Det eldste næringsområdet vårt.

Det første jernverket i Kongsberg ble opprettet av Heinrich von Schlanbusch på østsiden av Nedre Hougdalfoss 1687. Nærheten til vannkraft var nødvendig både for driften av blåsebelgene i smelteprosessen og for driften av hammerverkene.

Med hammerverkene fulgte navneskifte fra Nedre Haugdalfoss til Hammerfossen

Kort tid etter oppstart ble anlegget forpaktet til kjøpmann Jens Olsen fra Drammen. Han var en driftig forretningsmann med interesser i flere gruver. Sjaktovnen som ble brukt til smeltingen krevde store mengder trekull. Behovet for trekull kom i konkurranse med Sølvverkets interesser. Olsen ga opp driften av anlegget i 1699.

I 1733 ble det gjort nytt forsøk på gjenopptagelse av driften. Denne gang var det viseberghauptmann Johan Ludwig Schubarth som satte i gang ny drift. Han sørget for at en ny masovn ble satt i drift i 1745, men kostnader med tilgang på malm sammen med dårlig kvalitet førte til at ovnen ble revet etter få års drift. Driften ble oppeholdt for knipehammer, kleinsmie (for finere smiarbeid), stangjernshammer, og spikerhammer. I store deler av perioden fram til 1824 var det liten aktivitet ved verket.

Peder Cappelen kjøpte Kongsberg jernverk i 1824 av Tislegård v/Gyldenløve. Fra tidligere eide Cappelen Eidsfos jernverk. I november 1824 ble følgende lagt ut på offentlig auksjon: * Kongsberg jernverk med tilhørende gruver, 3 sager, alle, maskiner og bygninger samt sølvverkets skoger som faller til Dalselva under Dal, Dusum og Løver og Hillestadhengslet. Drift og kontrakter inngått med våpenfabrikken var ikke omfattet av auksjonen.

I salgsbetingelsene forelå det en omfattende beskrivelse av forholdene vedrørende rettigheter og plikter om bruk av Lågen sammen med fløting av sagtømmer.

Cappelen la ned driften av masovnen i 1833, og mesteparten av den øvrige driften i 1840. Både stangjerns- og spikerhammeren var antagelig i drift fram til ca. 1870

Et Drammens selskap med Joh. J Schwartz som leder kjøpte Eidsfoss jernverk i 1873. Kongsberg jernverk fulgte med på kjøpet.

Allerede i 1879 måtte Schwartz «kaste kortene». Kongsberg jernverk med skoger, sagbruk og gruver måtte selges.

I 1880 ble Kongsberg jernverk med tilliggende eiendommer lagt ut for salg.

På slutten av 1939 gikk det rykter i byen om en ny etablering nede ved sliperiet var på gang. Hemmeligholdet om hvem og hva ga da som nå grobunnen for spekulasjoner. Det ble en dårlig stemning mellom media og kommune.

Først midt i september i 1940 blir det kjent at "Steinullselskapet" har blitt konstituert.
Den Norske Stenullfabrikk A/S ble etablert og var eid av brødrene Vister og A. Frantzen. Selskapets kontor var i Oslo.

I oktober 1940 blir steinullkonseptet gjort kjent i media. Råstoffet stein, skal hentes fra et felt med hornblende ved Kjennerudvannet. Arbeidsstokken vil bli 8 til 10 mann. Produktet ble framstilt som uovertruffent som isolasjonsmateriale for anvendelse i bygningsindustrien. I USA var markedet på 100 millioner kroner.

Selve produksjonsprosessen var avhengig av stein og elektrisk kraft. Steinen fra Kjennerudvannet knuses, og den knuste steinen smeltes mellom 11- og 1200 C. Den flytende smelten helles ut foran en pressluft stråle og blåses ut i tynne fibre som presses sammen i matter. Hele prosessen hadde en vellykket prøve-kjøring i april 1941.

Fabrikken opplevde vanskelige tider i 1944/-45. Markedet hadde kollapset under siste del av krigen, og fabrikken satt inne med store lagre.

Videre drift var avhengig av kommunale garantier og støtteordninger. Mars 1945 avslo kommunen en avtale om innkjøp av steinullmatter for inntil kr. 150,000 som skulle hentes ut når byggevirksomheten kommer i gang igjen. I januar 1946 ble det gjort avtaler med staten som gjorde det mulig å starte driften igjen.

I oktober 1946 gikk fabrikken med døgnkontinuerlig drift med 20 ansatte og 1,500 kg steinull i døgnet. 

Tidlig 1979 kunngjorde E. Sunde & Co. Ltd at de hadde besluttet å selge Esco Armaturfabrikk til det svenske firmaet Tour & Andersson AB. Tidlig juli ble gamle Esco besluttet nedlagt, og TA-ESCO A/S ble det nye navnet . Dette ble ikke siste gang selskapet endret navn. Den formelle overtakelsen var i juni. En av forutsetningene var at samtlige 125 ansatte ble overført den nye TA-ESCO A/S.

Med Tour & Andersson (TA) som eiere fikk Kongsberg bedriften tilgang til salgskontorer over mesteparten av verden.

Perioden med svensk eierskap var preget av ustabilt marked. I perioden som TA-ESCO bedrift opplevde ansatte både 4-dagers arbeidsuke, permitteringer og noen oppsigelser. I 1990 endret bedriften først navn til TA-Kongsberg.

Konjunkturene bedret seg på begynnelsen av 90-tallet. Første halvdel av 1990-årene var gode år med god inntjening og økt eksport til spesielt Sverige og Tyskland.

Året 1996 avsluttet med kunngjøring om at TA-Hydronics selger selskapet til det danske selskapet Danfos. Det svenske selskapet vil slutte med vann og avløp.

Tidlig februar i 2014 kom nyheten om at Ulefos Gruppen hadde kjøpt Kongsberg Esco A/S. Oppkjøpet var en del av strategien til Ulefos for bli posisjonert som nordisk leverandør av vann- og avløp sammen med Ulefos tidligere satsing på gategods.

Ulefos lokaliserte viktige hovedfunksjoner som logistikk- og innkjøp, kundesenter, marked- og salgsaktiviteter til Kongsberg. Salgsselskapet Ulefos i Sandvika ble flyttet til Kongsberg i 2017.

Så, nå i 2023 kommer meldingen om at arealet på Sliperitomta ikke gir rom for framtidig utvidelse av bedriften. Tanken i dag er å flytte Ulefos Esco ut av dagens område og utvide deler av fabrikken. I utgangspunktet ser de for seg annen lokalisering i Kongsberg.

En eventuell flytting vil bli slutten på 433 år som industriområde.