Stavanger bys første trykte avis, Stavanger Adresseavis som utkom fra 1833, byttet i 1841 navn til Stavanger Amtstidende og Adresseavis. Her vises 1841-årgangen, ST-G.02960.
Stavanger bys første trykte avis, Stavanger Adresseavis som utkom fra 1833, byttet i 1841 navn til Stavanger Amtstidende og Adresseavis. Her vises 1841-årgangen, ST-G.02960. Norsk grafisk museum

Skriftkultur i Stavanger før 1833

1833 trekkes ofte fram som et viktig årstall i Stavangers historie: da fikk byen sitt første trykkeri og sin første jevnlig utgitte trykte avis. Det er likevel trolig at dette ikke utgjorde et voldsomt skifte i byens lese- og skriftkultur. Før 1833 ble brev skrevet, aviser ble lest, og bøker ble kjøpt og lånt. Det hadde vært presteskole og et skriftlærd presteskap ved Domkapitlet siden 1200-tallet. Det fantes gjennom århundrene noen få private boksamlinger hos eliten, og rundt 1800 ble det startet flere leseselskaper i Stavanger og omegn. Det nye trykkeriet i 1833 – med byens første trykte avis og en gryende forlagsvirksomhet med hovedsakelig religiøs litteratur – kan kanskje ha bidratt til en endret bevissthet om hvordan trykkekunsten virket og hvordan aviser og bøker ble produsert. Likevel fantes det også før 1833 et lesende publikum i Stavanger, og her følger en kort, begynnende oversikt over miljøer for skriftkultur i Stavanger – skrevet ut fra tanke om at skrift, lesing og skriving er den grunnleggende forutsetningen for historien Norsk grafisk museum vil ha samlinger om og formidle gjennom utstillinger og digital formidling.

Skole

Stavanger var bispesete og hadde såkalt katedralskole fra 1243, hvor det ble undervist i religion, klassiske språk og sang for de som skulle bli prester (Hanche 1903: 40). Det skal ha vært en form for skole eller undervisning i St. Olavsklosteret på 1100-tallet, men denne forsvant ved opprettelsen av katedralskolen (Aas 1925). Katedralskolen var åpen og gratis for gutter fra alle samfunnslag, de fikk både bøker, mat og klær på skolen, og datidens prester kom derfor ofte fra bondestanden eller byenes lavere stand. Katedralskolen sies å ha hatt svært dårlig økonomi gjennom sine første århundrer (Hanche 1903: 40). Dermed har det neppe vært økonomisk grunnlag for mer enn en skole i Stavanger på denne tiden.

Da reformasjonen var et faktum i 1537, ble biskop Hoskuld avsatt og latinskolen ble ifølge Hanche oppløst for å gjenoppstå som luthersk presteskole. Også denne hadde dårlig økonomi, med midler kun til å fø en rektor/skolemester og en hører (Hanche 1903: 33, 40). Ifølge Aas ble katedralskolen omgjort til «mindre latinskole» i 1686, og denne var i virksomhet frem til 1739 da den dansk-norske kristendomsskolen ble etablert (1739-1825) (Aas 1925). Aas hevder at lærebøkene på 1500-tallet bestod av Luthers lille katekisme på dansk og latin med Catechesis Wittenbergensis fra 1571 som forklaringsbok, og tillegg en eller begge av følgende bøker: Colloqvia Vivis fra 1539 og Collocqvia Maturini Cordieri, trykt på latin første gang i 1564 (Aas 1925: 54–55).

På 1600- og 1700-tallet var det i tillegg til latinskolen også noen få privatlærere i Stavanger. Disse måtte ha tillatelse fra øvrigheten, og underviste stort sett småbarn opp til 8-årsalderen i de rikeste familiene (Aas 1925: 150). I 1802 slo noen av de rike familiene i Stavanger seg sammen for å få til en privat realskole. Denne bestod til 1818. Her fikk både jenter og gutter undervisning i fremmedspråk, geografi, historie, naturlære og antropologi (Aas 1925: 152). Deretter var løytnant Terchelsens privatskole i drift 1819–1825 (Aas 1925: 157–158).

De intellektuelle: «Historiske humanister i den vestlandske kreds»

Noen få navn utmerket seg ved å skrive om Norge, eller ved å skrive av og oversette norrøne håndskrifter. Fra Bergen kjenner vi Absalon Pedersen Beyer som skrev Om Norges Rige på 1500-tallet (trykt på 1700-tallet) (Aas, 1925, s. 61). I Stavanger var Laurens Hanssøn lagmann 1554–1558. Han oversatte sagaer og skrev av gamle norske lover (Aas 1925: 62). Peder Claussøn Friis (1545–1614) leste til prest i Stavanger. Da han arbeidet som prest, drev han en omfattende skribentvirksomhet fra 1580 og fremover. Hanche omtaler ham som «Tidsalderens største Lys i Norges literære Verden» (Hanche 1903: 42). Hans hovedverk var oversettelsen av Snorre Sturlessens Norske Kongers Krønike, som ble trykt/utgitt 19 år etter hans død ved hjelp av Ole Worm (utgitt i København 1632 – og først i 1633 fikk Norge sitt første trykkeri). Et annet viktig verk var det topografiske arbeidet Norriges oc omliggende Øers sandfærdige Bescriffuelse (trykt 1727) (Hanche 1903: 42).

Stavangerbiskopen Jørgen Erichssøn skrev og fikk utgitt sine prekener over profeten Jonas’ bok i 1592 (Aas 1925: 61). I 1591–1601 var Martin Nilssøn lagmann i Stavanger. Han skrev av oldnorske lover, og oversatte deler av dem (Aas 1925: 62). Byskriveren i Stavanger førte rettsprotokollen og Kemnerens regnskap. Av disse finnes nevnt blant annet Jens Skove, 1617–1641, og Jørgen Cortzen 1665–1679, som det rundt 1903 stod en gravstein over utenfor Stavanger Museum (Hanches 1903: 55). Disse kan neppe regnes som intellektuelle, men er verdt å nevne som viktige lese- og skrivekyndige personer.

Allerede i 1682 utstedte kongen befaling om at katedralskolen (latinskolen) skulle flyttes fra Stavanger til Kristiansand. Dette trådte i kraft ved lektor Mads Tausans død i 1686 (Aas 1925:72-73). I 1685 besøkte kongen Stavanger, som var i en sørgelig tilstand etter en storbrann i 1684. I 1687 (mulig 1686) trakk kongen tilbake kjøpstadsprivilegiene slik at Stavanger nå kun var et ladested eller uthavn. Privilegiene ble gitt tilbake i 1690, men i mellomtiden hadde både stiftamtmann, biskop, lektorat, katedralskole, president, borgermestere og rådmenn forsvunnet (Hanche 1903: 67). Dermed forsvant altså flere viktige representanter for skriftkulturen, og det er naturlig å tro at skriftkulturen i Stavanger med dette led et tilbakeslag. På 1700-tallet var Stavanger i «stillstand», folketallet svingte (og økte ikke i løpet av århundret), og det var dårlige forhold for både skriftkultur og annen kultur.

Leseselskaper

Det Stavangerske Klubselskab ble trolig stiftet i 1784 (ref. Stavanger byhistoriske leksikon). Om dette er det sagt at de abonnerte på noen blader, men bøker ble aldri nevnt (Christensen 1924:46). Det er kanskje ikke så rart, for året før hadde Det Stavangerske og Jedderens Læse-Selskab blitt stiftet (1783–1800, PA-0361 i Stavanger Byarkiv), og i 1801 ble Det Nye Stavangerske Læse-Selskab opprettet (1801–1859, PA-0360 i Stavanger Byarkiv).

I perioden 1798–1804 var Peder Hansen biskop i Kristiansands stift. Han arbeidet for opplysning, ville utdanne skolelærere (ref. Wikipedia), og startet omtrent 40 leseselskaper rundt i prostiene. I Stavanger prosti: Finnøy, Rennesøy og Strand; i Jærens prosti: Hå, Sola, Klepp og Time (Byberg 1998: vedlegg 4). Det refereres også til Ryefølche Læseselskab (Gundersen 1950: 111), kan dette være leseselskapet i Strand? Et av leseselskapene biskop Hansen opprettet, var Finnøy leseselskap. Ved stiftelsen hadde det 56 medlemmer, som også bestod av «en stor Deel af Stavangers Byes agtværdigste Mænd» (Byberg 1998: 86, 93). En av disse var Gabriel Schanche Kielland, som meldte seg inn i «alle leseselskapene i Stavanger, Jæren og Ryfylke prostier og gav hvert leseselskap fem riksdaler og Salzmans Huspostill» (Byberg 1998: 95). Alle medlemmer måtte betale en medlemsavgift som gikk inn i leseselskapets kasse til innkjøp av bøker.

Etter at biskop Hansen fratrådte embetet i 1804, sluttet mange av leseselskapene å fungere med en gang eller gradvis, mens enkelte holdt stand i noen år. Det Nye Stavangerske Læse-Selskab eksisterte f.eks. frem til 1859. Noen grunner til at de fleste stoppet opp kan være at de manglet penger, at de ikke lenger fikk lister med innkjøpsforslag fra biskopen eller at landet befant seg i en vanskelig økonomisk situasjon (Byberg 1998: 159). I alle fall skrev Henrik Krøyer, adjunkt ved Kongsgaard skole 1827–1830, om sin tid i byen at «Literær Omgang var ikke at erholde i Stavanger. Therkelsen (Rektor) var den eneste, der havde Sands og Agtelse for Videnskap; men han var altid sygelig. Præsterne var aldeles indifferente. Da Byens Læge engang saae en ny anskaffet Bog hos mig, foranledigede dette ham til en dybsinding Bemærkning: ‘Dersom jeg efterlader mig tyve eller tredive opredte Senge, saa har min Familie noget, der er solidt og af Værdie; men hvad troer De vel der kan komme du af nogle Hylder med Bøger?’ [:45] Lægen fra Egersund, en lystig og elskværdig Fyr, min gode Ven, besøgte mig engang paa Kongsgaarden og traf mig læsende. ‘Du læser altid, Krøyer»’, sagde han. ‘Meget ofte’, svarede jeg. – ‘Hvor gammel er Du vel?’ – ’28 aar’ – ‘Ak’, tilføiede han, ‘jeg vilde ansee mig for ulykkelig, naar jeg i den Alder skulde see mig nødt til at læse’». Krøyer selv prøvde å få til et leseselskap for tysk litteratur, men uten særlig hell: «Der var vist ikke faa af Subscribenterne, som undertegnede sig mere af Forfængelighed end af Læselyst» (Krøyer 1870:200-221). Leseselskapenes tid var tydeligvis forbi.

Boksamlere

Stavanger domkapittel må ha hatt en boksamling – denne har sannsynligvis gått med da, ifølge Peder Claussøn Friis (1727: 90), domkapitlet ble brent av Tord Roed, som også var med Otto Stigsøn (Otte Stiessøn) da han brant biblioteket til Trondhjems kapittel i 1531/32. Friis oppgir dessverre ingen kilde til dette, det kan være basert på muntlige overleveringer, eller det kan muligens finnes igjen i eventuelle bevarte protokoller.

Peder Claussøn Friis var medlem av Stavanger domkapittel, og hadde selv en betydelig boksamling (Gilje 2002: 267). Gjennomgang av skifteprotokoller, hvor alt av verdi i en husholdning ble registrert ved arveskifter, viser at det i mange hjem på 1700-tallet fantes minst en bok – gjerne en prekensamling. Så også i Stavanger og omegn. I undersøkte skifter 1744–1752 fantes i gjennomsnitt tre bøker, hovedsakelig religiøs litteratur (Aurenes 1935-36: 68). Dette omfattet noen få «kondisjonerte familier», lensmenn og bønder. Men blant eliten og de kondisjonerte fantes det større boksamlinger som også inneholdt mer verdslig materiale.

Agent Gabriel Schanche Kielland (f. 1760) var en lesende mann, inspirert av opplysningstidens strømninger, som fra sine unge dager regelmessig kjøpte bøker fra Den Gyldendalske bokhandel i København (Wyller 1934: 124). Han bygde opp en boksamling som i dag tilhører Stavanger folkebibliotek og er deponert på museet Ledaal og i Stavanger Byarkiv. Denne samlingen regnes som en av de fem store som ble bygd opp før 1800 (Eide 2013: 89), med rundt 3000 titler, og 700–800 av dem på andre språk enn norsk. De eldste bøkene er fra 1500- og 1600-tallet, mens mesteparten er fra 1700-tallet og starten av 1800-tallet. Det er kjent at Kiellandsamlingen består av bøker fra flere andre tidligere boksamlere, i alle fall disse:

  • Byfogd Guldbergs bøker som Kielland kjøpte i 1792 (Stavanger bibliotek 1934: 20-21).
  • Amtmann Gunder Hammers bibliotek (Gundersen 1950: 111).
  • Krigskommissær Terchelsens boksamling som ble auksjonert bort, og noe ble kjøpt av Kielland (Gundersen 1950: 112).
  • Borgerkaptein Ditlev Knobbe som gav en stor del eldre bøk er i gave til Kielland (Gundersen 1950: 112).
  • Kielland var ivrig medlem av flere leseselskaper, og overtok bøker som var anskaffet av Stavangers leseselskap og Ryfylke leseselskap da de ble lagt ned (Gundersen 1950: 111).

En annen stor boksamling i Stavanger tilhørte rektor A.E. Erichsen. Den bestod av ca. 6 000 bind som ble innkjøpt til Stavanger kommunebibliotek i 1913, og inneholdt bøker fra 1500- til 1700-tallet (Stavanger bibliotek 1934: 22).

Aviser

Eiendommen tilhørte familien Kielland som hadde boktrykkeri i bygningen bak til høyre. Her ble "Stavanger Amtstidende og Adresseavis" trykket. Til høyre: Ella Kielland, f. Rønneberg og boktrykker Casp... Jacobsen, Carl Johan (1863-1919) / Stavanger byarkiv

Det var mange danske og en del tyske borgere i Stavanger på 1600-tallet. Allikevel ble ikke trykkekunsten innført i Stavanger før på 1800-tallet. Dette er ikke så merkelig. På 1500-, 1600- og 1700-tallet var Stavanger en relativt fattig by med lavt innbyggertall (i 1613 ant. ca. 1400 innbyggere, rundt 1800 ca. 2400 innbyggere), og man så neppe verken marked eller behov for et trykkeri her. Det man trengte av bøker, bestilte man fra for eksempel København. Etter den norske Grunnloven av 1814 ble det en oppblomstring av trykkerier og aviser rundt om i landet og i provinsen. Det er vanlig å si at Stavanger fikk sin første avis i 1833, da Lauritz C. Kielland fikk kongelig bevilling som boktrykker, og begynte å gi ut Stavanger Adresseavis. Les mer om avisen på Byhistorisk forening Stavanger sine nettsider.

Dette var Stavangers første trykte avis, men den aller første avisen var en håndskrevet ukeavis som trolig utkom i 1769 og 1770 (ref. Store norske leksikon og Wikipedia). Ifølge Norsk presses historie kom utsendelsene fra «Stavanger Adressecontoir» (Omdal 2010: 310). Nr. 14 utgitt 15. april 1770 finnes bevart hos Riksarkivet. Avisen omtales noen steder med navnet Notice fra Addr. Cont. i Stavanger. Mer om denne avisen (og andre) kan leses i Torfinn Jåsunds artikkel “Kuriøse bidrag til Stavangers avishistorie 1769–2018” i Stavangeren nr. 2, 2018.

Like før dette, i 1768, hadde det vært et Adressekontor i Kristiansand, der tollkontrollør Hans Dreyer gav ut en håndskrevet avis (Eide 2013: 50), hvor det også forekom nyheter fra Stavanger (Wyller (1934); Christensen ([1924]). I 1780–1788 utga boktrykker Andreas Swane Christiansandske Uge-Blade, med mest annonser. Nyheter fra Stavanger var også å finne i Christiansands Adresse-Contors Efterretninger, som ble utgitt 1790–1838. Dagens Agder-fylker og Rogaland fylke utgjorde på den tiden den administrative enheten Christiansands stiftamt, med Christiansand som stiftsstad. Blant annet på grunn av dette er det ikke umulig at disse avisene også fant veien til Stavanger, slik at man kunne lese nytt både fra stiftsstaden og fra sin egen by.

Lese- og skriveferdigheter

Formålet med denne teksten har vært å gi en innledende oversikt som viser at skriftkultur i Stavanger ikke begynte som ved et trylleslag med at byen fikk sitt første trykkeri og avis. Undersøkelser har vist at sannsynligvis så mye som 80–90 prosent av befolkningen på slutten av 1700-tallet var i stand til å komme seg gjennom en ukjent trykt tekst, takket være leseopplæring gjennom kirken og almueskolen. Dermed var det sannsynligvis mange av byens befolkning som hadde mulighet til å forstå nyhetene som ble trykt da Stavanger ble del av trykkekunstens historie i 1833 – om ikke annet ved å stave og streve seg gjennom teksten, slik vi alle gjorde da vi lærte våre lese- og skriveferdigheter.

Litteratur

Adresseaviser. (2015, 8. desember). I Store norske leksikon. Hentet 27. januar 2016 fra https://snl.no/adresseaviser.

Aurenes, O. (1937). Bøker og lesning på Jæren og i Dalane (med Bakke og Tonstad) omkring 1750. Stavanger Museum årshefte, 1935–36. s. 67–72.

Byberg, L. (1998). Biskopen, bøndene og bøkene. Leseselskapene i Kristiansands stift 1798-1804. Oslo: Høgskolen i Oslo.

Christensen, C. ([1924]). Træk af Det Stavangerske Klubselskabs historie. Stavanger: [Stvgr. Lith. Anstalt].

Eide, E. S. (2013). Bøker i Norge. Boksamlinger, leseselskap og bibliotek på 1800-tallet. Oslo: Pax.

Friis, Peder Claussøn. 1727. Norriges oc omliggende Øers sandfærdige Bescriffuelse. Indholdendis hvis vært er at vide baade om Landsens oc Indbyggernis Leilighed oc vilkor saavel i fordum tid som nu i vore Dage Korteligen tilsammen fattit Aff D. Peder Claussøn, Sognepræst i Undal, København: Melchior Marzan.

Gilje, Nils (2002). Tankeliv i den lutherske stat. Bind 2 i Norsk idehistorie 2001–2003. Oslo: Aschehoug.

Gundersen, E. S. (1951). Om det Kiellandske bibliotek på Ledaal. Stavanger Museum årbok, 1950, s. 111-130.

Peder Hansen, https://da.wikipedia.org/wiki/Peder_Hansen_(biskop)

Krøyer, Henrik. 1870. Erindringer af Henrik Krøyers liv 1821-1838 Efter forfatterens efterladte haandskrift. Kjøbenhavn: Den Gyldendalske boghandel.

Stavanger bibliotek. [1925]. Stavanger kommunebibliotek i 40 år. 1885-1925. Stavanger: Eirik Gjøsteins boktrykkeri.

Stavangerske Adresse-Contoirs Efterretninger, https://no.wikipedia.org/wiki/Stavangerske_Adressecontoirs_Efterretninger

Wyller, T. (1934). Det Stavangerske Klubselskab og Stavanger by i 150 år. Stavanger: Dreyers Grafiske Anstalt.

Aas, Einar. 1925. Stavanger katedralskoles historie 1243–1826. Stavanger: Floor.

Share to