Musikkens hverdagsrom

Orgelet i stua Vestfoldmuseene

1867 er ikke noe dårlig år i musikkhistorien. Den store dirigenten Arturo Toscanini ble født da, for eksempel. Han dirigerte den første fremførelsen av Puccinis La Boheme i Torino som 28-åring. Senere skulle han revolusjonere den vestlige orkesterkulturen, med en helt ny orientering mot disiplin og presisjon. Antakelig ble også Scott Joplin født dette året, den store ragtimekomponisten og -pianisten. Verdis Don Carlos ble fremført for første gang i Paris. Gustav Mahler fylte syv år, Claude Debussy fem, Richard Strauss tre, Jean Sibelius to. Så mange av de som på ulike måter som skulle bli de siste representantene for den romantiske orkestermusikken – eller de første representantene for det moderne – vokste opp omtrent samtidig, de var barn, små gutter. Året etter, i 1868, viste den unge Edvard Grieg klaverkonserten i a-moll for den store virtuosen Franz Liszt. Liszt spilte gjennom notene, men måtte reise seg, fylt av begeistring, han skal ha avbrutt seg sel, gått rundt på gulvet og gestikulert, han ropte til den lille nordmannen at det var flott musikk: «Det er så ekte svensk!» I 1867 ble også Elise Jørgine Hansdatter Bollerud født. Hun var norsk og flink til å synge, men ble knapt berømt noen av delene. Er hun en del av musikkhistorien? På et vis, og kanskje på flere, men kanskje ikke i noen av dem som er skrevet. Foreløpig.

Den britiske musikkforskeren Christopher Small skriver i boken Musicking (1998)

Georg Aamodt/Vestfoldmuseene

om hvordan musikalsk aktivitet innbefatter et mye større spekter av musikalsk virksomhet enn det musikkforskningen tradisjonelt har beskjeftiget seg med. Driver vi ikke med musikk, spør han, også når vi nynner for et spedbarn vi bærer med oss, når vi løper med musikk på øret, når vi sitter hjemme og hører plater, og når vi synger når vi vasker? Og hvor går egentlig det prinsipielle skillet mellom alt dette og det som er musikkhistorisk i tradisjonell forstand?

Elise vokste ganske sikkert opp innenfor en «musicking»-kultur

der det ble sunget til lek og til arbeid: barnesanger, skillingsviser, oppbyggelige sanger og salmer. I større grad enn i dag var disse sangene en del av hverdagen, og de markerte tilhørighet og forandring. Forskjellige sanger ble sunget til ulike tider av året, og de ulike sangene tilhørte ulike livsfaser, sosiale grupper, og kjønn. Man var det man sang – på en helt annen måte enn vi er det nå, da stadig nye sanger er populære en kort tid, spres overalt gjennom ulike medier, og forsvinner igjen. Kanskje kan man tenke seg at ennå på 1800-tallet var de hverdagsmusikalske motebølgene så langsomme at sangene liksom sto og ventet på stadig nye mennesker som skulle få del i dem, etter hvert som de ble store nok, voksne nok, gamle nok. Noen mennesker har opplagt hatt større og mer intens glede av all denne musikken enn andre. Dermed har den også blitt viktigere deler av livet, og kanskje også helt grunnleggende elementer i hukommelsen. Sanger vil være knyttet til minne om spesielle øyeblikk, begivenheter og livsfaser. Det å dele musikken, vil dermed også innebære at man deler av sitt eget liv, minner og verdensbilde. For Elise må det ha vært slik: Hun sang på skolen, for mannen, barna, gjerne sammen med dem, og på religiøse møter. Hele tiden handlet det om gleden ved fellesskap.

Solnedgang på Eidsfoss Musikkfestival i 2019 Kasper Søyland/Vestfoldmuseene

Share to