Adolf Roschers uniform. Uniformen skal ha vært et kjent syn for de som arbeidet på nikkelverket, da de ofte kunne se Herr Roscher komme ridende med jakken for å inspisere gruvene.
Bjørn Johnsen / Ringerikes museum
Ringerikes Nikkelverk
Selv hundre år etter at Ringerikes Nikkelverk ble nedlagt, er sporene etter menneskelig aktivitet ved de gamle gruvene på Nakkerud tydelige. I denne artikkelen kan du lese mer om nikkelverkets arv, både industrielt og sosialt og få et innblikk i livet til gruvearbeiderne og betydningen av deres arbeid - som strekker seg langt ut over Ringerikes grenser!
Nikkelverket på Nakkerud
Arbeidere ved Ringerikes Nikkelverk.
Buskerud fylkesfotoarkiv
Ringerikes Nikkelverk var et gruveselskap som opererte fra 1848 til 1920. Selskapet ble etablert etter oppdagelsen av betydelige mengder nikkel nord for Nakkerud. Likevel startet ikke historien om gruvedriften i området med etableringen av Nikkelverket. Historien strekker seg helt tilbake til 1600-tallet, da området var kjent for sine kobbergruver.
Det var først på 1820-tallet, da nikkel ble ettertraktet for å lage nysølv, at interessen for dette metallet virkelig blomstret. Med støtte fra velstående investorer som Johan Henrik Andresen (eier av Tiedemanns Tobaksfabrikk), kastet grunnleggeren av Ringerikes Nikkelverk, Adolf Friedrich Roscher, seg inn i gruvedriftsbransjen. Som sønn av inspektøren ved Blaafarveværket på Modum og utdannet bergingeniør var Roscher en god mann å ha bak rattet og han greide å gjøre Nikkelverket til en global leder innen nikkelproduksjon. Rundt 1870-årene stod selskapet for omtrent 40% av verdens totale nikkelproduksjon. Det var også den største arbeidsgiveren i Ringerike (med over 260 arbeidere) og i en tid Norges mest lønnsomme bergverk.
Som med alle gode eventyr, kom derimot også dette til en slutt. Nedgangen i etterspørselen etter nikkel på begynnelsen av 1900-tallet, spesielt nedgangstiden etter første verdenskrig, betydde slutten for Nikkelverket på Nakkerud. I 1920 stilnet gruvenes bulder og brak, og virksomheten ble avsluttet.
Herr og fru Roscher
Tyristrand kirke pyntet med granbar i forbindelse med Thora Lagertha Roschers begravelse i 1904. Roscher bekostet altertavlen og interiør til kirken.
Dahlstrøm, J.A. / Buskerud fylkesfotoarkiv
Adolf Friedrich Roscher (1820-1872) ble født i Döhlen, Tyskland og var sønn av Friedrich Roscher, som var hytteinspektør ved Blaafarveværket på Modum. Adolf giftet seg med Thora Lagertha Henriksen(1824-1904), som var kjent for å være svært gavmild og veldig involvert i lokalsamfunnet. Hun donerte blant annet betydelige beløp til Tyristrand kirke, samt en altertavle med et stort og verdifullt oljemaleri av Adolph Tidemand.
Ekteparet var høyt aktet på Nakkerud, og viktige i prosessen med å bygge opp et samfunn rundt nikkelverket. Herr Roscher døde i 1872 av lungesykdom som han trolig fikk fordi han tilbragte mye tid nede i gruvene. I tråd med hans ønsker ble hele nikkelverket stanset den dagen han ble begravet ved Tyristrand kirke, en begivenhet som samlet store folkemengder. Thoras død i 1904 samlet også etter alt å dømme store folkemengder. Da hadde hun i mange år etter ektemannens død vært en tilstedeværende og sosialt aktiv person i nærsamfunnet.
I denne utstillingen kan dere se Adolf Roschers uniform. Uniformen skal ha vært et kjent syn for de som arbeidet på nikkelverket, da de ofte kunne se Herr Roscher komme ridende med jakken for å inspisere gruvene.
Å være gruvearbeider
Arbeidere ved Ringerikes Nikkelverk.
Stiftelsen Ringerikes Nikkelverk
Gruvearbeid var ikke et midlertidig yrke som man skiftet ut etter noen år, men en livslang karriere. Som gruvearbeider var man ikke nødvendigvis knyttet til kun en arbeidsplass, og mange reiste mellom ulike gruver og jobbet etter behov og sesong. Arbeidet var tungt fysisk, og veldig ødeleggende for lungene. I tillegg jobbet man lange dager, og et skift varte i hele 12 timer. Det var derfor ikke uvanlig at gruvearbeidere døde tidlig på grunn av arbeidsforholdene nede i gruvene.
Under bergmester Roschers tid skal arbeidsforholdene ha vært gode, relativt sett. Arbeiderboliger, kjent som "Zakkerhus", ble oppført for å gi husly til pendlere og de uten hjem og familie. Arbeiderne hadde også en sykekasse for økonomisk støtte ved sykdom og støtte til familien ved dødsfall. I nedgangsperioder ble de med familie å forsørge prioritert ved oppsigelser.
I denne perioden var også barn en del av arbeidsstyrken, men de hadde ikke arbeidssted nede i gruvene sammen med de voksne. Minimumsalderen for å arbeide under jorden var nemlig 18 år på Ringerikes Nikkelverk, noe som var høyere enn nasjonale regelverk for barnearbeid. Selv om barnas arbeid foregikk "over bakken", var det likevel fysisk krevende og utfordrende.