Pest og plage

«Kong alkohol»

I Aarslandsstua var det fra 1840 årene et høkeri (brennevinsutsalg), hvor familien Aarsland drev salg av alkohol til byens innbyggere. Familien var opprinnelig selv Borregaardsarbeidere, og nettopp salg av alkohol til den voksende arbeiderklassen var en av deres største inntekter. Alkohol har vært et lovlig og allment akseptert rusmiddel siden de tidligste menneskelige sivilisasjonene, til nytelse for noen og til besvær for andre. For alkohol har ikke bare ført til mangt et lystig lag, den har også gjort ubotelig skade på enkeltindivider, familier og lokalsamfunn. Den kan som kjent også føre til avhengighet, alkoholisme. Selv om det kan være problematisk å definere alkoholisme som en pandemi, slik som Covid-19, så går det likevel an å kalle det for en epidemi, selv om også dette er debattert.

Hvert år dør omtrent 3 millioner mennesker av alkohol i verden. Tre av fire av disse er menn. Det dør flere av alkohol enn det dør som følge av tuberkulose, AIDS og vold til sammen. Å omtale alkoholisme som en sykdom av verdensomspennende omfang og konsekvenser er nok riktig. Alkoholisme har som alkoholen selv vært en del av menneskets historie fra de tidligste tider, også for den norske, og på 1800-tallet ble den kanskje enda mer utbredt her hjemme som følge av liberaliseringen av brennevinsproduksjonen i 1816.

Det var en stor økning i forbruket av brennevin på begynnelsen av 1800-tallet i Norge. Salg og produksjon av brennevin ble frigitt gjennom brennevinsloven i 1816, som følge av en liberalisering som kom med Grunnloven i 1814, og dette skulle snart medføre store skadevirkninger, sosiale som helsemessige. Brennevinsforbruket økte sterkt og medførte store edruelighetsproblemer. Folk som ofte ikke hadde altfor god råd fra før av, kom i enda større økonomiske vanskeligheter som følge av et overforbruk av alkohol. Men dette gjaldt ikke bare de fattigste. Folk drakk seg fra gård og grunn, de mistet jobben og ofte gikk familier i oppløsning. Og de rent helsemessige skadevirkningene kunne også være store og kunne medføre for tidlig død.

Alkoholens generelle skadevirkninger ble mer og mer debattert utover begynnelsen av 1800-tallet, og snart kom avholdsforeninger i stand. Disse hadde ofte et religiøst utgangspunkt, særlig i den første tiden. Etter hvert fikk også den stadig sterkere og voksende arbeiderbevegelsen mot slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet sin egen avholdsbevegelse. Den fikk stor oppslutning, og blant andre statsminister Einar Gerhardsen bekjente seg til denne.

Det økte forbruket av brennevin på begynnelsen av 1800-tallet gjorde at tanken om at man burde begrense spredningen fikk større tilslutning, og en rekke tiltak kom nå etter tur. En endring i brennevinsavgiftene i 1820-årene gjorde at det ble vanskeligere å brenne hjemme, og i 1830-årene ble særavgift på salg av alkohol og nødvendigheten av skjenkebevilling innført. I 1871 ble brennevinssamlagene opprettet, som kontrollerte bevillingene for salg og skjenking innenfor kommunegrensene. Disse vokste sterkt mot slutten av 1800-tallet, sammen med avholdsbevegelsen, og de hadde monopol på salg og skjenking av brennevin. Omsetningen av øl og vin var fremdeles fritt. Samlagenes oppgave ble overtatt av Vinmonopolet i 1938.

Behovet for kontroll med brennevins- og annet alkoholsalg gjorde at det ble innført et forbud mot omsetning av brennevin i 1916. Dette kom som følge av forsyningssituasjonen i forbindelse med første verdenskrig, men avholdsbevegelsen var en sterk medvirkende kraft til at forbudet ble videreført etter en rådgivende folkeavstemning i 1919. Forbudet varte til 1927, da det ble opphevet etter nok en folkeavstemning året før. Brennevinsforbudet i Norge falt sammen i tid med en generell forbudstid for alkohol i den vestlige verden i mellomkrigstiden. Mest kjent er nok forbudstiden i USA. Grunner til opphevelsene av disse forbudene var de økonomiske skadevirkningene som de medførte, en økning i ulovlig omsetning av alkohol og kriminalitet og den begrensede virkning forbudene hadde på det generelle alkoholforbruket.

Norge fører i dag en streng alkoholpolitikk, med statlig monopol på butikksalg av brennevin, vin og sterkøl. Dette har ført til en økt kontroll med omsetningen av alkoholholdige varer her til lands, men likevel er det en stor diskusjon om i hvilken grad dette har ført til mindre skadevirkninger, samfunnsmessige og helsemessige, enn for 200 år siden. Problemer knyttet til alkohol er fremdeles store, og om mange vil velge å kalle alkoholisme for en av våre aller største «folkesykdommer» den dag i dag. Det er fremdeles en pågående debatt om man skal beholde en streng kontroll eller slippe opp for en mer fri alkoholomsetning som for eksempel i Danmark.

Pesta!

«… for menneskenes synders skyld har Gud kastet en stor pest ut i verden med brå død, slik at mesteparten av de folkene i landene som ligger vestenfor vårt land er døde av pesten, som nå er brutt ut i hele Norge og i Halland og som nå ventes hit ...» - Regesta Norvegica 6, nr. 1

«På denne tid seilte en kogge fra England med mange folk og la inn på Vågen i Bergen. Litt ble losset, siden døde alle folkene på skipet. Men da lasten fra skipet kom opp i byen begynte byfolkene å dø.» -Den islandske presten Einar Hafliðason (1307–1393) om året 1349

«Det kom et skip til Bjørgvin i 1349». Sommeren 1349 seilte et handelsskip inn til Bergen by. Skipet kom fra England, og om bord hadde det en dødelig last, byllepesten. Sykdommen, som vi kjenner best under navnet svartedauden, var kanskje den mest ødeleggende epidemien som har rammet vår verden. Allerede høsten før skal sykdommen ha kommet til Oslo, og innen den første smittebølgen var over i 1350 hadde trolig minst 60% av Norges befolkning dødd. Siden skulle den komme tilbake med ujevne mellomrom, for Norges del helt opp til året 1654.

Sykdommen ble forårsaket av bakterien Yersinia pestis, og var kjennetegnet av at lymfeknutene hovnet opp til store væskefylte blåsvarte byller som det gikk koldbrann i. Det var smertefullt, og døden var sikker fra 24 timer til opp mot én uke. Foruten byllepesten kunne bakterien også medføre lungepest, en svært dødelig lungebetennelse som kunne smitte andre gjennom dråpesmitte når pasienten hostet opp blod. Mer sjelden, men desto mer dødelig er septisk pest, en infeksjon i blodet også forårsaket av yersinia pestis.

Middelalderens mennesker kalte sykdommen den store mannedauden. Den var fryktet fordi den spredde seg så raskt, dødeligheten var så høy og fordi den rammet alle, ikke bare de fattigste. Pesten ble av mange sett på som en straff fra Gud, og førte tankene hen til endetiden. Ville det i det hele tatt bli noen mennesker igjen på jorden, eller var dette dommedag?

Pestens herjinger satte sitt preg på hele den vestlige verdens utvikling i senmiddelalderen, og for Norges del var den medvirkende til en nedgangsperiode som førte til at den sterke norske kongemakten under storhetstiden på 1200-tallet, måtte gi tapt for en økende innflytelse fra Danmark. Senere, på 1500-tallet, skulle Norge også bli innlemmet i det danske riket fullstendig. Pesten har også satt sitt kulturhistoriske preg på vår verden, og har gått igjen i norsk folketro og folkeminneskildringer. Vi kjenner de dystre tegningene av Theodor Kittelsen som forestiller pesten som en gammel kone, Pesta, som gikk fra bygd til bygd og fra gård til gård. Med seg hadde hun en rive og en sopelime. Brukte hun riven kunne noen liv bli spart, men brukte hun sopelimen døde alle på gården…

Pesten må ha virket som en uovervinnelig fiende på de fleste, og at det nok var håpløst å prøve å stå imot denne guddommelige straffen var nok en utbredt oppfatning. Det beste var å sette sin lit til Gud. Middelalderens legekunst hadde lite å stille opp med i kampen mot denne fryktelige morderen; «Dra fort, reis langt og vent lenge med å komme tilbake» lød et av tidens råd. Likevel ble ulike typer behandling og forebygging forsøkt. En vanlig remedi for forskjellige plager i samtiden var årelating, der man tappet av blod fra pasienten i den tro at det var for mye og/eller urent blod. Andre bøtemidler besto av å gni planter, slik som urter, eller deler fra dyr på byllene eller innta det. Man foreslo også å innta eddik, arsenikk, kvikksølv eller knuste mineraler. Naturlig nok hadde de aller fleste slike råd liten effekt, og kunne i stedet være direkte farlig. Kynisk ble det uttrykt at datidens leger måtte ha tre kvalifikasjoner:

«å kunne lyve uten å bli tatt, å utgi seg for å være ærlig, og å påføre død uten skyldfølelse». - Jean Froissarts krøniker, 1300-tallet

Likevel ble mange tiltak mot spredning av pesten iverksatt, og mange av dem kjenner vi igjen i dag, slik som medisinske inspeksjoner der leger isolerte familier som var smittet, isolering av pasienter på pestsykehus, restriksjoner på skip inn til havnene og plassering av skip i karantene i 40 dager (ordet karantene kommer av det italienske ordet for 40, quaranta), kontroll av folk og varers bevegelser. Man forsto da som nå at kontakt mellom de smittede og de friske måtte begrenses så mye som mulig for å hindre spredning. Kunnskapen om viktigheten av god hygiene var likevel ikke tilstede, og man ante ingenting om bakterier. Man trodde at en måte smitten spredte seg på var gjennom vonde lukter, miasma, og at det gjaldt å beskytte seg mot disse. De såkalte pestdoktorene brukte da gjerne masker som inneholdt urter og andre sterkt luktende substanser for å motvirke de vonde luktene. Det klassiske pestdoktorantrekket som avbildet under, kjenner vi likevel ikke til før renessansen.

Den samme byllepesten som forårsaket massedød i middelalderen eksisterer i store deler av verden den dag i dag, for det meste i deler av Asia og Afrika, og i 2017 døde i overkant av 2000 mennesker i en pestepidemi på Madagaskar. Men også i den vestlige verden forekommer det fremdeles tilfeller. I 2015 døde fem mennesker av sykdommen i USA. Men i det store og hele trenger vi ikke lenger å bekymre oss for pesten her i den vestlige verden, ikke minst i Norge, da man nå har god kontroll med sykdommen og både medisinsk behandling, så vel som forebyggende tiltak vil gjøre det svært lite sannsynlig at en ny stor epidemi vil oppstå. For middelalderens mennesker betonte det seg annerledes, for dem var «svartedauden» den store tragedien, og de søkte til gudshusene og til klostrenes urtehager i fortvilt søken etter hjelp.

På midten av 1700-tallet herjet koppersmitten i Norge. I alle hjem var man livredd for å få besøk av «barnemorderen». Den kunne ramme alle, også presten og hans familie som bodde i bygningen kalt Kirkeby som nå står på Borgarsyssel Museum. Kopper var en fryktet sykdom, med en dødelighet på opptil 60%. Den var uhyre smittsom, angrep kroppen på en grufull måte og involverte ofte en smertefull død. På midten av 1700-tallet herjet sykdommen hardt her til lands. Sykdommen, som forårsaket at offeret gjerne ble dekket av verkende kopper eller byller fylt med veske, ble kalt «barnemorderen» fordi den særlig angrep barn.

Man skjønte etter hvert at kopper var noe man fikk kun én gang i livet, hvis man overlevde, og derfor begynte man på slutten av 1700-tallet med det som ble kalt inokulering. Dette var en forløper til vaksinasjon, der man påførte et friskt menneske smitte gjennom å gni koppersmitte i et åpent sår, slik at man skulle bli immun mot sykdommen senere. Den engelske legen Edward Jenner var den første som påviste at inokulering med den mindre farlige sykdommen kukopper var effektivt mot koppersmitte hos mennesker. Kukopper en smittsom virussykdom hos kyr som i sjeldne tilfeller kan overføres til mennesker. Han utførte den første vaksinasjonen med dette i 1796, og ble opphavsmannen til moderne vaksinasjon. Fra 1810 var det påbudt ved lov at alle i Norge skulle vaksineres mot kopper. Ordet vaksinasjon stammer fra Vacca, det latinske ordet for ku. Kopperepidemiene representerer ikke bare en av de aller største plager som har rammet oss, men også en av de største suksesshistoriene; takket være vaksinering har vi nå klart å utrydde sykdommen helt. Det siste registrerte tilfellet i Norge var i 1978.

Over Johan Nordahl Rolfsen (Johan Nordahl Bruns barnebarn), fød den 22de August 1796, død den 29de Marts 1797, i Kopperne inoculeret

Mit Navn man gav min ældste Datters Søn, At, naar jeg døde, det mig overleve skulde; Han døde først, og Navnet fik tilfulde Udødeligheds tidlig modne Løn.

Hans Navn alt staaer, der hvor jeg ønsker mit; Mit — ak! — det kan endnu, men aldrig hans udslettes. Paa Jorden Torne tit i Laurbærkrands indflettes; I Livets Bog staaer Hædersnavnet frit.

Han blev et Rov for Børnemorderen, Skjøndt Kunstens Vaaben vi med Overlæg anvendte Men fast besluttet Død ei Overmagt erkjendte; Den trodser Alt. Alt river med sig hen.

Man har dog gjort, hvad Forsvarsloven bød, En Trøst for Fædrene, som ingen Pligt forsømte; Nu rolige vi Himlens Krav indrømte, Og lagde ned vor Yndling i dens Skjød. - Johan Nordahl Brun

Tuberkulose

Ikke langt fra Wegnerbrakka, ved St. Nikolas kirkeruin, ble det i 2009 funnet skjelettrester etter en voksen kvinne (35-40 år) som døde mellom årene 1040 og 1165. Undersøkelser viste at hun hadde tuberkulose. Tuberkulosen var vår største folkesykdom og har vært med oss lenge, fryktet siden de eldste tider under navnet tæring. Tuberkulosen har herjet vårt land helt opp til nyere tid og bare på de seksti årene fra 1895 til 1955 kostet den en kvart million nordmenn livet. Farsotter som pest og kolera forsvant etter en tid, men det var alltid tilbake en sykdom som aldri helt forlot menneskene: tuberkulose.

Den tyske legen Robert Koch påviste tuberkulosebakterien i året 1882, en epokegjørende oppdagelse som ga grunnlag for å forstå årsak og smitteveier og det faktiske omfanget av sykdommen. Likevel skulle det gå lang tid før det ble utviklet medisiner mot tuberkulosen. Først i siste halvdel av 1940-årene ble det vanlig å ta de nye tuberkulosemedisinene i bruk på norske sanatorier, datidens klinikker. Moderne medisinsk behandling og forebyggende tiltak, slik som kontroller og vaksinasjonsarbeid, har hatt god virkning på å få sykdommen under kontroll. De siste 15-20 årene har det vært registrert kun 200-300 tilfeller per år her til lands.

Selv om tuberkulose, slik som Covid-19, smitter via dråpesmitte gjennom at folk nyser og hoster m.m. så er den likevel som nevnt en bakteriesykdom, og ikke forårsaket av et virus slik som Covid-19. Det gjør det lettere å bekjempe med f.eks. ulike typer antibiotika. Før oppdagelsen og bruken av antibiotika var tuberkulose likevel en folkemorder, og ved forrige århundreskifte tok sykdommen livet av 6000-7000 nordmenn årlig. Bilder av avmagrede og bleke tuberkulosepasienter sittende ved et vindu for å få frisk luft, eller liggende i sin sykeseng, kommer til oss via malere som Edward Munch og Christian Krogh. Sykdommen har i tillegg blitt skildret i litteraturen, for selv om tuberkulose gjerne var forbundet med fattigdom, nød og elendighet, ble den også knyttet opp mot det sårbare kunstnersinn og tanken om en sjelfull død.

Kolera

«Pest eller kolera?»… Svaret på det blir kolera, siden det er en betraktelig større sjanse for å overleve denne sykdommen i våre dager enn pest. Men koleraen er ille nok, og på midten av 1800-tallet var dødsrisikoen stor for den som fikk sykdommen. Koleraen herjet også i Norge, særlig i byene der smittekildene var store, og i løpet av den store koleraepidemien i 1853 døde 1500-1700 mennesker bare i Christiania, av totalt 2500 i hele landet. Dette var en del av den tredje koleraepidemien i verden som raste fra 1830- til 1860-tallet, den er regnet for å ha vært den dødeligste av totalt syv koleraepidemier fra 1817 til 1975, og krevde et sted mellom 1 og 2 millioner menneskeliv verden over. Det har også vært utbrudd av kolera i Sør-Amerika, Afrika og Asia helt frem til våre dager. På 1800-tallet herjet koleraen også i Østfold, og Sarpsborg var intet unntak. I Skjeberg finnes fortsatt en koleragravplass etter epidemien i 1830-årene.

I arbeiderboligene i Wegnerbrakka, der man kan tenke seg at de sanitære forhold ikke var de beste rundt 1850, kan smitten ha vært tilstede. For kolera er en tarminfeksjon og er forårsaket av en bakterie som smitter via forurenset drikkevann, og rammes drikkevannskilden spres sykdommen med rekordfart. Men den smitter også gjennom fødemidler og fra person til person. God hygiene er viktig for å forebygge smitte, da smittestoffet finnes i avføringen…

«I Juli Maaned laa den sporadiske Gift, der senere epidemisk herjede vor Hovedstad, som et kogende Æg og rugede ud Bacillerne […] Livet hang i en Traad for oss alle, og ligesaa kjed som vi var av disse overdrevne Forsigtighedsregler, ligesaa trætte var vi af at se paa disse indhyllede Skikkelser, der levde i Frygt og Bæven». Johanne Vogt, memoarer 1853

I dag er kolera ikke lenger tilstede i Norge, den siste epidemien her til lands fant sted i 1873 og det er i dag ikke lenger mulig for sykdommen å spre seg her slik den gjorde, grunnet gode hygieniske forhold og bedre smittevern. Men kolera forekommer som nevnt i flere land den dag i dag, og det er mulig å få vaksine mot sykdommen før man reiser til utsatte områder.

«Døden lå i drikkevannet».

Sitatet ovenfor er hentet fra memoarene til Johanne Vogt, Jonas Colletts barnebarn, som beretter om kolerasommeren 1853 i Christiania. Lenge trodde man det kun var noe som rammet de fattigste, som levde i slum og urenhet: «Vi levede paa Berg i den vakreste Natur, i Sol og ren Luft – hvad havde Døden med os at gjøre?» skriver Johanne videre. Men etter hvert spredte smitten seg også til resten av byens befolkning, og i storbyen Christiania døde som nevnt over ett og et halvt tusen mennesker av koleraen dette året. For smitten lå i drikkevannet, og den spredte seg via dette til alle byens innbyggere, rik som fattig, høy som lav. Som de fleste sykdommer gjør heller ikke koleraen noen forskjell der hvis den får muligheten til å spre seg skikkelig. I 1853 kom smitten mest sannsynlig til Christiania via en sjømann som hadde sykdommen med fra utlandet, og som var innlagt på Rikshospitalet. Smittestoffene ble ført fra ham og ut til byens innbyggere via vannledningene.

Koleraen fører til et enormt væsketap, og man kan miste opp mot 10-15 liter avføring per døgn. Offeret «skiter seg i hjel» med andre ord… Men kolera er også lett å kurere, hvis man vet årsaken, og tilførsel av nok væske er essensielt, og ofte gis en salt- og sukkerløsning. Derfor er tilgang til rent vann og god hygiene svært viktig, og man skjønte etter hvert at også isolasjon av pasientene var viktig for å hindre spredning. Det viktigste var likevel å sørge for tilgangen til rent drikkevann. Man kan også være smittebærer uten selv å få sykdommen, og slik sørge for at den spres over enorme avstander. Nettopp gjennom sjømenn. Lenge trodde man at sykdommen smittet via uren luft (nattluft), den såkalte «miasme» teorien, men i 1854 lanserte den britiske legen John Snow teorien om at koleraen smittet gjennom drikkevannet. Samme året ble kolerabakterien påvist av Filippo Pacini og gjenoppdaget i 1883 av Robert Koch, den samme mannen som påviste tuberkulosebakterien.

50-tallsleiligheten - Polio - Når god hygiene ble et problem.

I 1956 kom den første vaksinen mot poliomyelitt til Norge. Det var begynnelsen på slutten for det som engang var en fryktet sykdom her til lands. Sykdommen, som også var kjent som «barnelammelse», har antakelig eksistert i mer enn 3500 år, og har hatt epidemiske utbrudd siden 1800-tallet, og et slikt utbrudd ble første gang i verden påvist og beskrevet i 1868 av den norske legen Andreas Christian Bull (1840–1920), i Sør-Odal i Hedmark. Siden har sykdommen kommet igjen flere ganger over store deler av verden, men er i dag nær ved å bli utryddet takket være vaksinering. Likevel er det ikke lenge siden den opptrådte her til lands: i 1950-årene herjet tre polioepidemier i Norge og over 3000 ble smittet. Mer enn 300 barn døde i de tre epidemiene på 50-tallet i Norge.

Poliomyelitt forårsakes av et virus som spres via endetarm/munn, og kan være svært smittsomt. Sykdommen rammet barna hardest, og er en betennelse i den grå og fremre del av ryggmargen som kan føre til alvorlige lammelser i noen muskelgrupper. Hos de fleste av de smittede ble ikke resultatet noe annet enn feber, muskelsmerter, kvalme og oppkast, men hos et fåtall fikk den alvorlige og dødelige konsekvenser. Hvis mellomgulvet hos den smittede ble rammet resulterte det i alvorlige pustevansker, og man måtte legges i spesialutviklede pusteapparater som ble kalt «jernlunger».

En rekke poliomyelittinstitutter og klinikker ble opprettet i det forrige århundret, hvor barn og andre som var rammet av sykdommen fikk behandling og opptrening, som på Marie Treschows Minne utenfor Tønsberg. Ofte innebar det lange opphold og mye hard trening. Noen «læresetninger» fikk barn med polio innprentet under sitt opphold på disse institusjonene; de vanligste var: ”Vær snill! Ikke gråt!” ”Opp å gå, dette klarer du! Husk, rullestol er nederlag!”

Det interessante med polio er at sykdommen ser ut til å ha rammet hardere som følge av bedre hygiene, siden større renslighet førte til at barn ble eldre før de ble smittet av viruset, og når det da først rammet var det større sjanser for at det utviklet seg til en alvorlig sykdom. Fikk man polioviruset i 2-3 års alderen, som var tilfellet for 90% under dårlige hygieniske forhold under en epidemi, så var det bare unntaksvis at dette utviklet seg til sykdom og lammelser. At polio gikk over til å bli en langt farligere og epidemisk sykdom sammenfaller i tid med de store forandringene som skjedde i folks levevaner mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, der særlig en bedret allmennhygiene var et viktig moment. Innføringen av bedrede sanitærforhold kan ha forandret poliovirusets adferd og svekket folks immunitet mot det.

Poliomyelitt var en fryktet sykdom i det 20. århundret som, selv om den i et fåtall av tilfellene var dødelig, likevel kunne gi varige funksjonsnedsettelser og lammelser og deformerte armer og ben. Pasientene kunne utvikle hjernehinnebetennelse (meningitt) og senskader som kunne oppstå mange år etterpå, gjerne 30-40 år senere, i form av tretthet og konsentrasjonsvansker, muskelsvakhet og nye lammelser. Samtidig er historien om polio også en av suksesshistoriene i vår bekjempelse av sykdomspandemier, i likhet med kopper, for sykdommen er nå nedkjempet i de fleste deler av verden takket være vaksinen som kom ved midten av forrige århundre. Det er et uttalt mål av blant annet WHO at polio skal være helt utryddet i løpet av få år.

Man kan kanskje få et inntrykk når man leser dette at dårlig personlig hygiene, og det å utsette seg for økt smitte, kan være en god ting i visse tilfeller for å nettopp bygge opp immunitet, eller «gjøre unna» poliosmitte på et tidlig tidspunkt da det er ufarlig. Dette blir feil tankegang. Polioviruset (eller virusene) er ikke lenger ufarlig i våre dager, da som nevnt vårt endrede adferdsmønster også har endret virusets oppførsel, og risikoen for å utvikle alvorlig sykdom hvis man skulle bli smittet i voksen alder er tilstede. Vaksine mot polio er nå den eneste måten man kan sikre seg mot sykdommen, og den eneste måten å bekjempe og utrydde den på. Og god (hånd)hygiene er og blir den viktigste og enkleste måten å forebygge smitte på den dag i dag, enten det gjelder virussykdommer eller bakterielle sykdommer.

Vask hendene!

https://listverse.com/2017/08/04/10-diseases-that-used-to-be-called-something-else/

https://www.abcnyheter.no/helse-og-livsstil/helse/2019/02/14/195551831/svartedauden-eksisterer-i-store-deler-av-verden

https://www.sciencemuseum.org.uk/objects-and-stories/medicine/bubonic-plague-first-pandemic

https://forskning.no/historie-pest-bakterier/svartedauden-enda-verre-enn-antatt/1047487

http://bora.uib.no/bitstream/handle/1956/4752/77876569.pdf?sequence=1&isAllowed=y

https://www.oslo.kommune.no/OBA/tobias/pdf_arkiv/tob2002-3.pdf

http://www.kildenett.no/portal/artikler/2007/1169910282.19

https://www.nb.no/items/7bae1bd4b7671618f198635bd6e6a817?page=0&searchText=Kopper

https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/1373-koppevaksinasjon-vellykket-forebyggende-medisin.html

https://tidsskriftet.no/2001/12/medisinsk-historie/kopper-og-koppevirus-200-ar-siden-forste-vaksinasjon-i-norge

https://forskning.no/vaksiner-historie-sykdommer/den-utryddede-farsotten/714860

https://www.fortid.no/artikler/2016/epidemier-husdyr-og-globalisering.html

https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1112-livet-og-pesten.html

https://www.nb.no/items/fae5581f84627f129e3567258f429754?page=0&searchText=Pest

https://digitaltmuseum.no/021188550507/spanskesyken-pandemien-i-verdenskrigens-fotspor

https://www.mosshistorielag.no/artikler-samla-fra-strandsittaren/307-epedemiene-herjet

https://www.slektogdata.no/_oa/disputten/disputten-2018-1/4/#zoom=z

https://www.slektogdata.no/_of/nye/Runar/786/

http://www.varteig-historielag.no/documents/Kolerakirkegaard.pdf

http://www.varteig-historielag.no/2015.03.09-Koleraref.html

https://www.oslo.kommune.no/OBA/aktuelt_arkiv/kolera.asp

https://tidsskriftet.no/2000/11/merkesteiner-i-norsk-medisin/andreas-christian-bull-1840-1920-og-hans-kartlegging-av

https://tidsskriftet.no/2001/12/medisinsk-historie/poliomyelittens-historie-i-norge-sykdommen-samfunnet-og-pasienten

https://medievalotaku.wordpress.com/tag/drinking-in-19th-century-america/

http://www.kildenett.no/portal/artikler/2007/alkoholpolitikk

https://www.dagsavisen.no/debatt/dodsarsak-en-epidemi-ved-navn-alkohol-1.1213120

https://www.bbc.co.uk/bitesize/guides/z9924qt/revision/5