På sporet av en linnorm

Nordli Museum ble etablert våren 1922 og formann Ole Jensen Storaunet (1864-1941) og nestformann Jens Johnsen Haugen (1870-1954) startet innsamling av gjenstander i hver sin krets. Da den første inventariseringen fant sted i 1969 ser det ikke ut til at dragene ble registrert. Først i 1975 ble de registrert og fikk inventarnummer NBM 148 a og b og ble beskrevet på følgende måte:

Drager. Tre. Utskåret. Malt. Har sanns. vært festet til underlag. Hull i forbena. a) 1, 78 h. 51 b 11. Brun med røde, gule, svarte detaljer. Øyeskrue mellom vingene, sekundært. b) h. 49. Blå med svarte, gule og røde detaljer. Halen brutt av (merket 148b). Føttene splittet. Skrudd til bordfjøl, umalt. Malingen ser ut til å være senere, da føttene på b er malt over bruddflater. Iflg. Anton Lidstrøm: “Drager – fra gammelkjerka“.

Dette er det eneste som så langt er dokumentert.

Figurene er, bortsett fra fargen, nesten identiske. De er skåret i furutre og målene er omtrent 80 x 51 x 12 cm. De er ikke, som det finnes feilaktige opplysninger om, skåret i ett stykke. Ser man nærmere etter er de satt sammen av flere deler. Med dette som utgangspunkt, at de er satt sammen av deler og at de er svært like, kan vi utlede at det har funnet sted en «masse-produksjon», eller bare to? Og at bare «finish» og farger har variert. Som registreringsteksten påpeker «Malingen ser ut til å være senere, da føttene på b er malt over bruddflater», har i hvert fall den blå dragen vært pusset opp.

Som vi så i innledningen, noterte Anton Lidstrøm i forbindelse med inventariseringen i 1975 at dragene har tilhørt gammelkirka. Denne opplysningen har nok vært med å dra oss i en retning som ikke fører noe sted. For vi kan si noe om når de må ha blitt til. De har sannsynligvis blitt tilvirket etter at den nåværende kirken sto ferdig i 1873, da dragene er i umiskjennelig dragestil.

Dragestilen, en arkitektonisk stil som oppsto i Norge på slutten av 1800-tallet var særlig utbredt i perioden 1880–1910. Den var et forsøk på å gjenopplive den gamle nordiske dyre-ornamentikken, ofte blandet med romanske planteslyng. Stilen oppsto ut fra den romantiske begeistringen for fortiden som oppsto i Norge i andre halvdel av 1800-tallet. Stilen har røtter i nasjonalromantikken og J. C. Dahls arbeid for å bevare stavkirkene. På denne tiden ble også Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet gravet ut. Stilen ble et naturlig sluttpunkt i 1800-tallets tilbakeskuende stilutvikling. Lignende uttrykk som i museets to drager kan vi finne igjen i bygningselementer og interiørdekor fra den tiden.

Tidligere i år viste jeg bilder av dragene til en av bygdas nestorer, Ola Storaunet. Overraskende nok fortalte han at han og broren Johs i tiden rundt siste krig lekte med dragene som da befant seg på loftet på gammelhuset fra 1863, på hjemgården Storaunet. Da vet vi i hvert fall noe om gjenstandenes proveniens (historie). Men hvorfor befant de seg på Storaunet? Det skal vi komme tilbake til.

I begynnelsen av august møttes vi hos Ola Storaunet, jeg, Olas nevø som er seniorforsker ved høyskolen på Ås og ekspert på skogshistorie og Olas bror – med dragene som midtpunkt. Disse tre karene har alle mye erfaring med snekkerarbeid slik at dragene fikk seg en grundig gjennomgang. Olas nevø ville blant annet undersøke om det var mulig å tidfeste dragene/materialene med utgangspunkt i årringedatering. Men det viser seg at det er for lite sammenhengende materiale til å si noe sikkert. Også de andre avgjørende spørsmålene ble grundig diskutert: hvor kommer de fra, hvem har laget dem, hva er de brukt til? Vi kom ikke nærmere noen sikre svar, men nå vet vi i hvert fall at de er laget av furu. Så, gjorde Olas bror et søk på nettet, noe som ga oss et nytt spor å følge, og det var da vi oppdaget at dragene ikke var drager, men linnorm!

Linnorm eller lindorm var et fabeldyr i nordisk folketro, i form av en ondsinnet kjempeslange som holdt til i fjellhuler eller under jorden, innimellom også i havet. Ordet lindorm kommer fra det norrøne linnormr, hvor forleddet linnr eller linni betyr «slange». Den ligner på fabelvesenet drage, men har to ben og ikke fire som dragen. Linnorm gjengis som et dyr med dragehode, ørneben, flaggermusvinger og bakkropp i form av en hale med en krøll på og som ender i en pilformet spiss. Flere trekk fra dragesagnene går igjen i forestillingene om linnormen, blant annet at den ruget over kostelige skatter og hadde et fryktelig, eiterspyende gap.

Linnormen finnes i mange skjold og våpen, blant annet i byvåpenet i Klagenfurt i Tyskland, i Skiptvets kommunevåpen, – og, særlig interessant for oss, i Stjørdals kommunevåpen. Kan våre figurer ha en eller annen tilknytning til Stjørdal? Men først, hvorfor har Stjørdal en linnorm i sitt kommunevåpen?

Det finnes et hyllingsbrev (dokument som bekrefter undersåtters hylling av en kongelig person) fra 1344, utstedt på Båhus slott, hvor alle fylker og landsdeler som hadde utsendinger har hengt sitt segl under (fram mot 1500 tallet, før håndsignering overtok, ble de fleste avtaler og traktater stadfestet gjennom slike «segl»). Ett av disse var Stiordøla Fylki/ Stjørdal fylkes segl. Seglet bygger på legenden om Sancta Margaretha, og motivet fremstiller helgenen Sancta Margaretha som stikker en korsstav inn i munnen på en linnorm. Hun var en høybåren kvinne som led martyrdøden omkring år 300, og har fremstått som helgen og beskytter av kvinner i barsel. En kopi av hennes helgenstatue står i Værnes kirke, og det er trolig at kirka som sto ferdig rundt 1200, ble viet henne.

Fra 1901 dannet det gamle Stjørdalsseglet herredsmerke for Stjørdal, utformet av historikeren Henrik Mathisen (1847-1927). Så er det en litt kronglete historie, med lokal uenighet på slutten av 1970-tallet som vi ikke skal gå nærmere inn på her, da linnormen ble valgt som motiv i kommunevåpenet, og ikke Sancta Margaretha.

Men dette mulige sporet vi fant i møtet hos Ola Storaunet er bredere. Dagens norske Riksvåpen er tegnet av Hallvard Trætteberg (1898-1987) i 1937. Det er den samme Hallvard Trætteberg som har tegnet Stjørdals kommunevåpen, offisielt godkjent i 1983. Allerede i skriftet «Fylkesmerker. Forslag om fylkesmerker» fra 1930 omtalte Trætteberg seglet fra 1344, og kjente således til både historien og linnormen. Så har det seg også slik at Olaf Storaunet giftet seg med Sigrun Trætteberg, Hallvards søster, i 1928. Kan alt dette ha en relevans?

Hva ble de brukt til, hvilken estetisk funksjon kan de ha hatt? Kontakt med flere faginstanser støtter opp rundt antagelsen som argumenteres for i denne artikkelen, at figurene nok er en god del yngre enn nykirken i Nordli. Og det virker også usannsynlig at de skulle ha hatt en funksjon i eller utenfor dette nye, nygotiske kirkebygget.

Norsk Folkemuseum skriver i svar på min henvendelse:

Ut fra bildene har disse dragene trolig stått som pryd på et byggverk i dragestil og er tydelig inspirert av middelalderens stavkirker. Dragestilen fikk sitt gjennombrudd på bygninger i Norge med arkitekt Holm Hansen Munthe [1848-98]. En av hans tidligste arbeider i denne stilen finner vi i portalen til Saugbruks-foreningen på Kristianiautstillingen i 1883. Denne ble senere flyttet til Oscar IIs samlinger på Bygdøy, som i dag er en del av Norsk Folkemuseum. Mer kjente arbeider av Munthe i dragestil kom med Holmenkollen turisthotell i 1889. Dette brant i 1895, men restauranten på Frognerseteren fra 1890 med påbygg fra 1895 står fremdeles som et av de fremste eksemplene på denne stilen. Et annet eksempel er Neiden kapell, som ble tegnet av arkitekt Karl Norum i nasjonalromantisk stil og reist i 1902. Det er rimelig å anta at de to dragene i Nordli er fra samme periode, men neppe så tidlig som i 1873 da den nye kirken ble reist. De har trolig hatt en funksjon som utvendig pryd, helst på gavlene på en bygning eller portal fra samme tid. (…)

Helt fram til nå har ingen vært i tvil om at figurene var drager. Men det er mye annet man har lurt på. Nå vet vi at dragene i Nordli bygdemuseum ikke er drager, men linnorm. Men hvor kommer de kommer fra? Hvor gamle er de? Hvem har laget dem? Hvilken dekorativ hensikt de kan ha hatt? Og hvorfor befinner de seg her i bygda?

Vi har i denne artikkelen forsøkt å drøfte oss fram til noen mulig svar: * Kan de komme fra Stjørdal? Stjørdal har en linnorm i sitt kommunevåpen, og veien hit, eller dit, er rundt 20 mil. * Hvor gamle er de? Vi har sett at stilmessig dateres de til rundt forrige århundreskiftet. * Så er vi helt blanke på hvem som har laget dem, og hva kan de ha vært brukt til. Selv om Folkemuseets folk har noen tanker. * Hvorfor befinner de seg her i bygda? Her har vi som vi har vært inne på, noen mulige spor; Hallvard og Sigrun Trætteberg. Og ikke minst den driftige Ole Jensen Storaunet – som med sine aktiviteter og sikkert også kontakter, kan ha kommet over figurene og brakt de med seg hjem. Kanskje i samråd med Hallvard Trætteberg?

Til slutt, museumsleder Bjørnar Sælegg på Namdalsmuseet er etter min mening nært et mulig svar når det gjelder dekorativ hensikt, hva de er brukt til.

Ettersom de er så forseggjorte kan de ha vært utført i forbindelse med en større, offisiell markering, kanskje i 1905?

Det vil passe med tiden og stiluttrykket. De har nok ikke sitt utgangspunkt i bygda, men har kommet «rekende på ei fjøl». Eller, hva tror du?