smal, klinkbygd båt som er tilpasset fiske. Oftest har den 12-13 fot, og har totalt 4 bordganger i tillegg til kjølbordene. De eldste båtene var noe lengre, og hadde stavn i begge endene. Disse ble gjerne rodd av to personer. Formen gjorde den lett å manøvrere i en elv med tidvis stor vassføring og stri strøm. I takt med tiden endret også den tradisjonelle elvebåten seg, og båten ble tilpasset påhengsmotor. Samtidig bevarte båten dens gode ro-egenskaper, men nå krevde den kun en roer.

Tradisjonshåndverk

Båtbygging er et tradisjonshåndverk, som er basert på håndbåren kunnskap om treets egenskaper og kvaliteter, om tilvirkingen av det, og om prosessen som gir den ferdige båten. Det å lære seg håndverket tar tid, og siden treet er et levende materiale blir man aldri helt utlært.

Arbeidet med bygging av båt er tidkrevende, og begynner lenge før selve prosessen inne i båtbyggerverkstedet tar til. Egnende materialer må fremskaffes, og alt av materiale må ha god kvalitet, få greiner og ikke ha marg eller tverrved. Til kjøl og bordganger må man ha rettvokste graner, som gjerne vokser på flat mark. Tradisjonelt brukte man krokved og rotkne fra grunt, hellende terreng til blant annet spanter. Slik benyttet man seg av treets naturlige form. I dag er dette blitt erstattet med andre materialer og metoder.

De håndplukkede trærne blir tradisjonelt hentet hjem fra skogen på førjulsvinteren. Alt av materialer blir grovt tilvirket før de tørkes. Først ut på senvinteren er materialene tilstrekkelig tørre, slik at byggingen av elvebåtene endelig kan ta til. I nyere tid har båtbyggingsprosessen blitt noe forenklet, blant annet gjelder dette utvelgelsen av materiale. I dag har enkelte deler av båten blitt byttet ut med kryssfiner og limtre.

Med loddfjøl og klinkhammer

Med bruk av få og enkle redskaper, og uten byggetegninger, former båtbyggeren sin båt. Båtbyggerverktøyene har fått sine funksjoner og egenskaper gjennom kunnskap som er nedarvet gjennom generasjoner. Dette er kunnskap som ligger til grunn når båtbyggeren lager sine verktøy.

Bygging av elvebåter krever få spesialverktøy, men blant de viktigste er loddfjøla, båtklemmene og klinkhammeren. Loddfjøla forteller vinkelen på de ulike bordgangene. Formingen av båtens linjer og vridninger får man ved å bruke støtter fra taket i kombinasjon med båtklemmer. Særlig utfordrende er vinkelen på de to nederste bordene, da den legger grunnlaget for båtens skapelse og former båtens bunn. De neste bordgangene er remmene. Dette er tynne båtbord som varmes med damp eller varmt vann før de formes, for å unngå at de sprekker. Bordgangene overlapper hverandre og i overgangene legges det hampdrev smurt med tjære, før delene klinkes sammen med bruk av båtsaum, roer og klinkhammer. Dette gjør at båten blir tett. Til sist kommer ripbordet og vannbordet, før de siste detaljer kommer på plass som tofter og hammelbånd.

Båtbyggeren Alfred

En av de siste aktive båtbyggerne i Namdalen var Alfred Urstad (1907-99). Han bygde elvebåter, såkalte Urstad-båter, i over 50 år. De første båtene han bygde var ca. 15 fot og beregnet for to roere, som de eldste elvebåtene. De båtene han bygde mest var 12-13 fot, og disse var tilpasset påhengsmotor. Alfred bygde også andre mindre båter, som for eksempel prammer.

Alfred var i stor grad selvlært båtbygger. Interessen for båtbygging begynte med at han påtok seg reparasjoner av elvebåter. Gjennom dette arbeidet fikk han god innsikt i båtbyggerprosessen, og i mellomkrigsårene tok han til med å bygge egne båter. Fra midten av 1970-tallet begynte han å bygge båter mer regelmessig, og gikk samtidig over til å bygge båter tilpasset påhengsmotorer. Alt i alt bygde Alfred mellom 200-300 båter, og mange av disse er fortsatt i bruk. Alfred brukte ikke båtene selv, til tross for at han var en anerkjent båtbygger.

En av få aktive båtbyggere i regionen i dag er Sten Uno Mellingen fra Namsskogan. Han bygger båter etter mal fra Alfred Urstad.

Båtbyggerverkstedet på Grong Bygdamuseum

Båtbyggerverkstedet til Alfred står i dag på Grong bygdamuseum, og verkstedet er tilnærmet lik som det var da Alfred forlot det. I verkstedet er det i dag ei utstilling om båtbygging og båtbyggeren Alfred. Teksten til denne artikkelen er hentet fra denne utstillingen.