Å skyte et bilde

Før 1878 var det å fotografere et tidkrevende håndverk. De tidligste prosessene, som daguerreotypier, kalotypier og våtkollodiumplater, hadde forholdsvis lange eksponeringstider. Her var det ikke noen mulighet for spontane bilder av ting i bevegelse. Platene måtte prepareres med kjemikalier rett før eksponering og fremkalles med en gang bildet var tatt. Estetikken i bildene bar preg av at kameraet stod støtt på et stativ. Motivet måtte være i ro fra fotografen komponerte bildet på mattskiven, byttet mattskiven med platekassetten, og til slutt eksponerte bildet.

De mer lysfølsomme tørrglassplatene som kom i 1878, satte fantasien i sving blant kamerakonstruktører. Eksponeringstiden kom ned på 1/25 sekund og ble raskt enda kortere. På en tørrglassplate ligger sølvsaltene i en gelatinemulsjon som gir en tørr og glatt overflate. Kameraene fikk plass til magasin for både de ueksponerte og eksponerte platene. Alt mørkeromsarbeid kunne gjøres i ettertid.

Nå var endelig tida inne for actionfotografering. Den korte eksponeringstida ga muligheter for å fotografere med håndholdte kameraer, og motivet kunne nå også være i bevegelse. Studier av løpende mennesker, fugler og dyr krevde en ny type kameraer. Nå satt ikke lenger motivet stille og ventet foran kamera, men fotografen måtte «fange» bildet ved å «lade», «sikte» og «skyte», som en jeger. Da kom ideen om å etterligne våpen. Våpenkameraene holdes støtt i hånden eller støttes mot skulderen. Siktet ytterst på løpet gjorde at det var lett å se hva man fikk med på bildet.

Våpenlignende kameraer ga ikke akkurat noe tillitsforhold mellom fotograf og «offer», men lysten til å ta blinkskuddbilder var like stor den gangen som i dag. Thomas Skaife ble for eksempel arrestert i forsøket på å fotografere dronning Victoria med sin Pistolgraph.

Håndholdte kameraer gjorde det mulig å fotografere mennesker uten at de merket det. Ingen kunne føle seg trygge, og amatørfotografer var stadig ute etter gode motiver av folk i pinlige situasjoner. Vanlige folk protesterte mot denne formen for fotografering med leserbrev i avisene. De ville ha lovforbud mot å bli fotografert på offentlige steder. Fotografene forsvarte seg og ga hverandre gode råd om hvordan de skulle stå imot rasende mennesker som ville knuse kameraene deres.

Den første som konstruerte et kamera med våpenassosiasjoner, var Thomas Skaife fra London. Allerede i 1858 utviklet han et kamera som fikk navnet The Pistolgraph og bildene laget med dette kameraet, ble kalt Pistolgrams. Det kan også regnes som et av de første miniatyrkameraene. Det var i messing, kunne holdes i hånden under eksponering og hadde den fantastisk korte lukkertiden på 1/10 sekund, noe som var eksepsjonelt raskt for våtkollodiumglassplater. Dessverre har ikke museet dette kameraet, men den sjeldne Le Photo-Revolver de Poche fra ca. 1882 finnes i samlingen.

Den ble designet av Albert Posso og produsert av E. Enjalbert i Paris. Dens likhet med en ekte revolver er skremmende. Linsen sitter i løpet og ved å dra i avtrekkeren, blir bildet eksponert. Kameraet er faktisk satt sammen av deler fra en ekte revolver. Den har en revolvertønne med plass til 10 glassnegativer, hver på 1,8 x 1,8 cm. Etter hver eksponering, ble glassplaten lagret inne i kameraet mens neste plate kom i posisjon for å bli eksponert.

Håndholdte kameraene har gitt et ordforråd som gir oss fornemmelsen av våpen: Som nevnt så lades kameraet med film før vi skyter et bilde og vi har photoshoots, vi tar snapshots, blinkskudd og noen kalles kanonfotografer. Alt dette henspiller på den nye, raske måten å fotografere på.

Disse spesielle kameraene hadde også en god hensikt. Geværkameraer som lå støtt inntil skulderen, kunne fange bilder av fugler i luften, dyr som løp og menneskers bevegelsesmønster. Museets Hunter & Sands geværkamera er en videreføring av Sands geværkamera som kom i 1882. Utseendemessig ble det sammenlignet med et annet geværkamera fra samme år, konstruert av Dr. Etienne Jules Marey. Begge konstruktørene pekte på fordelen denne typen kameraer hadde ved fuglefotografering, men de har en vesentlig forskjell. Mareys kamera brukte en stor rund glassplate som negativ. Denne snurrer, revolverer rundt og gir plass til 12 bilder eksponert i løpet av 1 sekund. Dette ga mulighet til å studere bevegelsesmønster.

Sands gevær fotograferte på enkeltplater som hver var 1 1/2 tommer i diameter. Det var 2 sylindere og et eksponeringskammer. Den første sylinderen var for de 18 ueksponerte platene. Før fotograferingen ble en plate overført til eksponeringskammeret og etter eksponering videre til den andre sylinderen for lagring i påvente av fremkalling. Disse negativene var større enn Mareys, men eksponeringstiden var ikke like kort. Hunter & Sands geværkamera var tenkt til mer individuelle «snapshots» enn hurtigserier. Preus museums eksemplar ble produsert i 1883 og er i dag veldig sjeldent.

Maskingeværkameraene var ikke laget for å gå rundt og fotografere tilfeldige mennesker med. Disse var for øvelsesskyting. Thornton-Pickard Company presenterte i 1915 et ombygget Lewis maskingevær. Foran i løpet var det satt inn en linse og et kamera ble plassert i enden av løpet. På bildet kom det frem en blink i form av en sirkel som viste skytterens treff.

Preus museum har en liten, men fin samling av våpenkameraer, spredd i tid fra ca. 1882 til 1954. Noen av disse er blant de mest spennende og sjeldne kameraene som finnes.

Denne artikkelen er en bearbeidet tekst fra artikkel med samme navn skrevet av Kirsri Fiskebøl ved Preus museum og publisert i boken En Fotohistorie - Fra synsmaskiner til Instagram - Preus museums samling, utgitt i 2015 på Forlaget Press.

Wade, John. 2012. From Daguerre to Digital: 150 Years of Classic Cameras. Schiffer Publishing. USA.

McKeown, James & Joan C. McKeown. 2004. McKeown's Price Guide To Antique & Classic Cameras 2005-2006 (Price Guide to Antique and Classic Cameras). Centennial Photo Service; 12th edition. USA.

McKeown, James & Joan C. McKeown. 2001. McKeown’s Price Guide to Antique & Classic Cameras 2001-2002 (Price Guide to Antique and Classic Cameras). 11th ed. USA.

Coe, Brian. 1979. Kameraboken. Historikk – utvikling –teknikk. Norsk utgave ved fotograf Leif Preus. Teknisk Forlag – Oslo.