Etnefjellene, våren 1950.
Etnefjellene, våren 1950. Ukjent / Haugalandmuseet

Milorg og flyslippet i Etnefjella

Våpensmugling til Norge under andre verdenskrig.

Tyskland inntok Norge 9.april 1940. Det norske våpenutstyret som vi var i besittelse av på dette tidspunktet, var gammelt, lite i antall, og ammunisjon og våpen var lagret forskjellige plasser. Logistikken ble krevende, og mobiliseringsordre fra øverste hold lot vente på seg.

Da man så at man ikke hadde noen særlig sjanse til å forsvare seg mot invasjonen begynte man å tenke annerledes. Man organiserte motstanden som fantes i mindre grupper, motstandskraften gikk under grunn. Den hemmelige militære motstanden i Norge; Milorg ble dannet. Man visste at England (de allierte) planla å innta Norge fra kysten.

Taktikken ble da å få samlet inn mengder med våpen som skulle gjemmes i depoter rundt i landet, dette skulle ligge klart til de Allierte steg inn i Norge. I tillegg trengte selvsagt motstandsgruppene våpen og sprengstoff til sine sabotasjeaksjoner. Invasjonen lot vente på seg, men aktiviteten i den hemmelige organisasjonen «Milorg» økte på for hver dag som krigen varte.

Container til flyslipp Arquebus krigshistorisk museum

Flyslipp over Vaulavidden

Norge fikk våpen fra England via fiskeskøyter og andre båter over Nordsjøen, samt via fly som slapp containere i avtalte fjellområder. I løpet av andre verdenskrig ble det foretatt over 700 vellykkede flyslipp på norsk jord. Et av disse slippene var på Vaulavidden i Etnefjella, der lokale Milorg-medlemmer lå og ventet på slippet høsten 1944.

Mange av gjenstandene fra flyslippet på Vaulavidden i Etnefjella er i dag utstilt på Arquebus krigshistoriske museum i Tysvær kommune. Der er det tillaget en scene som skal forestille åpningen av containerne sluppet fra flyene i akkurat dette flyslippet. Mange av de originale forsyningene fra containerne og mye av det originale utstyret de pakket med seg for oppdraget, er utstilt i denne scenen. Også noe personlig utstyr, blant annet Maskinpistolen (STEN MK II) og armbindet til gruppesjef Rolf K. Oftedahl er utstilt. Den ene av de nydelige brudekjolene, som er utstilt ved museet, er laget av en silkefallskjerm fra flyslippet i Etnefjella.

De lokale motstandsfolkene som lå oppe i Etnefjella denne høsten, skrev utfyllende rapporter. Med utgangspunkt i gjenstandene som er utstilt på Arquebus, og rapportene, vil jeg i denne artikkelen fortelle om flyslippet over Vaulavidden og den spennende våpentransporten i etterkant.

Fra våren/sommeren 1944 ble Milorg-gruppene her i distriktet kraftig bygget ut, og antallet engasjerte økte. Det var ikke en enkel sak å finne et egnet sted for mottak av våpenlast via de britiske flyene. Milorg-områdene lokalt hadde et par forslag. Man lette lenge etter et sted i Tysvær, men så etter hvert at de tyske forlegningene ikke var langt nok unna, man måtte lengre innover.

I løpet av høsten 1944 hadde man klart å velge ut et egnet fjellområde; Vaulavidden i Etnefjella. Unge menn på Haugalandet ble kontaktet av ledelsen i motstandsbevegelsen og tok på seg oppdraget med å ta imot flyslippet over dette området. Rolf K. Oftedal var gruppesjef i Milorg i Førresfjorden, og var en av dem som ble kontaktet for å være med å organisere flyslippet. Øvrige som var valgt ut var: Lars Skjold, Arne Sagbakken, Peder Dahl, Bjarne Låstad, Ben Økland, Godtfred Gauden, Sigurd Våge, Olav Koltveit, Magne Fiskåen, samt Harald Markhus. I tillegg var det også flere hjelpere som var involvert.

En melding via Arquebus radiosender ved Sverre Andersen, ga tidslommen for når flyslippet skulle finne sted; mellom 8. september og 25. september 1944. Hele denne perioden måtte «slipp-gjengen» være tilgjengelig på Vaulavidden. De tok i bruk Sandvasshytta på Vaula som oppholdssted i venteperioden.

Det ble satt i gang en nøysom pakking av utstyr for oppdraget. Det var blant annet slipplykter, radioapparater, pistoler, kart og kompass. Utstyret ble samlet og sendt med unge venninner, som gjemte det under klærne sine. Deretter ble det sendt videre med sjåfører som var til å stole på, fra Haugesund til Markhus. Markhus hadde nemlig blitt utpekt som startstedet for hvor de skulle gå opp til Vaulavidden. De reiste puljevis fra Haugesund og innover til Markhus for ikke å vekke mistanke.

«Gjengen» måtte være på post lengre enn de hadde beregnet, så den medbrakte matforsyningen ble brukt opp på slutten, og de måtte bli kreative. En av gutta slaktet en «gjenglemt» sau oppe i fjellet. Helt på slutten av den avtalte perioden kom særmeldingen på sweet-heart-radioen, som de tålmodig hadde ventet på. Nå skulle flyslippet finne sted! De var tidlig på slippstedet for å gjøre seg klar. Det skulle være fire dobbelposter i innflygningsretning som skulle ha hver sin lykt mot flyet når det kom svevende. Det kom til sammen to fly på dette slippet, som til sammen sendte ned 48 containere med forsyninger. To av containerne falt i Vaulavannet. I følge de spente gutta var det trolig der provianter som kaffe, sjokolade og sigaretter havnet. Gutta var tydelig skuffet.

Da Sverre Andersen hørte at kaffe og sjokolade skulle sendes i flyslippet; hadde han sendt beskjed til Lars Skjold om at han måtte sørge for at ingenting av dette kom inn til Haugesund. De kunne ha det så mye de ville “inne i fjella”, men ikke frakte det videre (Andersen, 1945). I Lars Skjold sin rapport om droppet meddelte han at forbudet var strengt overholdt, ingen av nevnte delikatesser skulle være ankommet (Skjold, 1945). Som en kommentar skriver Sverre Andersen at det var like greit at disse varene ikke ble funnet, da det ble betvilt at karene kunne avstå fra å ta med seg «delikatessene» inn til Haugesund.

De nærmeste tyske forlegninger var i Fjæra og i Etne/Sandeid/Ølen. Hvis de ble avslørt, kunne de tyske speiderflyene «Storkene» vært kjapt på vingene. Men slippet forble uoppdaget og de kunne konsentrere seg om den tunge jobben å få slept våpenlasten til forskjellige bergsprekker og plasser; hvor det skulle ligge gjemt til gjengen senere fikk hjelp til å frakte alt våpenutstyret inn til Haugesund.

Våpnene videre til Haugesund

Transporten av våpnene ned fra Vaulavidden ble et umenneskelig slit. Gjengen hadde med hvalkjøtt og grøt til Bjørkestrandstølen (stølen som tilhører garden Bjørkestrand, som ligger ved Åkrafjorden, sør for Langfoss), men man kan trygt si at de ikke hadde tilstrekkelig med mat for den jobben som lå foran dem. Terrenget var bratt og kronglete, og det var mye snø. De var avhengig av ski og passende kjelker til våpenutstyret. Etter at man hadde nådd ned til veien med en våpenlast, så bar det oppover igjen etter ett lass til. Det forferdelige slitet med våpenlast i fjellene var med på å «dytte» avgjørelsen mot å la våpensmuglingen fra England gå via sjøveien i stedet.

Bjarne Laastad og flere m/våpenlast

Arbeidet med flytting av våpen ned fra fjellet startet etter nyttår og uti februar var det kommet så mye våpen ned til veien at det ble nødvendig å få skaffet transport utover til Haugesund. Nå ble bestemt at man skulle kjøre våpenlasten ut til Haugesund. På veien vestover måtte de passere én bataljon med tyskere i Etne-området og det var tyske forlegninger i Ølen-området, i Skjold, i Førresfjorden og i Skåredalen.

Noen av “Haugesund Sunnhordaland Ryfylke Billag A/S “(HSR) sine lastebiler ble klargjort i Haugesund og sendt innover til Bjørkestrand. Planen var å reise fra Haugesund om kvelden, laste våpnene på om natten, og så returnere til Haugesundog Rossabø skole hvor lasten skulle lagres. Her ventet det en egen losse-gjeng som skulle få våpnene ned i kjelleren før barna dukket opp på skolen.

Turen gikk fint helt til Storajuvet bru. Her ble det et lite stopp for nødvendig ærend. Men da bilen skulle startes igjen, ville den ikke. Batteriet på bilen var for dårlig. De fikk så skubbet bilen slik at de kunne renne ned bakken mot veibrekka i Rafdal. Her tok de om bord andre knottsekken (vedsekk som bilens brensel), men bilen ville fremdeles ikke starte. De måtte komme seg til kontakten de hadde på Markhus og de tok veien innover fra Rafdal. Der fikk noen gitt beskjed via telefon til Haugesund og en tok fatt på veien videre inn til Bjørkestrand, da også resten av «Vaulagjengen» måtte underrettes. Det hadde vært lite mat i løpet av natta, så turen opp ble tung, etter hvert ble det også mye snø, og de var uten ski. Til slutt kom de seg likevel inn til Bjørkestrandsstølen og her ble det holdt råd og inntatt noe mat (Oftedahl, 1992).

Konklusjonen ble å foreta innlastingen neste natt. En fra Vaulagjengen var bilmekaniker, og ble med ned. De tok også med et bilbatteri fra gjengens radio. På Markhus fikk de tak i sjåføren og det bar utover til Rafdal igjen. Det var allerede blitt mørkt. Å starte bilen med det nye batteriet gikk ikke, sjåføren gikk da opp til Rafdalsgårdene og ringte en av sine kollegaer i Etne om assistanse. Noe over midnatt kom vedkommende fra Etne med en av HSR’s busser. Til slutt lyktes det å få start på bilen.

De hadde nå brukt mye tid, og da de kom tilbake til Bjørkestrand hvor resten av Vaulagjengen ventet, var tiden knapp. Den første tyske vaktposten var på Håfoss i Etne. De ble ikke stoppet, og slik var det på alle postene utover, trolig fordi de tyske soldatene var søvnige og slappe på morgenkvisten.

Tidlig på morgenen, kl 07:00 passerte de Skjold, og litt før kl 08:00 kjørte bilen inn i skolegården på Rossabø. Her stilte det opp en avtalt gjeng, som losset utstyret ned i kjelleren, og her ble alt plassert før elevene var på plass på skolen.

Senere reiste Vaulagjengen innover og gravde frem gjenliggende depoter, et arbeid som ikke ble ferdig før krigens slutt. Sjøtransport av våpen og utstyr fra Skotland ble planlagt og senere gjennomført i samme Milorg-distrikt. Til Milorg-medlemmer på rømmen i Longåsdalen på østsiden av Ålfjorden, hvor også Arquebus-stasjonen ble gjemt på slutten av krigen, var det planlagt og godtatt et flyslipp fra London med nye forsyninger, mat og våpen. Heldigvis kom freden og den planlagte turen ble overflødig.

Alle som var med på flyslippet eier hver sin historie om «hvor nære på» de var å bli tatt; rundt i tettstedene og ved kontrollpostene. Mange forberedelser ble gjort i forkant, blant annet nervepirrende våpentrening i private hus. Men de følelsesmessige situasjonene blir til en viss grad bare «detaljer» i Milorg-deltakernes rapporter, og er ikke viet noe særlig oppmerksomhet.

De er heller ikke fokusert på i denne fremstillingen, som er mer en skissering av flyslippet og som er basert på deltakernes rapporter. Men man kan jo bare ane spenningen og belastningen de har kjent på ved å være med på et oppdrag som varte såpass lenge, som var mentalt slitende, og som også må ha ført til en smule fysisk utmattelse. Det er ingen tvil om at alle detaljene i historien rommer en mengde personlige opplevelser for hver av de 11 som var med.

Utstillingsdukke med passende antrekk for flyslepp (fra utstilling-scene om flyslippet i Etnefjella). Arquebus krigshistorisk museum
Fallskjerm i silke, kommer fra et alliert flyslepp over Norge. Kan ha vært fra flyslipp over Etnefjella. Arquebus krigshistorisk museum
Blikkboks for 50 sigaretter med lokk, tom. Produsert i England. Arquebus krigshistorisk museum

Kilder:

Lars Skjold; kopi privatarkiv, rapport 1945

Sverre Andersen; kopi privatarkiv, rapport 1945

Rolf Oftedahl; kopi privatarkiv, beretning 1989

Rolf Oftedahl; kopi privatarkiv, beretning 1992

Share to