Oppdagelsen av leprabasillen

Det er gjerne slike enkeltstående datoer som står igjen av en suksesshistorie som er avhengig av flere faktorer. Betraktet og fortalt på denne måten virker det nesten som om det er et ensomt geni som på grunn av sin begavelse, men uansett nesten tilfeldig, fullførte en enestående bragd. En annen måte å se på slike vitenskapelige prestasjoner er å bruke den gamle metaforen at den som oppdaget eller utviklet noe er en dverg som står på skuldrene av en kjempe. Dette virker på sin side nesten bortforklarende. Armauer Hansen skrev selv i sine memoarer at hvem som helst kunne ha oppdaget leprabakterien. Man kan oppfatte det som falsk beskjedenhet, men denne setningen peker også på det faktum at rammebetingelsene som gjorde suksessen mulig var de samme for alle på hans tid.

For å kunne se mikroorganismer som bakterier trengte man et passende verktøy. Mikroskoper var oppfunnet for lenge siden. Allerede i 1600-tallet hadde muligens den nederlandske tekstilhandleren Anton van Leeuwenhoek og den tyske jesuittpateren Athanasius Kircher sett bakterier gjennom veldig enkle mikroskoper. Men man manglet forståelse for hva man så. Leeuwenhoek brukte begrepet smådyr, Kircher begrepet småormer om de organismer han så.

Mikroskoper fikk etter hvert bedre forstørrelsesegenskaper og det ble mulig å studere verdenen av mikroorganismer nøyere. Her utviklet det seg en vitenskap og med det en forståelse for det hva man så under mikroskopet. Den franske kjemikeren Louis Pasteur kunne påvise at all gjæring var avhengig av levende mikroorganismer, bakterier eller sopp. Denne erkjennelsen ga muligheten for å kunne kontrollere gjæringsprosesser som var basisen for produksjonen av mange melkeprodukter, men også eddik, vin og øl. Var denne produksjonen noen ganger avhengig av tilfeldigheter med en viss sannsynlighet for feil, ble muligheten til å kontrollere disse prosesser grunnstenen for en industriell produksjon av disse varer som nå kunne holde en konstant kvalitet.

Fra erkjennelsen at mikroorganismer var ansvarlige for gjæring var det kun et skritt videre å formode at også sykdommer kunne ha sin årsak i aktiviteten av slike mikroorganismer. Pasteur forsket på sykdommer av silkeormer og sykdommer av andre nyttedyr: hønsekolera og miltbrann. Miltbrann forsket også den tyske legen Robert Koch på. Forholdet mellom disse to forskere var konfliktpreget, også forsterket av de politiske motsetningene mellom Frankrike og Tyskland til denne tiden. Robert Koch kunne påvise infeksjonsveien for miltbrann.

Basert på funnene av sin tidligere professor Jakob Henle utviklet Koch et sett av regler om hvordan man påviser at en mikroorganisme er årsaken til en sykdom. 1. Mikroorganismen må finnes i alle organismer som lider av sykdommen, men ikke i friske organismer 2. Mikroorganismen må kunne dyrkes utenfor en vertsorganisme. 3. Tilfører man mikroorganismen til en frisk organisme, må den utvikle den samme sykdommen. Armauer Hansen var kjent med disse reglene og arbeidet etter dem. Derfor lette han tålmodig etter en mikroorganisme som kunne være årsaken for lepra.

Den 28. februar 1873 fant han etter mange forsøk stavformete legemer i en vevsprøve av en leprapasient. Mikroorganismen skulle senere få navnet mycobacterium leprae. Men for å kunne stadfeste at de stavformete legemer var årsaken til sykdommen måtte han først bevise det. Hansen hadde lest Darwins verker og det hadde gjort et stort inntrykk på ham. Ikke minst Darwins strenge empiriske fremgangsmåte. Man måtte kunne observere noe og kunne bevise det med et eksperiment for å kunne være sikkert. Bare logisk resonnement var ikke nok. Og dette var motstridende til den rådende oppfatningen på Norges eneste Universitetet på denne tiden, man anså det som mulig å kunne løse et problem, bare man tenkte logisk og nøye over det.

Men leprabakterien lot seg ikke dyrke i reagensglass. Det var heller ikke mulig å infisere forsøksdyr. Hansen prøvde til og med å infisere en pasient som led av en annen form av lepra. Forsøket slo feil, og Hansen ble dømt for å ha gjennomført forsøket uten pasientens samtykke. Hansen kunne ikke engang overbevise sine fagfeller om eksistensen av bakterien fordi den var veldig vanskelig å se under mikroskopet. En tilfredsstillende teknikk for å kunne vise bakterien gjennom farging med anilinfarger ble først utviklet to år etter Hansen hadde sett de stavformete organismene. Hansens beste argument for å bevise smittsomheten var fremdeles hans tidligere arbeid med statistiske data fra lepraregisteret, et register hvor alle kjente leprasyke i Norge ble oppført.

I 1879 fikk Hansen besøk av den tyske legen Albert Neisser som var på forskningsreise i Norge. Neisser var fra fagmiljøet rundt Robert Koch og forsket også på lepra. Hansen ga Neisser tallrike vevsprøver fra leprapasienter. Tilbake i sitt hjemlige labor lyktes Neisser med å farge bakteriene. Men han informerte Hansen først etter han hadde vist sine resultater offentlig. Dette var årsaken til en konflikt mellom Hansen og Neisser. På den første store Leprakongressen i Berlin 1897 var det derimot ingen tvil hvem som ble ansett som den egentlige oppdageren av leprabakterien og hvem som hadde dermed lagt basisen til den begrunnete antakelsen at lepra er en smittsom sykdom: Gerhard Armauer Hansen.

Hansens observasjon var en enestående prestasjon. For å kunne være i stand til denne vitenskapelige oppdagelsen profiterte han av et nettverk av faktorer. Ikke minst velutviklede mikroskoper, men også kunnskapen fra en ny vitenskapsgren, mikrobiologien, og en viss vitenskapelig tenkemåte, empirismen.