Jernlegg med sko oppe, spiss nede. Over spissen to bevegelige mothaker.
Sverresborg Trøndelag Folkemuseum
Hvalfangstens siste tid i Trøndelag
Det er mange gjenstander i museene som vekker følelser og reaksjoner hos publikum. Blant disse gjenstandene, som lenge har vært ansett som kontroversielt, er hval-harpuner. Museet har nemlig flere hvalharpuner i sine samlinger. Disse var ikke nødvendigvis kontroversielle i sin storhetstid, men hvalfangsten har fått stor kritikk de siste femti årene. Kritikken er like aktuell i dag, spesielt fordi dyrevelferd og mangfold har blitt mer verdsatt de siste tiårene, samtidig som de fleste land har avviklet og forbudt fangst av hval. I ettertid anses denne virksomheten som rovdrift på en langsomt fornybar ressurs. All fanget hval ble ført i land hvor det ble bygd mange kokerier.
Trøndersk hvalfangst
Kystfiskerne mente at når hvalen forsvant, så forsvant også fisken. Det hele utviklet seg til en politisk problemstilling, som fikk resultatet at staten så seg nødt til å stoppe all hvalfangst langs kysten i 1904. Dette var en direkte årsak til at hvalfangstselskapene dro til andre deler av jordkloden for å fortsette fangsten. Etter første verdenskrig hadde hvalbestanden langs norskekysten økt betraktelig siden 1904, derfor ble Statens Hvalfangstkontor opprettet i desember 1917. Det ble nå forberedt fangst i statlig regi.
Seks landstasjoner ble dermed etablert. En av disse var Vingvågen i Agdenes, som kom i drift våren 1918. Rekordåret for Vingvågen var 1919, da det ble ført i land 301 hval. Staten hadde ikke til hensikt å drive som hvalfangstoperatør i lang tid. Etter tre år var landstasjonene solgt til private interesser, noen ble også nedlagt. En av hovedaktørene innen hvalfangsten i Trøndelag oppstod dermed i form av A/S Norsk Hvalfangst, som ble etablert i 1921 med oppkjøp av Vingvågen hvalstasjon. På grunn av store avstander og lang transport fra fangstfeltene, ble stasjonen ved Vingvågen flyttet til Hestnes på Hitra i 1925.
Vingvåg hvalstasjon i Agdenes.
Vingvågen hvalstasjon (kopi)
Schrøder / Sverresborg Trøndelag Folkemuseum
Flensing av hval i Vingvågen i Agdenes.
Vingvågen hvalstasjon (kopi)
Sverresborg Trøndelag Folkemuseum
Men dette ble ikke et langvarig prosjekt, ettersom eierne fikk ideen om å ta i bruk et flytende kokeri. Produksjonen på Hestnes hvalstasjon stoppet nesten opp etter våren 1930 som en følge av dette, men det tok ikke helt slutt. En begrenset arbeidsstokk var der fortsatt for å holde anlegget i hevd. De tok også imot småhval fra lokale hvalfangere. Men allerede fra 1934 var det igjen kommet i full drift, koke- og produksjonsutstyret var da tatt ut og montert på Hestnes hvalstasjon.
Hestnes hvalfangststasjon
hvalfangst, hvalstasjon, brygge, kai, båt, skøyte, motorskøyte
Sverresborg Trøndelag Folkemuseum
En kortere driftsstans kom også i 1940 da de tyske okkupantene rekvirerte hvalbåtene. Driften startet igjen i 1941 med mindre båter, og etter 1945 ble fangstflåten modernisert. Hvalbåten «Femern» fra Hestnes fanget i 1947 den største hvalen som noen gang er tatt på den nordlige halvkule, en blåhval på 93 tonn. Siste sesong ved Hestnes hvalstasjon ble gjennomført i 1962. I årene etterpå forsøkte de seg med sildoljeproduksjon, men dette ble ingen suksess.
Vågehvalfangsten slik den utøves i dag, med harpunkanoner montert på små og mellomstore fiskefartøy, er ofte kalt «Den moderne vågehvalfangsten». Nærings- og fiskeridepartementet sier hvalfangsten i Norge alltid har vært drevet i kombinasjon med fiskeri, og at den norske hvalfangsten bygger på prinsippet om vern og bærekraftig høsting av ressursene i havet. Denne forvaltningen skal være basert på vitenskapelige råd, og målet er i større grad å legge økosystemtilnærming til grunn for forvaltningen. Kvotene blir derfor fastsatt på grunnlag av prosedyrer som er utvikla av vitskapskomiteen i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC). I 1982 innførte Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) stans i all kommersiell hvalfangst, men Norge har registrert en protest mot IWCs totalforbud, og er derfor ikke bundet av den. Forbudet har noen få unntak, som tradisjonsfangst knyttet til urfolksgrupper og forskningsfangst. Norsk hvalfangst framstiller seg ikke som forskningsfangst, den er ren kommersiell fangst, men etterspørselen etter hvalkjøtt har sunket drastisk de siste årene, antall fangstbåter er redusert betraktelig, og så godt som ingen unge arbeidere rekrutteres til næringen. Spørsmålet som gjenstår er da hvor lenge Norge vil fortsette med hvalfangst, som det internasjonale samfunnet fordømmer så sterkt.
Kildeliste
Aagaard, B. (1944). Den gamle hvalfangst. Dybvad: Oslo. Børnick, L. H. & Strøm, F. (2019). Hvalfangsten fra Hitra. Leif Harald Børnick og Fredrik Strøm: Sandefjord. NTNU. (2013, 21. september). Bakgrunn: Fornuft og følelser i hvalkrigen. Forskning.no. Bakgrunn: Fornuft og følelser i hvalkrigen (forskning.no) Nærings- og fiskeridepartementet. (2023, 9. januar). Kvalfangst. Regjeringen. Kvalfangst - regjeringen.nhttps://www.regjeringen.no/no/tema/mat-fiske-og-landbruk/fiskeri-og-havbruk/kval-og-sel/kvalfangst/id2001553/o Strøm, F. (1997). Hvalkokeriet «pioner». Havblikk. http://skipshistorie.net/Hvalfangst/PIONER/Hvalkokeriet%20PIONER.htm